Fra voldssentrum til utelivsmekka

Tekst

En undergrunnshelt, en bedrukken student og bassisten i Madrugada forvandlet Youngstorget i Oslo.

På Fisk og Vilt er avstanden mellom himmel og helvete én meter. Det er strekningen fra 13 minusgrader i køen utenfor inngangsdøren til det pumpende dansegulvet rett innenfor. Kjærsti Sørensen Surud har sluppet forbi dørvaktens strenge blikk, og rister nå hele kroppen til dj-ens miks av fersk klubbmusikk med Salt-N-Pepa og Reel 2 Real, låter som var hits da både dj og danser gikk i barnehagen.

– Vi går nesten bare ut på Youngstorget. Slik har det vært de to siste årene, vi går på Mono, Internasjonalen og hit, brøler Surud over musikken.

Rett over gaten, på Fisk og Vilts storebror Mono, er det også kø.

– Youngstorget har det eneste interessante utelivet i Oslo. Her finner vi alltid noe vi vil ha, sier Tom Andersen, mens han småhutrer i varmelampenes glød i bakgården til Mono.
 
Fra vold til rock. Det er årets kaldeste utelivslørdag, men det er kø utenfor Fisk og Vilt, Mono, Internasjonalen ved Operapassasjen og Tilt i Rockefeller-bygget. I annen etasje på Internasjonalen stimler jenter med nye kåper sammen foran garderoben. Gutta er på Tilt, der de spiller flipper mens andre danser jenka mellom shuffleboardene.

Enkelte steder i området har vært blant Oslos heteste i et tiår allerede, men det er først i det siste «Youngstorget» er blitt synonymt med kokende uteliv.

Det var ikke alltid slik. Midt på 1990-tallet var Youngstorget preget av forfall og tomme butikklokaler. Blod og søppel fløt i gatene. Youngs gate ble stemplet som Oslos farligste gate, og nabolaget besto av bordeller, sexklubber, stripping, kebabsjapper, illegale spillebuler og svartklubber. Bekymrede eldre ringte Den Norske Opera for å høre om det var trygt i nabolaget. Operadirektøren rykket ut i Aftenposten.

– De fleste voldsovergrepene skjer tross alt etter at Operaen er stengt, så jeg mener det ikke er noen fare for publikum, sa han.

15 år senere er det ikke lenger rånere, punkere, gamblere og gjenger som fester hardt på Youngstorget. Under Bylarm 18.-20. februar blir det over 200 konserter på 12 forskjellige scener i området.

Hva skjedde? Ved årtusenskiftet tok rockerne over. Dette er deres historie.
 
Morgengry på Paragrafen. I 1996 flytter rockebandet Abbey’s Adoption fra Stokmarknes for å satse på musikken i hovedstaden. Karrieren tar ikke av, og bassist Frode Jacobsen tar over driften av Paragrafen, den vesle puben vegg-i-vegg med traveren Justisen i Møllergata ved Youngstorget. 30. april 1997 åpner Jacobsen «nye» Paragrafen for ti prosent av omsetningen i lønn, med plass til rundt 60 øltørste på 35 kvadratmeter.

– Ideen var et hyggelig sted for folk som digger musikk, og som liker å ta seg en fest. Musikkprofilen var rock, blues, country, folk og indie, på en tid da techno og britpop herjet som verst, forteller Jacobsen.

Han får med seg Arnt Olaf Andersen fra countryrockerne Cinnamoon bak baren, mens den – etter eget utsagn – bedrukne og mislykkede studenten Runar Skjerven Eggesvik benker seg foran bardisken. Paragrafens første stamkunde klager så mye på musikken at han får gratis øl for å ta seg av platespilleren. Han får fast jobb etter to uker,

– Jeg laget regler. Vi skulle aldri spille The Cure eller The Smiths, men satse på bra musikk fra 1960- og 1970-tallet og nye, norske band, forteller Eggesvik.

Samtidig skjer ting med Abbey’s Adoption. En annen stamgjest, poeten Øystein Wingaard Wolf, foreslår navnebytte.

– Øystein sa at ett av de vakreste ordene han visste om var «madrugada», og fortalte meg betydningen av det, «morgengry» eller «timen før soloppgang». Jeg husker også at de andre i bandet ikke likte navnet, fordi de fikk assosiasjoner til et metalband, mimrer Jacobsen.

