Det har forsker Alexander Refsum Jensenius funnet ut.
Fingrene griper begjærlig om den imaginære gitarhalsen. De beveger seg i rasende fart, i løse luften, der luftgitaren alltid finnes for dem som vet å la seg rive med av musikk. Forsker Alexander Refsum Jensenius er en slik en, og nå demonstrerer han ferdighetene sine på luftgitar: Han tar en Jimi Hendrix. En Eric Clapton. Så en hardrockvariant, håret hans fyker opp og ned.
- Folk bør slippe seg mer løs når de hører på musikk, sier Jensenius.
I arbeidet med sin flunkende nye doktoravhandling i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo plasserte han mennesker som spiller luftgitar inn i et laboratorium. Så festet han bevegelsessensorer på dem. Og han filmet dem. De fikk prøve seg på både rock og klassisk.
- Hva fant du ut?
- At både profesjonelle musikere og folk som aldri har tatt i et instrument spiller overraskende bra luftgitar. De følger rytmen og har en idé om mørkt og lyst og hvor de skal plassere fingrene sine, forklarer Jensenius.
Han studerte også folk som spiller lufttrommer og luftpiano. Og noen dansere. På bakgrunn av forskningen sin har Jensenius funnet ut at spilling og lytting ikke er så forskjellig, Det har man nemlig trodd. Fram til nå.
- Begge aktiviteter er knyttet til de samme prosessene i hjernen, forklarer Jensenius. Og bevegelse, som for eksempel å dra noen heftige riff på en usynlig gitar, må til for å få maks utbytte.
- Kroppen er helt essensiell både når man skal spille og lytte til musikk, sier Jensenius.
Han har studert både jazzpiano, matematikk og musikkvitenskap, og spiller gitar og selvfølgelig luftgitar på si.
- Det blir en del av det, jeg er opptatt av å få en følelse av å skape musikken selv, sier Jensenius, som vurderer å spille luftgitar når han skal forsvare doktorgradsavhandlingen.
- Hvorfor er vi så glade i å spille luftgitar?
- Det ligger i menneskenes natur å mime, det er en viktig del av læring. Og når vi hører musikk, får vi lyst til å være med. Og så er jo gitaren et populært instrument, sier Jensenius.
MENNESKEVENNLIG EKSTASE. Han snakker om opplevelsen i en klassisk konsertsal: Menneskene som sitter som fastspikret og lytter, den eneste bevegelsen de kanskje våger er å legge hodet på skakke.
- Det er lite menneskevennlig. For man blir beveget av musikk. Det ligger bare i kroppen vår og venter på å komme ut, sier Jensenius, og gjør noen bevegelser i kontorstolen sin.
- Så hvis man sitter musestille og hører på musikk, så hører man den rett og slett dårligere?
- Ja. Opplevelsen blir større om man lar seg bevege. Få besvimer av ekstase på klassisk konsert, sier Jensenius.
Ikke at det er målet for enhver musikkopplevelse, men Jensenius drømmer om en verden der vi har mindre hemninger, der luftgitaristenes slagord er normen: «To air is human». Der man kan gjøre i offentlighet det man vanligvis bare gjør når man er alene med musikken - altså mer enn å vippe med foten.
I forbindelse med forskningen har han hatt kontakt med André Ulriksen, mannen som er to ganger norgesmester i luftgitar og som naturlig nok er bosatt i Trondheim - sentrum i Norges luftgitarmiljø. Ulriksen er enig i at man hører bedre når man spiller luftgitar til lyttingen.
- Du legger bedre merke til detaljer i musikken, som du vanligvis ikke hører. Man memorerer sanger på en annen måte, forteller Ulriksen, som kom på åttende og tiende plass i VM i luftgitar, som årlig arrangeres i Finland.
- Du er ikke bundet opp mot en gitar. Tenk på friheten det gir! Det er det som er artig, sier Ulriksen.
En annen fordel er at en luftgitar er gratis. Selv om han har fått råd til en ekte gitar nå, hadde han ikke det før. Som guttunge spilte og spilte han gitar i løse luften. Foreldrene tok etterhvert hintet og kjøpte en ekte gitar, men interessen for luftgitar fortsatte.
- Internasjonalt tar luftgitar helt av nå, det blir bare større og større. Du blir en rockestjerne uten å ha gjort noe for det. Det er helt sykt, sier Ulriksen.
Dokumentarfilmen «Air Guitar Nation», som handler om USA-mesterskapet i luftgitar, ble nylig vist på norske kinoer. Björn Türoque (uttalt byorn to rock) gjør suksess med boken «To Air is Human», som handler om de to årene han dro verden rundt og deltok i luftgitarmesterskap. For de finnes over alt nå, og folk som tidligere sto og spilte luftgitar i smug, går opp på scenen. Jensenius forsker på et fenomen med galopperende popularitet.
TRØSTENDE MP3-SPILLER. Også forskningsfeltet til Jensenius, sammenhengen mellom bevegelse og lyd, er i vinden om dagen, og kollegaene til Jensenius blir ofte hentet inn av bedrifter som Apple. Men Jensenius skal forske videre. Han har ideene klare.
- Hva om musikken kunne tilpasse seg din emosjonelle status? Kroppsspråket vårt er noe fremtidens mp3-spiller vil kunne registrere, for så å spille musikk som kan få deg glad igjen. Eller, hva hvis du møter en venn på gaten, og mp3-spillerne deres blander sammen musikken dere hører på? På den måten blir teknologien mer sosial, sier Jensenius.
Han er opptatt av at vi er omgitt av mer lyd og musikk enn noen gang.
- Men vi har aldri lyttet så lite til musikk, vi har ikke noe gjennomtenkt forhold til den. Å være delaktig i musikkproduksjonen blir viktigere i fremtiden, tror Jensenius.
Han har laget en rekke instrumenter, blant annet av rosa hundeballer, for å vise hvordan mer intuitive instrumenter kan fungere.
- Slik som det er nå, blir vi forvirret og overveldet av all lyden rundt oss. Vi blir slitne. Mister fokus.
Men ikke luftgitarspillerne. For de er der. I musikken. Med hele kroppen, og hodet og håret som slenger i takt. Jensenius sier at mer glede er målet. Mindre apati. Intet mindre.
Norgesmesteren i luftgitar, André Ulriksen, tar litt lettere på sitt forhold til luftgitarspilling:
- Det er nå bare artig. D2(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.