– Åpningsscenen er en av de beste scenene som noen gang er skrevet. Og da tar jeg med all dramatisk litteratur, fra de greske komediene til Aristofanes og oppover, sier Christoph Waltz (52) til Dagens Næringsliv.

Den østerrikske skuespilleren fremstår like avslappet, mild og veltalende som nazioffiseren Hans Landa i «Inglourious Basterds», Quentin Tarantinos nye epos om andre verdenskrig.

Samtidig får du følelsen av at under Waltz’ vennlige overflate finnes det sterke meninger og følelser. Irriterende spørsmål avfeies kort, mens andre besvares med luftige filosoferende betraktninger.

Så har da Waltz i over 20 år spesialisert seg på å fremstille tyske menn som skjuler sine drifter og følelser under en velstriglet borgerlig fasade i alle tyskspråklige krimserier som tenkes kan – fra «Derrick» via «Rex» og frem til Derricks kvinnelige arvtager «Rosa Roth». Dette talentet, kombinert med et sterkt språkøre, gjorde han perfekt til rollen som det sjarmerende monsteret Hans Landa.

– Jeg visste at Quentin Tarantino visste nesten alt om film, men jeg ante ikke at han også visste alt om tysk film, ler Waltz.
 
For en neve hjerneceller. I den lange åpningsscenen i «Inglourious Basterds» rir Hans Landa inn på den franske landsbygden på en tysk motorsykkel. Han er på vei for å konfrontere en fransk bonde som mistenkes for å skjule jødiske flyktninger. Den sakte spenningen er som hentet ut fra læreboken til Sergio Leones spaghettiwesterns, men siden Landas nazistyrker har et klart fysisk overtak, lar Tarantino ham bruke kløkt, språk og tålmodighet for å overliste sin motstander. Det blir ingen revolverduell, men en duell mellom to hjerner.

– I de klassiske greske dramaene hadde man ofte en deus ex machina, «guden fra maskinen», som på slutten trer ut fra kulissene for å skape en lykkelig slutt selv om alt tilsynelatende har gått galt. Hans Landa er en slik figur, bare at han vrir historien mot det ulykkelige, mener Waltz.

På overflaten er Landa den mildeste nazisten siden løytnant Gruber rullet inn sin vesle tank i komiserien «’Allo ’Allo», men når hans lager av listigheter og forhandlinger er tømt, eksploderer han i hardhendt vold og utspekulert forræderi. Den 52 år gamle veteranen stjeler showet fra Brad Pitt i filmen, og vant prisen for beste skuespiller på filmfestivalen i Cannes. Nå nevnes han hyppig som kandidat for Oscar-nominasjon.

– Anerkjennelsen er fantastisk, men det tilfredsstiller ikke min søken etter de gode rollene.
 
Tyske skuespillere. Som vanlig leker Tarantino seg med klisjeene i «Inglourious Basterds», men der Brad Pitts tropp med amerikanske hevnere er både sadistiske, parodiske og ondskapsfulle, fremstilles tyske soldater vel så ofte som modige og menneskelige.

– Filmbransjen har omsider innsett at ikke alle nazister var rasende villdyr eller klossete idioter. Vi har sett nok filmer der nazister går rundt i blankpussede SS-uniformer og blondt hår og snakker engelsk med tysk aksent. Alt det er bare søppel. Mine favorittnazister på film er Peter Sellers’ Dr. Strangelove og «The Last Ten Days of Adolf Hitler», der Oskar Werner spiller offiseren som kommer hjem fra fronten for å fortelle Hitler at krigen er tapt. Det er ekte roller!

Språk og kulturforskjeller er en rød tråd i «Inglourious Basterds», og for Quentin Tarantino ble det viktig å bruke tyske skuespillere i de tyske rollene. Waltz’ språkkunnskaper ble også et bærende element, og i filmen snakker han flytende fransk, engelsk og italiensk om hverandre.

– Det finnes så mange fantastiske tyske skuepillere, og jeg ville ikke bruke nederlandske eller svenske skuespillere som nazister som så mange før meg. Jeg ville ikke ha en Alec Guinness eller en Anthony Hopkins som Hitler, da tenker du bare «å, det er Anthony Hopkins som spiller Hitler», sier Tarantino selv til Dagens Næringsliv.

Regissøren plukket fra øverste hylle, selv til de mindre birollene. Martin Wuttke spiller Hitler, en rolle han tidligere har gjort i en kritikerrost oppsetning av Bertolt Brechts «Arturo Ui». Sylvester Groth gjorde Joseph Goebbels allerede i den svarte komedien «Mein Führer», mens August Diehl, Til Schweiger og Diane Kruger er blant Tysklands heteste skuespillernavn i dag.
 
To strudel or not to strudel. Da oberst Landa – uten selv å være klar over det – møter igjen den jødiske jenta som unnslipper i filmens åpningsscene, skjer det på en kafé i Paris. Landa bestiller en eplestrudel med melk til begge – men begår en sosial blunder: Han bestiller pisket krem til, og Landas nøye konstruerte og kultiverte fasade slår sprekker.

– Jeg gjorde nylig et intervju i Berlin, på den samme kafeen vi spilte inn scenen på. Journalisten bestilte en eplestrudel, og servitrisen spurte om han ville ha den servert med vaniljesaus eller pisket krem. Vi er begge fra Wien, så raskt på hverandre og takket nei. Ingen i Wien spiser sin strudel med krem eller vaniljesaus.

I strudelscenen kommer vi også inn på kjernen i filmens lek med kulturelle forskjeller og klisjeer, mener Waltz.

– Mange av disse klisjeene er nå akseptert som sannheter, men hvorfor? Hvorfor kan du ikke spise din strudel med krem, om du har lyst til det? Vi er fanger av det jeg kaller connoisseur-industrien, og kommer det en person som skjærer gjennom alle ritualer, føles det som en lettelse. Kapp, tenn, røyk og nyt sigaren din uten noe ekstra ståhei.

Hold deg oppdatert på D2:
Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.