Det ligner en liten invasjon. Midtre Manhattan er trafikk, ståk og bevegelse, men likevel står akkurat denne gaten stille: Full av parkerte trailere, av forkrommede og grovbygde amerikanske lastebiler så langt kvartalet rekker.   

Filminnspillinger er en naturlig del av New Yorkeres habitat, irritasjon og hverdag. I dag er det West 37th Street som er ufremkommelig, hele veien fra 10. aveny og ned til Westside Highway. Rekken av trucks, av kabler, av lastetraller, av bandanakledde filmarbeidere med samband på øret, ender i en slags matstasjon. På den andre siden av gaten tar godt over hundre innbyggere oppstilling, pyntede, forventningsfullt trippende i den klare, høstlige kveldsluften.

De er her alle for den norske regissøren Joachim Trier, førstereisgutten som nå gjør sin Amerika-debut.

Et beskjedent kunstgalleri danner utgangspunktet for det hele. Her inne sitter stoiske Gabriel Byrne, den irske karakterskuespilleren som i nær 30 år har vært en del av Hollywood, sist ut i den bejublede serien «In Treatment». Han blar i ukens New York Magazine, snakker av og til lystig med sin motspiller Isabelle Huppert, hvis grønnøyde, monumentale tilstedeværelse har preget over 100 internasjonale produksjoner. Et filmikon. Ved en kjøkkenkrok står en av verdens best betalte skuespillere, Jesse Eisenberg, forhører seg halvfrenetisk om norsk feminismes mulige konflikt med norsk innvandringspolitikk. Stjernen bak filmer som «Social Network» er full av underlige ticks, av detaljkunnskap, visste godt om Trier fra før:

– Min beste venn er frelst, har filmplakaten til «Reprise» som bakgrunnsbilde på mobilen, forteller han.

De pyntede statistene slippes inn i galleriet. Kveldens scene er av det absurde, ordløse, drømmende slaget. En gammel, spinkel krok ledes av Isabelle Huppert halvnaken inn i den striglede galleriforsamlingen, introduseres for Byrne, Eisenberg og det 15-årige stjerneskuddet Devin Druid i lange, sveipende, tause tagninger.

En munter Trier holder på et tidspunkt scenen så lenge at kameraet nær trøkker seg opp i nesen på Druid. «Kutt!», avløses av latter i lokalet. 

– Dette er det eneste stedet i filmen jeg låner fra Tor Ulven, forteller Trier med henvisning til den norske avdøde poeten og kranføreren fra Årvoll i Groruddalen.

Jesse Eisenberg har således fått innvilget pause fra blockbusterorgien «Batman vs. Superman» for å bedrive surrealisme fra norske østlandsområder. Den slags skal ikke skje, skjer ikke i dagens Hollywood. Man forhandler seg ikke fri i syv uker fra en milliardproduksjon, samme hva man skal være med på. Eisenberg er fornøyd:

– Det finnes ikke endimensjonale scener her. Selv råbillige indieopplegg jeg har deltatt i, har dette amerikanske behovet for å overforklare alt mulig. Joachim virker mer komfortabel med abstraksjon. Dette er ikke et plott du kan beskrive med én setning.

Den sammenkrøkte, spedbygde filmstjernen har et nesten voktende, alvorlig blikk, avløst av hurtige, umotiverte smil. Han trommer fingertuppene sammen:

– For alt jeg vet, kan dette bli verdens beste film.

TENKERE I VANS

Det er midt uti 2008, godt over halvannet år etter «Reprise» ble sluppet, men Joachim Trier reiser fremdeles verden rundt med sin langspillerdebut. Han har laget en film om ambisiøse vestkantgutter som bader på Bygdøy, og verden får ikke nok: Filmfestivaler, samtaler med storregissører, med agenter, nye filmfestivaler, premierer. Det blir ikke tid til annet.

