Et sted øst på Hadeland. Et lurvete liv i mudderet går mot slutten, det er 14 grader i vannet, larven har fått nok, sprenger seg vei fra dypet gjennom grumset, kjemper mot vannfilmen der alt ser ut som blått. Nymfeskallet løsner, en voksen kropp presser vei gjennom overflaten med fremvoksende vinger så lange at vinden tar tak, drar det voksne insektet med inn i en bukt, det slutter å blåse, og der på den speilblanke vannflaten sitter elegante Ephemera vulgata og tørker vingene sine. Et langt inneklemt liv er over, en kort og flagrende avslutning på livssyklusen venter.

Lite vet døgnfluen om sin betydning for norsk skilsmissestatistikk, ei heller at den imiterte artsfrenden på vannflaten like ved ikke består av proteiner, men er laget av rådyrhår og hanenakke.

På dypet: en trangsynt 750 grams ørret med IQ på seks som gjør en fatal feilvurdering, spenner sin lysrosa kjernemuskulatur og setter fart.

På land: en voksen mann på 80 kilo og smultringbart krummer ryggen.

Fisken gaper, mannen holder pusten. Så plasker det i vannet på Hadeland, en ørret får sjokk, og en mann får napp.

Gisle Helgesen har bløffet naturen.

Fiskealbue. – Jeg har pådratt meg tennisalbue etter å ha kjørt for mye fisk. Det er tungt for underarmen. Jeg har faktisk time hos terapeuten min i morgen, sier Gisle Helgesen.

Betrakt dette som en advarsel hvis du går med plan om å ta ett år fri fra jobben for å fiske med flue fra lengst sør i landet, via Finnmarksviddas indre, til måneder på New Zealand og tilbake til Hadeland, der alt egentlig starter for en fortapt fluefisker.

Gisle Helgesen har det siste året brukt 400.000 kroner utelukkende på fluefiske. Han er så overfisket at han går til behandling for senebetennelse hos fysioterapeut. Samtidig er han er oppslukt i entomologien – læren om insekter.

– Insektklekkinger er faktisk mer fascinerende enn fisket i seg selv, sier den single 42-åringen som mener alle seriøse fluefiskere bør være enslige.

Forelskelsesrusen har heller ledet ham til kalkholdige vassdrag.

– Her vi står nå, er det perfekt biotop. pH på syv. Grunt vann. Mudrete bunn. Fluefiskere er ofte ikke klar over hvilke muligheter man har tett på der man bor. Jeg har studert geologiske kart. Der det er mye kalk trives døgnfluene, sier Helgesen.

Døgnflue vs. konebursdag. Nord i Oslomarka og over mot Hadeland er det som sådan perfekte geologiske forhold for den store myrdøgnfluearten Vulgata. Rikholdig kalkgrunn gir mye liv og en fauna der alle har mulighet til å vokse seg store og sterke. Små insekter blir spist av større insekter, som igjen blir solide munnfuller for fisk og fugl.

Det var i engelske gentlemansklubber man på midten av 1800-tallet begynte å knytte fluefiske til vitenskapelig interesser. Den kontemplative fisker hadde analyserende egenskaper og skulle kjenne til fiskens levesett. De pengesterke britene ville garantert tatt opp Helgesen som æresmedlem i klubbene sine. For to år siden kunne han ramse opp Norges 46 døgnfluearter på latin. Rundt ti av artene er interessante for fluefiskeren hevder han, og fremhever vulgataen som den fremste.

Denne døgnfluearten får både jeger og byttet til å gå i spinn, og en trønder med navn Bjørnar Skjevdal lar seg sitere på følgende:

– Vulgatafisket er så spesielt. Min kone har bursdag midt i klekkeperioden, så vi har de siste årene måttet utsette feiringen til senere på sommeren.

