«Moonlight»-regissøren Barry Jenkins er Oscar-nominert igjen takket være James Baldwin-filmatiseringen «If Beale Street Could Talk».

Den Oscar-belønte filmskaperen Barry Jenkins (39) gikk på gymnaset da kjæresten hans overrasket ham med to bøker i presang.

– Hun var eldre enn meg, mimrer han bittersøtt og blazerkledd på et London-hotell.

– Hun lå et klassetrinn foran, og var mye smartere og mer sofistikert. Hun slo opp med meg og sa jeg måtte lese James Baldwin.

– Hvorfor slo hun opp?

– Ideen var at jeg måtte «bli voksen». Jeg måtte utvide forestillingen min om hva det innebærer å være mann. Så hun ga meg «Giovanni’s Room» og «The Fire Next Time». Det ble introduksjonen min til Baldwin. Jeg ble hektet umiddelbart.

– Hva lærte du om manndom?

– Jeg lærte at den ikke var så rigid som jeg hadde trodd. Inntil da hadde jeg aldri lest en homofil forfatter, iallfall ikke med vitende, og hadde aldri sett en så ærlig fremstilling av homofili og bifili. Å se det komme fra en svart fyr født og båren i Harlem, fikk meg til å reagere med et: «Hva i granskauen er dette?»

Han smiler med øynene under hornbrillene.

– Noe eksploderte inni meg. Jo, hun gjorde rett i å få meg til å lese Baldwin.

Månelyst

Etter å ha vakt oppsikt med debuten «Medicine for Melancholy» (2008), inntok eks-fotballtalentet Jenkins stjernehimmelen med «Moonlight» (2016). Takket være skildringen sin av den hardt prøvede ghettohomsegutten fra Miami badet han i priser, deriblant Oscar for beste film og beste tilpassede manuskript.

Mindre imponerende blir det ikke av at han parallelt jobbet med å tilpasse premiereklare «If Beale Street Could Talk». Her handler det om det unge, stormforelskede New York-paret som får fremtiden sin spolert idet Alfonzo «Fonny» Hunt blir uskyldig anklaget for voldtekt.

Jenkins fant historien i en av Baldwins sene, mindre kjente romaner. En av følgene er at han er Oscar-nominert på ny.

– Jeg skrev begge manuskriptene sommeren 2013, forteller han.

– Jeg skrev «Moonlight» i Brussel, på en bar kalt Lord Byron. Siden tok jeg toget til Berlin og skrev «Beale Street» der.

Altså var paralleller neppe til å unngå. Selv om «Moonlight» inneholdt den «skeive» tilleggsdimensjonen, står utforskning av mannsrollen nesten like sentralt i sistnevnte. En illustrerende scene er den hvor Fonny inviterer en gammel kompis med hjem etter å ha snublet over ham på gaten.

– Når afroamerikanske menn treffes, spør de hverandre om hvordan de har det. Først lyder svaret «bra», forklarer Jenkins.

– Så tar de en øl, drar noen vitser, og plutselig er det blitt til «bra, men …». Senere blir det «jeg har det ikke bra i det hele tatt, nå skal du få høre hvorfor». Det er det som er poenget med den sekvensen.

Jenkins mener den stereotype machoposeringen er en ren overlevelsesmekanisme, innprentet gjennom generasjoner av undertrykking.

– Hvis vi tar for oss slaveriet og Jim Crow-æraen, måtte svarte være overdrevent sterke for å beskytte familien sin og seg selv. I dette tilfellet går skikkelsen fra å være vittig og åndfull til sammenbruddets rand fordi han er paralysert av frykt. Jeg tror det er noe mange menn – svarte, hvite, hvem som helst – kan kjenne seg igjen i.

Fra virkeligheten

Hendelsene som provoserte frem Black Lives Matter-bevegelsen, beviser at frykten fortsatt er velbegrunnet i USA. Lite er tilsynelatende endret maktstrukturelt siden borgerrettighetsstrategen Baldwin publiserte «Beale Street» i 1974.

Ifølge Jenkins baserte hovedrolleinnehaver Stephan James Fonny-tolkningen sin på den faktiske Kalief Browder, som begikk selvmord i 2015 etter å ha sittet tre år i Rikers Island-fengslet uten dom.