Kritikersuksessen om to bestekamerater som skal romandebutere, anført av Anders Danielsen Lie, blir i amerikansk presse karakterisert som et mesterverk, en ungdommelig seier, en frisk brottsjø av fransk nybølge à la Godard og Truffaut inn i 2000-tallet. Tenkende unge menn i gummisko fra Vans.

– Jeg var plutselig Den Europeiske Kunstneren, fanget på et hotell seks døgn av gangen, måtte reise rundt og drive reklame for Miramax, smiler Trier, høypannet, energisk og på, som vanlig. Under bordet; nettopp gummisko, over; buttondownskjorte, et nydusjet ytre. Han har hittil alltid lignet sine karakterer.

Det skortet ikke på tilbud, ei heller av den stjernespekkede sorten fra Hollywood.

– Folk tror liksom det er så vanskelig å si nei til sånne ting, men det var det jo ikke, sier han.

Paradokset er velkjent fra europeisk, ja til og med norsk filmhistorie: En regissør har vist sitt særpreg, sin ukuelige signatur, og inviteres dermed og derfor over til Hollywood for å få det hele visket bort. Lokkematen? Penger kanskje, store skuespillere, ideen om Hollywood som en suksesshistories klimaks. Byttemiddel? Oppgi mye kunstnerisk frihet, adgangen til siste klipp. For Trier artet tilbudene – et vell av manus – seg nokså like.

– Det var mange sånne småhippe komidramaer – «det er litt trist, men herregud så fullt av håp!», samt en haug filmatiseringer av New York Times-bestselgere og smarte thrillere. Alt skulle klippes som «Reprise». Som om formspråket umiddelbart lot seg overføre til hva som helst. Som om vi med «Reprise» kun ønsket å «gjøre noe funky» om to venner. Formgrepene i den var jo motivert av noe. De manglet fullstendig tematisk legitimitet i prosjektene som ble fremlagt meg senere.

NORSKPRODUSERT

Løsningen var enkel. Hva gjør man når Hollywood hiver gebrekkelige manuskript etter en? Man oppsøker sin gamle samarbeidspartner, finner på noe selv. Med mangeårig skrivemakker fra «Reprise», Eskil Vogt, begynner Trier på manuset til «Louder Than Bombs». Vogt fører som vanlig pennen.

– Vi ville gjøre vårt eget, ikke miste autoritet, ikke miste «final cut» i bytte mot en George Clooney med ekstra kult narrativ, sier Joachim Trier.

Likevel en amerikansk historie, deler filmen tittel med Morrisey og The Smiths’ første amerikanske album. Referansen kommer opprinnelig fra poet Elizabeth Smarts kultklassiker «By Grand Central I Sat Down And Wept». Begge tilbakepek kan vel passe.

Filmen handler tilsynelatende om en familie – en far og to sønner, etterlatt av en avdød mor som også i levende live var fraværende: Hun var blant klodens ledende krigsfotografer. Ute blant bombene.

Før finansiering var på plass – denne største av kvalitetsfilmers hodepiner – rakk Trier å regissere den kritikerroste undergangshistorien «Oslo 31. august». Nye gutteambisjoner, ny middelklasseskam, mer sentrum vest-leiligheter, ny hovedrolle til Anders Danielsen Lie. Kjapt skrevet med Vogt, kjapt levert til lerretet. Hvem har filmet høydeforskjellene i sentrale Oslo like vakkert som Trier?

– Denne gang er det flere filmer i én, flere generasjoner, en mer kompleks fortelling enn tidligere, sier Trier, bedyrer likevel at «Louder» vil kombinere «Reprises» ambisiøse formspråk med «Oslo 31. augusts» mer fokuserte karakterdrevne drama.

Da finansieringen på nytt strandet for et års tid siden, selv etter at roller var besatt – trodde norsk dagspresse det hele var over. Norske filmstøtteordninger ville det imidlertid annerledes:

Som Trier, regelrett født inn i filmbransjen, vet produsent Thomas Robsahm hvilke svartblazere som skal masseres. Han hadde nylig selv sluttet som spillefilmkonsulent hos Norsk Filminstitutt, var rett mann på oppgaven. Det var noe byråkrati, noen formelle krav som måtte oppfylles. Var filmen «norsk» nok? I dag er den det. Norske, danske og franske penger ligger nå på bordet. Robsahm og Motlys er i dag filmens norske produsent, rollen deles med tre amerikanere.

