Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne
Perfeksjonist. Frontmann Robert Smith traff solnedgangen perfekt i Hyde Park i fjor. Senere i sommer opptrer han og resten av The Cure på Øyafestivalen.

Perfeksjonist. Frontmann Robert Smith traff solnedgangen perfekt i Hyde Park i fjor. Senere i sommer opptrer han og resten av The Cure på Øyafestivalen.

The Cures musikkvideoregissør fra 80-tallet har laget ny film om bandet

Tekst

Vil du få varsel hver gang Emil L. Mohr publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Dokumenterte fjorårets konsert i Hyde Park.

England hadde akkurat slått svenskene i VM. Londons værguder hadde for en gangs skyld malt byen i gull. Da den britiske rockegruppen The Cure feiret 40-årsjubileet sitt foran 60.000 fans i Hyde Park i fjor, var det i tilnærmet perfekte rammer.

Nå, en snau måned før frontmann Robert Smith og bandet inntar Øyafestivalen i Oslo, er konsertfilmen her. Regissøren er postpunklegendenes gamle våpendrager Tim Pope (62), som sto bak en rekke av deres musikkvideoer på 80- og 90-tallet.

Fakta: «The Cure – Anniversary 1978–2018 Live in Hyde Park London»

Britisk musikkfilm fra 2019, regissert av Tim Pope

Har kinopremiere 11. juni.

The Cure spiller på Øyafestivalen i Oslo i august.

thecure.film

– Jeg ville fange den episke siden av The Cures låter – og den musikalske interaksjonen mellom medlemmene, forteller Pope.

– Og jeg likte ideen om at vi beveget oss fra sen ettermiddag til kveld underveis. Enkelte protesterte på det – de mener The Cure er et nattband. Jeg er uenig. Jeg føler det er en essensiell sommerkvalitet ved gruppen som jeg ønsket å få frem. Reisen inn i skumringen er like mye The Cures historie som mørket.

Himmelsk match

Gjennom videobidragene til signaturhits som «In Between Days» og «Just Like Heaven» ble Pope instrumentell for The Cures verdensgjennombrudd. Men han vil ikke ha æren for at solen gikk ned under fremføringen av balladen «If Only Tonight We Could Sleep», noe den ordknappe Smith kommenterte fra scenen.

– Ingenting er tilfeldig med Robert, humrer Pope, som også har arbeidet med britpophelter som David Bowie, Soft Cell og Talk Talk.

– Han er en gluping som planlegger alt frem til siste stund. Jeg fikk eposter fra ham med endringsforslag mens han var på vei til showet. Han må ha fulgt med på solens gang og visst eksakt når det kom til å skje.

– Hva har endret seg siden du laget «The Cure in Orange» i 1986?

– Bandet er så mye mer samspilt. Kall gjerne «Orange» deres først akt og denne deres andre. Jeg har ikke hørt den kommende platen, men ifølge Robert ligger det an til timinutterslåter om dysterhet og undergang. Derfor er filmen viktig, fordi den representerer et skille. Jeg håper folk vil se den på stort lerret.

Hårete image

– Hvor viktig har estetikken og innpakningen vært for The Cures karriere?

– Vel, selv om image betyr mye – det husker vi fra Bowie – kommer musikken først. Uten dette fantastiske repertoaret ville ikke bandet eksistert i dag. Hvis vi sammenligner med tradisjonell film, kommer du ikke langt uten manuskriptet, altså bandet, påpeker Pope.

– Selv om videoene underbygget Roberts uttrykk, skal du ikke glemme at vi tok pause fra hverandre på 90-tallet. Mens jeg prøvde meg i Hollywood, pisket han og de andre på for å utvikle seg live. Det er fint å være gjenforent, og enkelte ting trengte ikke å verbaliseres. Robert trengte for eksempel ikke be meg snike meg opp bak ham og skyte hårsilhuetten hans mot lyset. Det var jo bildet fra «Boys Don’t Cry».

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.