Paragrafen blir et samlingspunkt for en ny generasjon norske rockere. Madrugada, Cato Salsa Experience, St. Thomas og miljøet rundt Perfect Pop Records utgjør kjernen i «Den hemmelige festivalen», som i februar 1999 blir generalprøve for noe langt større. På et nachspiel oppstår ideen om en utendørsfestival. Samme sommer topper Madrugada, Gluecifer og Big Bang den første Øyafestivalen, med totalt 78.000 kroner i bookingutgifter.

To måneder senere debuterer Madrugada med «Industrial Silence», og Eggesvik tar gradvis over driften av Paragrafen. Han er derimot ikke fornøyd med å leie, men drømmer om å eie et større sted i samme stil.
 
Deadville. På samme tid trasker David Gurrik sin faste rute mellom hjemmet, barjobben på Teddy’s Softbar, øvingslokalet til bandet Astroburger og stampuben Casablanca ved siden av Rockefeller. En kveld får Gurrik spørsmål om han ikke vil kjøpe stedet.

– Jeg hadde bablet mye om at jeg ville starte mitt eget sted, og med en husleie på 4700 kroner i måneden, var det ikke vanskelig å takke ja. Hadde jeg ikke hatt kjæreste, ville jeg trolig bosatt meg i baren, ler Gurrik.

Som medlem i Anal Babes og Astroburger spilte Gurrik en sentral rolle i oslorocken gjennom 1990-tallet, men akkurat idet ny norsk rock blir «the new loud» legger han vekk keyboardet for å satse på baren. I april 2000 åpner Bar Robinet, en stilren bar med fokus på drinker og eklektisk musikk, oppkalt etter en bar i Togos hovedstad Lomé.

– Det var «Deadville» utenfor da jeg tok over, selv horene hadde forsvunnet. Men allerede andre helg var det helt fullt.

Gurrik tror Robinet fylte et tomrom, både fysisk og mentalt. Selv om Rockefeller lokket musikkinteresserte til området, var det få alternativer til de brune pubene før og etter konsertene. Valget sto mellom metal og Fisherman’s Friend-shots på Møllers eller Tom Waits og irish coffee på Cacadou. På Robinet la bartenderne like mye stolthet i drinkene som i musikken.

Robinet og Paragrafen blir blåpapiret for utvidelsen på Youngstorget på 2000-tallet, som begynner da puben Den runde tønne kapres.
 
Gerhardsenungdommens utested. Den runde tønne var stampub for ansatte ved Operaen, kjent for billig øl og en kelner som så ut som en morsk utgave av skuespilleren Harvey Keitel. «Tønna» fikk et brutalt endelikt da to gjester kapret puben med kniv en onsdag i 1999. Én ansatt og én gjest tas som gisler, og knivdesperadoene forlanger øl og pizza, før de smadrer inventaret og omsider forlater åstedet klokken 06.30 om morgenen.

I disse ramponerte lokalene, skjemmet av tobakksstank, omfattende vannskader og pilende rotter, ser Runar Eggesvik muligheter for en utleiepris på 50.000 kroner i måneden.

– Folk sa: «Det er ikke plass til enda et musikksted til i Oslo.» Ingen hadde tro på det, sier han.

Hundrevis av stamgjester følger med fra Paragrafen, mange pusset opp lokalet i bytte mot billig øl i baren. I april 2001 – etter ekstrem oppussing og nesten et halvt års venting på skjenkebevilling – åpner Café Mono. Som Paragrafen drives stedet av en nærmest bunnløs tørst etter øl og en tredelt rockemeny: én del musikkhistorie, én del indierock og én del ny norsk rock.

Mono ble et tydelig brudd i historien om Utelivs-Oslo. Klubben gikk aktivt ut mot dj-kulturen og køsilingen som preget suksesser som nittitallsklubben HeadOn. Ikke engang internasjonale popstjerner slipper forbi køen.

Samtidig snur tidsånden. Musikkjournalister som tre år tidligere skrev nekrologer over rocken, omfavner nå band som The Strokes og The White Stripes. Ravekulturen ligger på sotteseng, mens Øyafestivalen og Bylarm vokser seg stor på skuldrene til fremadstormende norske band. Gutter og jenter med Converse-sko, trange bukser og lange pannelugger dominerer motebildet, og sjekker hverandre opp på Mono.

Lenge før Aslak Nore meldte seg på i forsvars- og innvandringsdebatten, tok han et oppgjør med Mono over to sider i Klassekampen. «Skal utelivet være en gjenspeiling av sosialdemokratiet? Rockemiljøet blander stadig sammen musikk og moral. Dette er en arv fra pietismen, som gjenspeiler den norske folkesjela. Det er Gerhardsen-ungdommen som vanker på Mono!» sa Nore til Dagbladet.