Robsahm har med seg eget, håndholdt lite kamera på sett.

– Det er en vinn/vinn-situasjon for alle. Regissører slipper å bli vingeklippet av Hollywood-produsenter, norske filmfolk får bemerket seg utenlands. Det har ikke akkurat skadet dansk film å få sine regissører ut. Jeg ser ikke problemet med at et lite knippe norske filmer lages slik hvert andre år, snarere tvert imot, sier han.

– Alt er forunderlig likt hjemme, bare tre ganger større!

– Hollywood – jeg vet ikke engang hva det er lenger, sukker Joachim Trier senere.

– Vi ville gi folk det USA ikke vil lage lenger. Vi ville gi folk et ordentlig amerikansk karakterdrama.

HANG LOOSE

Ved galleriet i New York er det høylys dag. Den varme høstsolen brenner i Hudson River. På et lite kontor står Joachim Trier og filmer en dialog mellom Gabriel Byrne og David Strathairn. Humøret er tilsynelatende like strålende som solen der ute.

– Great! Let’s try one more. Keep it loose!

Alt overflødig personale er samlet ned en trapp, foran den såkalte «village monitor» – skjermen meningsberettiget crew flokker seg ved for ikke å forstyrre scenen, regissør og kameraer. Det finnes dessuten skuespillere som krever «klar sikt» – å ikke midt i en scene møte blikket til måpende puddingfjes fra sminke og teknisk avdeling.

I dag er det ekstra folksomt foran monitoren. Produsent Joshua Astrachan, kjent fra sitt mangeårige samarbeid med den avdøde regissørgiganten Robert Altman, deler velvillig ut headset. I en høyreist registol sitter Gabriel Byrnes kjæreste, de bor like nedi høgget i Nolita. En ivrig sprett fra filmbransjebibelen Variety er innom for å sjekke status. Han er filmskribent og kritiker, profilerte i sin tid Trier for LA Weekly, har hyllet både «Oslo 31. august» og Eskil Vogts regidebut «Blind», venter seg store ting av USA-debutanten.

– Her i Statene ble særlig «Reprise» litt av et fenomen, forteller han.

Selv ble han i sin tid så fortjust i debuten at han bent ut forleste seg på den franske poststrukturalismen Maurice Blanchot.

– Dette er det flere amerikanere som lurer på: Tror du Anders Danielsen Lie kommer til å gjøre en cameo-rolle her? spør han oppglødd.

Scenen – en dialog om krigsfotografiets kår i vår tid, om dels uttalte familiehemmeligheter og en nær forestående posthum utstilling, forstyrres stadig av forbigående togtrafikk der ute. Kutt!

Produsent Robsahm forteller om tiden da han var guttunge på Wam & Vennerød-innspillinger på Oslo vest for tre tiår siden. Regiduoen kunne ta en telefon til Fornebu, få trafikken omdirigert vekk fra Frogner og Majorstuen. De amerikanske produsentene tror ham visst ikke.

Scenen, hvis tekst og skuespill i starten virker helt satt, forandrer stadig karakter, fulgt av Triers stadige oppfordringer om å «keep it loose!»

– Ved løse takes skjer det noe. Skuespillerne kan for eksempel spinne litt mer rundt et ord, komme annerledes inn og ut av replikkene, stemningen forandres. Det skaper tilstedeværelse at de ikke er for «flinke», for fokuserte på tekst. Folk som ser rett på hverandre når de snakker er enten forelsket, psykopater eller overfokuserte skuespilere. Man kan utforske, prøve å få skuespillerne til å finne skjulte motiver i en scene. Ofte ser man i klipp at man bare trengte den streite gjennomkjøringen, at man ikke kan brenne kruttet for tidlig, men det vet man jo ikke, sier Trier, sittende på galleriets takterrasse i lunsjen.