– Baldwin var så fornuftig om så mange ting, hevder Jenkins når graden av relevans blir brakt på bane.

– Det var noe med språket han brukte for å komme til bunns i konsepter og komplekser, som var så mettet og potent at det har tålt tidens tann. Mens folk har en tendens til å skrike opp om at «verden står i brann», minner Baldwin om at den alltid har stått i brann.

– Hvorfor valgte du akkurat denne boken?

– Jeg synes kjærlighetsforholdet i den er usedvanlig rørende. Figurene er regelrette søskensjeler, noe jeg ikke kan huske å ha sett for mye av innen svart kinokunst. Samtidig retter Baldwin skarp kritikk mot det amerikanske rettssystemet, så jeg tenkte det lå en fantastisk utfordring i å forene disse to aspektene.

– Blir du ikke sint når rettssystemet fungerer like dårlig?

– Jooo …

Jenkins drar på det.

– Jeg mener, det har skjedd så mye i det siste – du skjønner hva jeg sikter til – at det er vanskelig å bli sint. Jeg fokuserer i stedet på å levere arbeid som reflekterer noe sant og ekte fra virkeligheten. Hvis jeg jobber ut fra sinne, tror jeg det har negativ effekt på stoffet. Jeg har ikke lyst til å virke bitter.

– Den svarte kinokunsten har i det minste bedre vilkår?

– Absolutt – myriader av mennesker så jo «Black Panther». Og hvis det var et ekstremt unntak, kan du godt legge til «Get Out» og min egen film. «Moonlight» spilte inn mer internasjonalt enn den gjorde i Statene. Jeg reiste til Tyskland, Frankrike, Polen – høyt og lavt – med den hersens filmen min. De aller færreste i publikum lignet på meg. Likevel så det ut til at de identifiserte seg med personen.

Tøffe kår

Jenkins har aldri lagt skjul på sin problematiske oppvekst, med fraværende far og crack-avhengig mor. Han har heller aldri lagt skjul på at han det var mye av ham selv i brutalrealistiske «Moonlight».

Derimot tar han en viss avstand fra periodedramaet «Beale Street».

– Det er en veldig trofast filmatisering, insisterer han.

– Vi leser mindre enn vi titter og strømmer – folk går ikke i bokhandelen slik de pleide. Jeg tenkte som så at hvis dette representerer noens første Baldwin-møte, bør det være James Baldwin og ikke Barry Jenkins. Jeg ville ikke forkludre stemmen hans.

Raoul Pecks feirede Baldwin-dokumentar «I Am Not Your Negro» (2016) skal ha vært inspirerende i så måte. Dessuten fikk Jenkins etter hvert hendene på forfatterens etterlatte skrifter.

– Notater fra 1978 var fulle av tips til regissører og skuespillere, samt tanker om hvordan han mente filmen burde lages. Da hadde jeg allerede skrevet fem utkast, og skjønte at jeg var på riktig vei.

– Måtte du forholde deg til Baldwins etterfølgere?

– Ja, jeg sendte dem manuset straks det var ferdig.

– Så du skrev strengt tatt «på spec»?

– «Spec» høres ut som om målet mitt var å tjene penger. Det visste jeg at jeg ikke kom til å gjøre. Men ja, jeg skrev uten å ha sikret meg rettighetene først. Fordelen var at da måtte jeg spille med åpne kort. Jeg måtte så inn tillit om at vi ville skape noe verdig, hvilket jeg føler vi har lykkes med.

– Du går i Baldwins fotspor og utfordrer svart maskulinitet med verkene dine. Er det bevisst eller tilfeldig?

Jenkins smiler med øynene igjen.

– Det vet jeg først i den neste fasen av karrieren min, erklærer han.

– Selv om jeg hadde det i bakhodet på disse prosjektene, vet jeg ikke om det blir et trekk ved produksjonen min. Vi får se ettersom jeg utvikler meg videre. Jeg er iallfall glad for at jeg har fått anledning til å gjøre det med disse to.

Gymnaskjæresten skulle bare visst hvilken prosess hun iverksatte den gangen.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.