Film: «The Program» – historien om Lance Armstrong

Januar 2013: Skandaliserte Lance Armstrong stiller på «Oprah» for å innrømme og beklage at han jukset likevel. Etter å ha brukt halve karrieren på å fekte bort anklager, skal han endelig fortelle sannheten og distansere seg fra de syv Tour de France-seirene.

Første etappe går helt etter manus. Han svarer bekreftende på ethvert spørsmål om hvorvidt han hadde urent mel i saltasken: «Yes», «yes», «yes», «yes», «yes».

Så er det tid for å be 30 millioner tv-tittere om tilgivelse. Den biten blir det verre med.

– Han sa ikke unnskyld slik vi amerikanere liker, konstaterer Ben Foster (35) snaut tre år senere.

– Vi amerikanere elsker en real unnskyldning. Vi simpelthen elsker det.

Bostoneren som hadde høyst personlige grunner til å spille Armstrong i Stephen Frears-dramaet «The Program», gliser i smultringskjegget på et av Londons luksushoteller.

– Han fikk seg ikke til å gjøre det. Det er det fine – det er derfor jeg har sansen for ham. Han er veldig uamerikansk i så måte, fortsetter Foster lattermildt.

– Hadde han bare lagt seg på kne og grått slik alle gråter hos Oprah – «Jeg er så lei meg!» – ville han regjert sykkelverdenen i dag. Han ville eid Touren. Han ville hatt tre bøker ute og sitt eget show. Men han gjorde det ikke. Han hadde for mye selvrespekt.

Kraft-pasient

Det var selvfølgelig for godt til å være sant.

Mellom 1999 og 2005 formelig raste texaneren Armstrong opp alpefjellsidene. Hvis han ikke hadde vært noen klatrespesialist før han ble diagnostisert med testikkelkreft i 1996, var det tydelig at han var det nå. Alt han viste konkurrentene på den 350 mil og 23 døgn lange ur-styrkeprøven, var sin vrikkende stump og ryggen av den gule ledertrøyen. Og hvis noen assosiert med det allerede dopingbefengte og skadeskutte sykkelsirkuset fattet mistanke og syntes det gikk vel fort i svingene, passet de angivelig på å se en annen vei.

Først da etterforskere og gravejournalister som David Walsh – forfatteren av boken «The Program» er basert på – fikk hull på eks-lagkameraten Floyd Landis, ble «Le Boss» og apparatet hans avslørt. I 2012, etter å ha gjort et dumdristig comeback i 2009, ble han strippet for gullet og disket fra sporten. Sponsorene hans kvitterte med å stanse dollarstrømmen.

– Han hadde en fantastisk historie – en som mediene og hele kulturen slukte rått, kommenterer Foster.

– En ung mann med talent blir syk, stryker nesten med, vender tilbake fra de døde. Snart begynner han å vinne, og vier gevinsten til et fond for kreftforskning og -opplysning som stadig øker i omfang. Vi snakker om enorme summer, enorme summer. Altså oppstår en fellesinteresse av å beskytte Lance – og alle andre som dopet seg.

– Hva synes du om at Armstrong ennå karakteriserer seg som vinneren?

– Jeg synes han er vinneren – 1000 prosent. Samtlige deltagere brukte dop – iallfall i toppsjiktet – hvilket betyr at alle fusket. Lance Armstrong var den beste i klassen. Han stjal ikke de titlene – han var den fremste i syv år. Jeg tror folk hater ham for at han tjente så mye penger, og for at han var Jesus Kristus på sykkelsetet. Folk ønsket seg en Jesus, og trodde de hadde fått ham – og så glapp han plutselig for dem.

Metodeskuespiller

Foster er ikke bare nifst troverdig fysisk som Armstrong. Han sverger til en nesten like atletisk tilnærming til faget sitt. Da han skulle spille uteligger mot Woody Harrelson i «Rampart», bosatte han seg på gaten i Los Angeles. Da han skulle spille elitesoldat mot Mark Wahlberg i «Lone Survivor», presset han overlevelsesevnene sine ytterligere ved å spise jord.