Resten av crew og skuespillere har gått til nabogatens nedslitte kroatiske kirkesamfunn for catering – «det er kun filminnspillinger og Anonyme Alkoholikere som leier slike lokaler», som produsent Astrachan sier. Trier blir på sett. Han får bragt til seg noe mat av sin kvinnelige, personlige assistent, sist det tilsvarende for Cary Fukunaga på «True Detective».

– Hvordan har du det nå?

– Det er rart, selve innspillingen er jo maraton, det blir viktig å få i seg mat, nok søvn. Men dette er viktig: Jeg elsker jo å være på sett, å være i innspilling, sier Trier.

– Du har plenty av flinke folk som har alle forutsetninger for å lage god film, fantastiske ideer, manus, men som ikke liker selve jobben. Jeg kjenner naturligvis på tvil, på frykt, er redd om dette i det hele tatt blir noe bra, men trives faktisk med det helt konkrete i arbeidet.

Trier forteller om ekstremt kjappe, profesjonelle New York-crew nylig ledet av Scorsese, men likevel for nordmenn underlig fagforeningsstyrte – en scenograf kan ikke flytte på en vase i bildet, til den slags finnes egne folk. Det er lite pragmatisk. Et spedbarn kan være hvor velfôret og uthvilt det bare vil, må vekk fra sett etter et gitt tidsrom. Det handler om beskyttelse.

En kjapp rusletur blant filmarbeiderne avslører en svært populær overordnet.

– Er alle norske regissører sånn? Så hyggelige? Han vet om hver linse, hver ørlille detalj, har filmen i hodet, sier produksjonsdesigner Molly Hughes , skulle ønske hun utelukkende kunne jobbe med regissører som også har manus – helst norske.

– Sier du det? Jeg snakker med alle, er blitt venner med gjengen på grip. Samtidig er jeg jo tilhenger av hierarkiet på en innspilling. Det er nødvendig. Det er en underlig rolle. Man skal være positiv lagkaptein, drive alt videre, ikke fomle og tvile, men samtidig være følsom. Det handler om å fasilitere kaos/kontroll-aksen i seg selv. Man skal ikke treffe planken hele tiden. Det er i spillet mellom kaos og kontroll at stor film oppstår. Men det gir en svært sammensatt rolle. Man skal være arbeidsleder og poet.

Og klokken går, dessuten. Bare i dag – «pragmatikkens dag», skal han senere kalle den – mister Trier flere planlagte bilder. 

– Dette er et enormt manus! Det er en trøst at selv en som Woody Allen har det slik. Som han har sagt; Du tror du skal lage film, men «hver morgen kommer trucken full av ferske kompromisser og svinger inn ved fortauet».

Trier, en hengiven tilhenger av referanser, av historikk, av forfattere og filmskapere som har tenkt bra før ham, har en til.

– Eller Kubrick: Å lage film er som å skulle skrive en roman med skrivemaskinen i fanget mens du kjører radiobil og andre krasjer inn i deg.

Han smiler, har dratt på seg en svart collegejakke, ikke ulik den Danielsen Lie har på seg i «Oslo 31. august».

– Jeg elsker det sitatet.

ELSKLINGDRAP

Noen scener blir helt enkelt for bra. Tilfeldighetene vil at artikkelforfatteren en gang deltok i nettopp en slik Trier-scene. Det var utestedet Blå, i Oslo, sensommer 2010, innspilling av «Oslo 31. august». Deltagelsen var begrenset til det helt minimale. Å henge med hovedkarakter Anders’ ekskjæreste, spilt av svenske Malin Crépin, ta en skål, hilse så vidt på ham. Hovedpersonen selv skulle være av den oppfatning at hun var reist tilbake til Sverige, men her var hun altså, avslørt i løgn. Blå var stappfull av mennesker, av høy musikk, en munter Trier langt baki der. Og ut av mylderet, en høyspent Danielsen Lie i svart collegejakke.

Skuespilleren var knapt tilsnakkendes hele kvelden, så til de grader «i sonen», virket desperat, fortvilet.

Sekvensen, ja nesten hele Malin Crépin, endte med å bli klippet ut av filmen.

– Noen ganger må det bli slik. Scenen, konflikten rundt denne ekskjæresten ble for sterk, for bra. Det ble en narrativ ubalanse, man brente kruttet for tidlig. Som om dette skulle motivere resten av Anders’ videre handlinger.

Trier glemmer alltid hvor skjør han føler seg på starten av klippeperioden, kaller den meritterte franskdansken Olivie Bugge Cotté sin «favorittklipper og psykolog».

– Dagen vi kuttet den scenen, skrev Olivier på Facebook at han følte han hadde forlatt sitt eget, gråtende barn på et barnehjem.

Trier selv er blitt god på å forlate småunger. Lærte det allerede under utdannelsen i London.

– Det er selve mantraet i London, som jo stadig utdanner folk – helt nådeløst – til Hollywood. «Kill your darlings» – gjerne det beste du har.

Tre uker etter innspillingen i New York, er Bugge og Trier i gang igjen. Har møttes i København. Kafeen ligger rett rundt hjørnet fra klipperommet. Utslitt etter hard innspilling, usikker, har Trier tidligere uttalt at det er nå han må ringe hjem til mor.

– Det finnes ingen unnskyldninger når man kommer i klipp. Nå må vi forholde oss til det vi har. Hva har egentlig blitt gestaltet her?

Ved «Reprise» hadde Trier en film i hodet. Han påstår seg mindre forfengelig nå.

– Jeg er blitt mye mer prosessorientert. Film er først og fremst et møte mellom mennesker. Det er uforutsigbart. Hva er det beste vi kan oppnå sammen?

Under innspilling slet regissøren fælt med en helt spesifikk scene.

– Jeg ville at Gabriel Byrne skulle spille den helt lett, nesten humoristisk, men han bragte inn masse følelser, ble tung og sår. Gang på gang. Det lå noe personlig der, noe privat, en egen erfaring. Jeg syntes det var vanskelig. Da klipperen fikk se det, var reaksjonen en helt annen: «Den scenen er blitt så utrolig mye mer rørende!» Vi skapte noe bedre enn planen. Skuespilleren fikk rom.

Halvt dansk, født i København, slår Trier glatt over på dansk. Ber endog om «danskvand» når han skal ha Pellegrino, med – for oss nordmenn – dette eskalerte sketsj-aktige tonefallet.

– Hollywood-stjerner, hundrevis av folk som står og ser på deg, venter på en beslutning, blir du ikke veldig selvbevisst oppi det hele?

– Jo, noe helt enormt, men jeg prøver å eliminere all meningsløs usikkerhet. Har et strengt klesregime: Strøkne enkle skjorter, flere sett av identiske sko. Samtidig er det likevel viktig at jeg ikke mister denne sensibiliteten, denne usikkerheten, at jeg har også dette landskapet i møte med oppgaven. Igjen rett til regigjerningen: Denne blandingen av general og poet. 

– Det var imponerende denne munterheten du la for dagen, også oppi litt ladede situasjoner?

Trier smiler over danskevannet sitt.

– Jeg må oppføre meg som en glad idiot nå og da, må være han som ber om noe litt dumt, er like blid. Det oppstår jo hele tiden situasjoner der jeg kommer opp av det iskalde vannet med verdens minste pikk. Og sånn skal det være. Jeg har ikke råd til å gå rundt og være tøff. Det finnes regissører som bare kjører gjennom. Regi kan bli maskin. Arbeidsledere. Jeg må være emosjonelt tilgjengelig i forhold til scenene jeg skal lage.

Tidligere europamester i skating, luftig i stilen, er Trier også en som har utført vågestykker som å pælme seg foran tog på Lillestrøm Stasjon, havne på andre siden av skinnene.

Et nikk:

– Jeg er i utgangspunktet en engstelig type, men har alltid foretrukket å konfrontere ting jeg er redd for, snarere enn å flykte. Det er kanskje flukt. Kanskje verdsetter jeg de tingene i livet som har litt sterkere valør. Før skatemesterskap sov jeg aldri, men gjorde det bra. Det er vel litt sånn jeg har det med film også, sier han.

– En del av drivkraften er kanskje engstelse.

ASPERGERSALAT

– Hva vil du vite? Sannheten? spør Jesse Eisenberg.

Skru produksjonsplanen tilbake tre uker. På settet ved galleriet på Manhattan nærmer det seg natt. Eisenberg har syv uker fri fra superheltfilm hvis budsjett og størrelse alene skal redde innspillingsby Detroit. Han fikler med en pappkopp, er en bemerkelsesverdig, men likevel vennlig type som øyensynlig liker å stille spørsmål, snarere enn å motta dem. En halv time, rasende tempo, monoton stemmeprakt: Utviklingslinjer i norsk feminisme? Er tyrkere lettere integrerbare enn pakistanere og somaliere? Hvor mange generasjoner nordmann? Hva gjør foreldrene dine? Hvordan er det å være fysioterapeut i det norske forsvar? Hvilke adresser har du bodd på? Barn? Kjæreste? Leser du New Yorker? Fremtidsutsikter for det østlige Afrika? Hvor er skjorten din fra?

Men nå altså; Trier og filmen.

– Han er åpenbart en svært tankefull mann. Jeg likte det irrasjonelle ved karakteren min. Jeg likte hvordan Joachim snakket om det. Jeg liker hvordan han hele tiden pusher meg til å gjøre ting jeg trodde jeg ikke skulle gjøre. Han er ekstremt detaljorientert i skuespillet. Min tolkning av en scene var ufølsom, han tvang meg til å gjøre den mer følsom. Han har dessuten evnen til abstraksjon, både hva gjelder sensitivitet og filmatiske grep. 

En sjelden, svært kort pause:

– Ikke minst er det scener her jeg aldri får anledning til å gjøre ellers: Jeg møter min ekskjæreste på sykehuset, hennes mor er døende, min kone er fødende, jeg lyver om hvorfor jeg er der. I en annen scene lyver jeg om sykdom for å oppnå noe egentlig dypt støtende. Det er fantastisk.

GRAVALVOR

Kvelden avsluttes med en klem.

I galleribyggets første etasje går Gabriel Byrne og venter. Han har hatt en svært lang dag. Dressjakke, vinrød skjorte, en forfinet type, men mild og smilende.

– Joachim ser alt. Samtidig lar han skuespillerne være fri. Dette høres kanskje grunnleggende ut, men er det virkelig ikke – han er storartet på sett, fullstendig hensynsløs, men ikke støtende.

De to møttes i Dublin.

– Det er en bedragersk historie, et avansert narrativ og svært komplekse karakterer. Jeg var aldri i tvil om å bli med, sier han.

Noen besynderlige Eisenberg-groupies har dukket opp utenfor. De er kledd som ravere, men ser betydelig eldre ut. Han kjenner dem visst.

– Jeg håper skuespillerne har merket hvor knyttet jeg er til denne historien, sier Joachim Trier.

Han drikker nok en slurk espresso – hans eneste last, sies det.

– Det er to ting som opptar meg med film: Muligheten til det spesifikke. Den er enorm. Det andre er skjønnheten i bilder. Vind som blåser seg gjennom trær, ansikter, landskaper.

– Det er nettopp det jeg elsker, det jeg vil oppnå ...

Trier setter et av mange par identiske gummisko i gulvet:

– ... denne blandingen av skjønnhet og benevnelse.

«Louder Than Bombs» forventes å ha premiere 11. september 2015.

LES OGSÅ:
Mesterkokkenes restemat
Inger Simonsen: Fremmed fugl
Juledrinken: Fet drink

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.