– Kronikken til Aslak Nore var den beste reklame vi kunne få, mener Eggesvik.

Da røykeloven vedtas i 2003 blir Monos bakgård, der du kan drikke og røyke året gjennom, hard valuta. Mono kjøper varmelamper, og bakgården «Bommen» bidrar til at nykommeren plutselig står igjen som kongen på utelivshaugen når loven innføres sommeren etter. Nå var det på tide å ekspandere.
 
Kort lysløype. I 2003 står bartender Jesper Lind utenfor den nye funkisbaren Internasjonalen ved Operapassasjen. Han spår fremtidens lysløype overfor Aftenposten: mellom Mono og Internasjonalen på Youngstorget, Bar Robinet og Macondo ved Rockefeller, samt Café Con Bar på Grønland.

Macondo går dukken og Café Con Bar mister glansen, men ellers får Lind rett i at tyngdepunktet i Oslos uteliv flytter seg østover. Youngstorget er ikke lenger en plass du passerer på jakt etter kebab, nachspiel eller egen seng. Og nok en gang er det Runar Eggesvik som står bak.

– Jeg hadde engasjert meg mot nedleggelsen av Stratos på toppen av Folketeaterbygningen, og fikk deretter vite at andre lokaler i bygget var ledige. Så da måtte jeg sette sammen en ny gjeng, forteller Eggesvik.

Denne gjengen besto blant annet av studenten Stefan Johan Jensen, som året før hadde reddet Mono fra en tidlig død da han ryddet opp i poser, skuffer og skoesker fylt med kvitteringer.

– Alt økonomisk arbeid var neglisjert. Kostnadssiden var vesentlig høyere enn inntektssiden, og den økonomiske kontrollen var for dårlig. Hadde kreditorene vært slemme, ville Mono uten ny egenkapital gått konkurs etter halvannet år, sier Jansen.

Utelivsgründerne på Youngstorget fikk i Jansen og hans Blindern-kollega Anders Støver, Øyafestivalens dyktige annonseselger, det de manglet: Noen som kunne økonomi, organisering og papirarbeid. Tidligere bartenderkollega Arnt Olaf Andersen mener Runar Eggesvik har evne til å få de rette folkene til å engasjere seg i hans ideer.

– Det er ikke nødvendigvis Runar som har vært suksessfaktoren, men han er god til å se hvem som kan bli det. Du ser dessuten en rød tråd i alle stedene han er involvert i: en genuin interesse for god service og musikk, samtidig som det skal være et tilholdssted. Han åpner ikke noe nytt uten at høyttalerne er på plass, sier Andersen.
 
Fra kitch til pizza. De nye stedene på Youngstorget fødes som en fusjon av eksisterende steder. Hells Kitchen er en miks av Tivoli pizza og David Gurriks Robinet i lokalene til den sagnomsuste puben «Trappa» – Maria von Trapp – i Møllergata.

– Jeg har alltid trasket et par skritt i hælene på Jan Vardøen. Bar Boca på Grünerløkka var den eneste lille baren med fokus på drinker før Robinet, så da Vardøen åpnet Villa Paradiso, måtte jeg jo også starte pizzarestaurant, spøker David Gurrik.

Hells Kitchen blir raskt populært, og tar av i 2006. Taxiene går i skytteltrafikk, mens skuespillerne fra «Reprise» konkurrerer med Harald Eia og Thomas Giertsen om plassen i skyggen av «Fuck work»-plakaten i baren. Dagbladet Fredag-redaksjonen okkuperer en av båsene, mens krautrock, vrang elektronika og duften av nystekt pizza strømmer utover det fullstappede lokalet. Youngstorget er blitt lysløype, og Hells Kitchens stjerne lyser sterkest. En stund.

I dag minner Hells Kitchen mer om en oppdatert utgave av Justisen, stedet man går for pizza og øl etter jobben. Selv om DJ Strangefruit snurrer skiver bak baren.

– I Sverige beregner man toårssykluser for utesteder, før man forandrer stil og konsept, Jeg synes det er en like stor utfordring å holde på samme konsept år etter år. Jeg liker steder som aldri forandrer seg, og har akkurat skrevet ny tiårs leiekontrakt for Robinet. Planen er å også holde Hells Kitchen gående i samme spor, sier Gurrik.
 