I boken hans «Fiskesommer» er døgnfluene sentrale, og innledning til vulgatakapittelet fanger noe av iveren: «Det er tragisk hvis våren skulle spille en et puss, slik at vulgataene vil ut og strekke på vingene midt under en eksamen eller fotballcup. Aldri er man dårligere ektemann eller arbeidskar enn når Ephemera vulgata klekker. Det er noe man skal ha med seg hvert år.»

Å fiske med døgnflue er alltid blitt ansett som den klassiske formen for imitasjonsfiske der man så naturtro som mulig skal presentere en flue på vannet. Mens flere andre insektarter som vårfluer og flyvemaur gjerne kan stripes litt i overflaten, skal døgnfluene som regel ligge helt i ro.

Å fiske med tørt, kan ikke sammenlignes med noe, understreker Skjevdal.

– Døgnfluefiske er ingen hobby, heller ingen lidenskap. Det er en sykdom.

Fluenes herrer. Å fiske med flue er en av de eldste formene for moderne sportsfiske man kjenner til. Bibelen om fisking, «The Compleat Angler» av Izaak Walton, ble første gang utgitt i 1653. I boken beskriver den engelske forfatteren den komplette fisker som en som er villig til å følge forholdene, tilpasse seg naturen og det fisken søker til enhver tid, og at fiskerens analyserende egenskaper derfor er helt vesentlig for å fange en fisk. Boken ble utgitt på norsk først i 2010.

Interessen for fluefiske vokste frem først på midten av 1800-tallet, og var knyttet til engelske gentlemansklubber. Det ble diskutert fluer, teknikk og etikk, og flere av verdens mest kjente litterære fluefiskeverk stammer fra denne tiden, blant annet George Philip Rigney Pulmans «The Vade-Mecum of Fly-fishing for Trout» (1851) og Fredric M. Halfords «Dry-Fly Fishing in Theory and Practice» (1889).

På 1970-tallet skjøt utviklingen av imitasjonsfluefisket fart i USA, da kunnskapen om insektenes klekketider og adferd, fluebinding og kasteteknikker ved praktisk fiske oppgraderes kraftig.

Denne vitenskapelige formen for fluefiske virker å ha særlig appell hos velutdannede, urbane mennesker, og siden 1970-tallet har «catch and release» vært utbredt i Amerika og Vest-Europa. Den omdiskuterte metoden er kanskje det mest konkrete beviset på at fangsten i seg selv ikke alltid er driveren for å dra på fisketur.

Enkelte fiskekrokprodusenter har endog gått så langt at de produserer en krok der spissen er erstattet med et krokøye som innebærer at fiskeren nøyer seg med å se at fisken tar fluen, og kjenner den sprelle litt før den mister grepet i fluen. Dette kalles «touch and go».

Der det skjer. Det er det visuelle fisket som transformerer de enkle jegerne til svingende filosofer. Bjørnar Skjevdal og kona er etter sigende fortsatt lykkelig gift, men historiene om et annet utfall er ikke vanskelig å oppdrive, mener Gisle Helgesen.

En vakende fisk igangsetter hos en fluefisker tankeprosesser som i alle fall ikke rommer kålstuing og ferieturer til Korsika.

I flere timer kan ørretens spisegilde være terningkast seksunderholdning. Det er meningen med alt. En stubbe er nok. Du skal helst være alene.

– Det er egentlig fryktelig enkelt. Det som gjør det så fascinerende, er hvor uanstrengt og selvsikker ørreten er under en god døgnflueklekking. Den vet hva den vil ha, det er nok mat – og i én vulgata får den like mye energi som i 100 fjærmygg, som den spiser tidligere på våren. Har man en flue som ligner, er det i teorien bare å legge den ut der du sist så fisken vake, eller i den banen du tror fisken beveger seg. Verre er det ikke. Det er veien dit vi lever og ånder for. Og når det først skjer, er det nok å sitte og se på, sier Helgesen.

Står du ved et godt vann under en voldsom klekking, er du enten en bevandret fluefisker med kjennskap til lokal geografi og grunnleggende meteorologi, eller så har du betalt en lokal kjentmann for en slags klekketjeneste. Alt skal stemme, vær, vind, vann.

Døgnfluen følger sin egen syklus, den kan være vanskelig å forstå seg på. De er som små juveler som popper opp fra intet og vekker et dødt tjern til live; fugl, fisk og menneske i en slags kaotisk harmoni. Plutselig får alle det man har ventet på. Dette er innsektenes seilregatta.

– Å være der når det skjer er det tørrfluefisket handler om. Og derfra kan man dra det langt. Kanskje ikke lenger enn det jeg har gjort, det er jo ekstremt nerdete det jeg holder på med. Men du verden så mange store øyeblikk dette har gitt meg. Selve fiskingen betyr nesten ingenting, men å lære hvordan naturen har tilpasset seg er stort. Alt er der for en grunn, sier Helgesen.

Feminin fangstmetode. I Norge fikk ikke imitasjonsfiske skikkelig fotfeste før på midten av 1980-tallet. Det er spesielt forfatterne Pål Krogvold og Staffan Lindstrøm som har vært toneangivende innenfor det norske miljøet. De snappet opp trenden fra USA om å etterligne det faktiske insektlivet, adapterte metodene til norske forhold og skrev bøker og reportasjer som var svært populære.

– Det var først da disse to begynte å skrive om norske forhold og norske døgnfluer at vi skjønte hva tørrflue fisket virkelig dreide seg om, sier informasjonssjef i Norges Jeger- og Fiskerforbund Espen Farstad.

Han anslår at det finnes over en halv million dedikerte sportsfiskere i Norge, men hvor mange som fisker med flue er vanskelig å registrere.

– Flere titall tusen er det garantert. Er du en lidenskapelig fisker, så har du fluestang. De siste årene ser vi også en økende trend at kvinner også blir hektet på fluefiske, sier Farstad som selv er svært ivrig.

For fluefiske er vel ikke spesielt macho?

– Nei ikke i det hele tatt. Det er rytme og timing. Små insekter og fintfølende fiske. Det er faktisk en feminin fangstmetode, så det er absolutt et potensial for flere kvinner, påpeker han.

Alarm. I det hemmelige vannet på Hadeland syder det av liv. Etter klekking trekker vulgataen mot busk og kratt og venter på et perfekt tidspunkt for å seile tilbake på vannet, legge egg og dø. Vannoverflaten er teppelagt av døende døgnfluer, som nå bretter vingene ut på hver side av kroppen. Det er ytterst sjelden man treffer på naturfenomenet som kalles spinnerfall og gir nok en dimensjon til fluefisket.

– Dette er ganske utrolig. Nå klekker det vulgata samtidig som vi har et spinnerfall. Det er egentlig «too much», nesten flaksefiske. Hvorfor skal ørreten ta min flue når det ligger tusen eksemplarer rundt, spør Gisle Helgesen.

– Hvorfor vil du ikke navngi vannet vi står i?

– Fordi alle vil til de beste plassene, men svært få tar seg bryet med å gjøre forarbeidet. Det er ikke tilfeldig at vi står akkurat her, sier heltidsfiskeren.

Flere har prøvd, ingen har lykkes. Skikjørere har sin pudderalarm. Og laksefiskere følger kraftstasjonenes oppdateringer på vannføring i elvene. Bernt Nor startet for to år siden nettstedet hooked.no, Norges største nettsted for fiskere. Han prøvde å opprette en klekketjeneste basert på lokale fiskeres observasjoner.

– Men det var forsvinnende få som ville fortelle hvor og når ting skjedde. Dette er ikke snørapportering. Fluefiskere vil ha vann og elv for seg selv. Norges Jeger- og Fiskerforening prøvde seg med sms-variant, som heller ikke lykkes, sier Nor.

Han mener fluefiskeres holdning er forandret de siste årene. Mange skal kun fiske på vak og aldri kaste blindt, som er forbundet med flaks.

– For ti år siden booket man sommerens fiskeferie lang tid i forveien, nå sitter man heller på gjerdet og venter på at det rette insektet skal klekke i det rette vassdraget. I Norge har vi alle odds mot oss, det er kaldt og ustabilt vær. Amerikanske fluefiskere har jevnt gode forhold nesten året rundt, her til lands er det kanskje toppen en uke med kanonfiske, sier Nor.

Dyre, gode råd. Men med god økonomi og en fastgrodd lidenskap finnes det ingen grenser for hvor langt noen er villig til å gå. Fluefisket handler ikke om fangstens næringsverdi, men om den perfekte situasjon. Tv-serier, magasinartikler og sosiale medier har forherliget den visuelle jakten. Og med oppblomstrende fang og slipp-kultur har man naturlig nok et sterkt behov for å fotodokumentere storfangsten.

– Alle tar bilde av fisken, og legger det ut på nettet. Nybegynnere skriver hvor bildet er tatt. Det er lite som skal til, plutselig har 35 fiskere fått ferten av hvor bildet er tatt. Fiskefilmer er enda skjørere. Det er nesten umulig å filme i et vassdrag uten at en seriøs fisker klarer å resonnere seg frem til hvor det er. «På fisketur med Bård og Lars» gjorde ukjente perler til helikopterlandingsplasser – midt inne på Finnmarksvidda, sier Helgesen, som går for å være selve leksikonet i miljøet.

Han vet stort sett alt om hva, hvor og når. En kunnskapsbase sannsynligvis verd flere millioner kroner, i alle fall hvis prisgrunnlaget er Bjørnar Skjevdals to år gamle opplevelse fra Finnmarksvidda. Sammen med en kamerat skrapet han sammen videosnutter fra fisketuren i nord der stor fisk og idylliske vassdrag ble lagt ut som lokkevideoer ut på Youtube. I rulleteksten ble det opplyst om at location for filmen kunne kjøpes for 500.000 kroner. Det tok ikke mange dagene før han ble oppringt av en som i fullt alvor ville gjennomføre handelen.

– Det var en norsk fyr som jobbet mer enn han hadde tid til å fiske. Men jeg ombestemte meg, gode fiskeplasser har ingen pris. Han måtte pent lete selv, sier Skjevdal.

Seks uker med klekking. Helgesen er svært forsiktig med å gi informasjon om hvor han befinner seg.

– Jakten på stedet er halve moroa for meg. Det spiller ingen rolle om fisken er stor eller ikke, men har du lett lenge og brukt alt du vet om entomologi og ørretens adferd, synes jeg det er stort å lure en halvkilos fisk, sier Helgesen.

I sommer avslutter han året som fiskeboms. Men først venter seks ukers døgnfluejakt i Norge. Sammen med en kompis skal han fiske seg fra Oslo til Finnmark. De følger vassdragene, klekkinger og håper på lummert vær. Evig solskinn formørker fluefiskerens sinn. Lett yr og varm bris gjør alt lysere.

– Når det er fuktighet i luften får de store døgnfluene problemer med å fly etter at de har klekt. De sitter lenger på overflaten og tørker vingene. Det gir et mer interessant fiske, sier Helgesen.

En 750 grams ørret får livet tilbake. Den er fornedret, fortsatt i sjokk, greide ikke skille mellom rådyrhår og ekte vare. Men nå skal det nevnes at mann mot ørret i bunn og grunn er rått parti.

– Jeg mener å ha lest et sted at ørreten har IQ på mellom fem og syv, så å lure et eksemplar gir deg ikke akkurat nobelprisen. Men det føles sånn ut når du narrer naturen på denne måten. Den følelsen får jeg aldri nok av.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.