Denne gangen prøvde han å oppsøke objektet sitt – mot regissørens vilje.

– Stephen satte seg på bakbena, humrer han.

– «Jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse denne jobben uten å kontakte fyren det handler om», sa jeg. «Vel, jeg møtte ikke den hersens Dronningen før jeg laget ‘The Queen’», sa han. «Ålreit», sa jeg – og misbrukte sporenstreks tilliten hans. Jeg var i rommet da de ringte og sjekket med Lance. Jeg hørte ham gjøre det klart at han – pent oversatt – ikke var lysten på å prate med meg.

Foster hadde imidlertid flere triks i ermet. Som det ultimate metodegrepet gikk han til det skritt å eksperimentere med preparater under opptak.

– De føltes helt flott. Prestasjonsfremmende midler virker.

– Gjorde de deg til en bedre skuespiller?

– Jeg vet ikke det. Men når det gjelder å forsere bakkene mens kamera surrer – absolutt. Jeg vil aldri kunne vinne et løp – og jeg vil ikke anbefale det for noen – men ja, dop virker. Poenget er at Lance ikke var alene om det. Du måtte ty til stoff for å kunne hevde deg i racet. Problemet hans var at han løy.

– Han var også en bølle og en arrogant manipulator?

– Jo, men det er en annen debatt. Her diskuterer vi doping. Du liker ham ikke fordi han var et rasshøl. Skjønt jeg er enig i det, setter jeg pris på at han brukte makten sin til inntekt for kreftsaken. Det fantes ikke noe hult ved engasjementet hans.

Foster gestikulerer så solbrillene i V-skjortehalsen dingler.

– Jeg tror ikke noen er «gode» eller «onde». Jeg tror bare enkelte er passe bedritne. Lance var først og fremst et rasshøl mot folk som truet «imperiet» hans, et imperium som i siste instans tok seg av syke mennesker. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne hate det fullt ut.

Dyrisk tiltrekning

Foster har opplevd kreftens herjinger på kloss hold selv. Han blir bent frem tårevåt under platinapiggen når han blottstiller seg i lys av Armstrong-arven i milliardorganisasjonen Livestrong.

– Jeg har mistet familiemedlemmer og venner. For å si det sånn: Hvis noen driver innsamling for å gjøre tilværelsen hyggeligere og lenger for dem som rammes, er jeg villig til å svelge en hvit løgn servert midt oppi en dopingkultur. Jeg skulle gjort hva som helst for å få tilbake bestemoren og onkelen min, erklærer han.

– Det interessante er at Kristus-historien fortsatt appellerer til oss. Vi ville ha den og tro på den, så ingen av oss er fullstendig uskyldig. Mitt eneste mål som filmskaper, er å utforske empati. Tross alt er vi alle fulle av dritt og skavanker – vi prøver alle å beskytte våre vesle eksistenser og sårede følelser. Hvis jeg kan bidra til å løfte frem universelt upopulære Lance Armstrong – og spørre hva du ville gjort i hans sted – synes jeg det er verdt halvannen time i en mørk kinosal.

– Tror du Armstrong vil se filmen og tolke det sånn?

– Nei, jeg tror den eneste måten han kunne akseptere den på, var hvis det var hans eget verk. Husk at han kontrollerte verden. Uten å ville forskuttere eller trekke smaken hans i tvil: Fornemmelsen min er at enhver konge vil finne feil med det han ikke har styringen med. Det inngår i det å være en dyktig sjef.

Foster gliser i skjegget igjen.

– Jeg elsker dyret i ham. Jeg forsvarer ikke hva han gjorde, men verdsetter det. Det er som når du går i zoologisk hage og studerer løvene. Selv om jeg ikke vil ha dem med meg hjem – de ville ødelagt livet mitt – liker jeg dem. Han er som en løve.

Les også:
DRIKKE: Københavns nedfallsfrukt er blitt michelindrikke.

TRENINGSMAT: Slik bygger du deg opp med gode proteiner.

SIGNATURRETTEN: Lille Saigons pho-suppe.

KJØRETØYET: Denne miljøbilen er laget i Østfold.

Les mer fra D2 her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.