Dansemusikkens hevn. Når Youngstorget nå går inn i et nytt tiår, har publikum hoppet av barkrakken og ut på dansegulvet igjen.

– Småsøsknene til de som digget dansemusikk på slutten av 1990-tallet fikk techno og house langt opp i halsen. Å kle seg i svart på Mono ble den eneste måten å gjøre litt opprør på. Det er derfor et herlig paradoks at småsøsknene til småsøsknene til de som var ute på slutten av nittitallet igjen digger klubbmusikk, mener Olle Løstegård, som i over 15 år har satt soundtrack til utelivet i Oslo som DJ Abstract.

Dansegulvets revansj ble innledet i lokalene til gamle «Enka», homseklubben som spilte house og techno frem til 1993. Emil Hesselberg fra Hells Kitchen gikk lei det stillesittende barlivet, og vekket i 2007 superklubben til live igjen med The Villa. Her fikk overvintrede ravere fra 1990-tallet og en ny generasjon klubbhoder et nytt samlingssted, med oslodisco, afrobeat, drum’n’bass og tung techno samlet i fem rom på 580 kvadratmeter.

– The Villa var en type utested jeg savnet, men jeg er usikker på om vi bidro til endringen eller om vi bare så den komme. Trolig en kombinasjon, sier Hesselberg.

Nå er det flere dansegulv rundt Youngstorget. I kjelleren på utestedet Revolver opererer diverse klubbkonsepter, det samme gjelder to år gamle Fisk og Vilt og Internasjonalens annenetasje som åpnet ifjor.

– Utelivet, og især køkulturen, var blitt for politisk korrekt. Av og til må det være lov å forskjellsbehandle. Jeg savnet å gå ut for å ha det gøy. Da vi åpnet Fisk og Vilt, kom vakter kom bort for å spørre hva de skulle gjøre med par som klinte i krokene. Jeg sa at det var kjempekult, sier Fisk og Vilt-sjef Per Nordahl.

Fisk og Vilt er et forvrengt speilbilde av Mono over gaten, med dunkende klubbmusikk og siling i døren. Nordahl har vært stamgjest på Paragrafen, bartender på Mono og eier av Internasjonalen, og har bygd opp Fisk og Vilt sammen med Benjamin Lee fra Macondo og Hells Kitchen.

– Dansing er tilbake på Youngstorget, men ikke nødvendigvis dansemusikk. Dj-en kan spille hva som helst – folk danser uansett, forteller Lee.
 
Hvor nå, Youngstorget? I mars åpner Emil Hesselberg årets første nye utested på Youngstorget. Illegal Burger blir nabo og lillebror til Hells Kitchen, med psykedelisk rock, sprit og burgere. Men kompanjong David Gurrik er i ferd med å gå lei Youngstorget-boomen.

– Det er blitt for mange steder, det var faktisk litt kult når det var «Deadville» her. Det er klart jeg pisser meg selv på foten nå, men ting når et metningspunkt. Det er ikke så sjarmerende med en partybydel. Skal jeg starte noe nytt, blir det et godt stykke unna, sier Gurrik.

Benjamin Lee deler Gurriks skepsis til en viss grad. Selv om han tror at torget fint tåler fire-fem utesteder til.

– Youngstorget er østkantens vestkant, mener han.

– Toppen er ikke nådd for antall mennesker som kan trøkkes inn på torget, men det blir vanskeligere å trekke til seg et oppsøkende publikum. De som går ti minutter ekstra for å finne noe spesielt, sier Lee, som tipper at Kvadraturen blir neste bydel for kreative utesteder.

– Vi vil få se flere nisjesteder, især amerikanskinspirerte cocktailbarer der man kan sitte og slappe av. Det kommer nå som New York-fascinasjonen har nådd hvermannsen.

Runar Eggesvik tror ikke på nedtur, og var i sommer involvert i to nye steder ved torget.

– Oslo har et av det meste spennende utelivet i Nord-Europa, det er bare Hamburg og Groningen som har like stor klubbtetthet. Jeg kunne ha åpnet flere utesteder for det Christian Ringnes og Petter Stordalen betalte for åpningsfesten på Folketeateret. Men mitt eneste ettermæle er at jeg får æren for den nye taxiholdeplassen på Youngstorget, ler Eggesvik.


D2 presiserer: I dagens utgave av D2, 12. februar, er Anders Støver omtalt som annonseselger for Øyafestivalen. Støver er salgs- og sponsorsjef.








(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.



Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev

Hold deg oppdatert på D2:

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk