Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Her er miniskien som faktisk fungerer

Tekst
Tidligere snowboardkjører Thomas Wathne tester Onefoot for D2.

Tidligere snowboardkjører Thomas Wathne tester Onefoot for D2.

To menn gir dagens barn og unge den ukompliserte oppveksten de selv ble frarøvet – hver gang miniskibindingen løsnet.

– Det er klart, vi har ikke vært veldig analytiske i vår approach til det her, sier Mathias Hansson (35).

– Nei, det er en magefølelse, sier Simen Fornes (35).

– Men vi har hatt den magefølelsen veldig lenge, da, sier Hansson.

– Vi har vel hatt den i 30 år, omtrent, sier Fornes.

 

68-revolusjonen. Mathias Hansson er utdannet industridesigner og jobber til daglig med design for offshoreindustrien. Simen Fornes er utdannet møbeldesigner og jobber til daglig som scenograf for film og reklame. Sammen har de gjennom store deler av 2000-tallet forsøkt å løse en designmessig gåte som har hjemsøkt dem siden barndommen: Hvordan får man en miniski til å sitte rundt foten?

Den vesle plastskien, som på Østlandet også er kjent som «stompeski», i Trondheim «jetski», i Drammen «doodle», ble funnet opp av Fredrikstad-fabrikken Plast & Form i 1968, inspirert av tradisjonelle «tønnestaver», små plankeski med naglede skinnbindinger.

I 1970 ble skiene testet ut i turistdistriktene langs svenskegrensen – «Korta och breda skidor av plast. Kladdar inte» lovet katalogteksten – og utløste ifølge Aftenposten svartebørssalg allerede samme vinter. Siden ble Plast & Form omdøpt til Hamax, som nå er blitt mer kjent for akebrett og sykkelseter, men fortsatt fører originale miniski. I redusert kvanta, riktignok: Mens salget på 1970-tallet lå stabilt på 230.000 par per sesong, kan det i dag være nede i 10.000 par. Noe som muligens skyldes dårlige vintre, muligens at miniski er blitt forbudt i mange alpinanlegg. Men det verserer også en annen teori om salgssvikten: Manglende innovasjon. Det er særlig blant Mathias Hansson og Simen Fornes denne teorien verserer.

– Vi husker sikkert alle hvordan det er: Du er på vei ned bakken, og så løsner stroppen på bindingen, sier Simen Fornes.

– Og da var det bare sånn: «Hva skal jeg gjøøøre nå?». Du har ikke lyst til å ta av deg vottene, og det er ikke vits, heller, for bindingen er full av is, så du får ikke strammet den uansett. Det er ikke noe å gjøre. Du bare står der, midt i bakken, som en danske i heistraseen.

Evolusjonen. Fornes og Hansson, barndomsvenner fra Frogner i Oslo, forsøkte allerede i tenårene å modifisere produktet ved å lodde fast den lumske norgesreimen som utgjorde bindingen. Men det var først da de fikk støtte fra Innovasjon Norge at de kunne innlede det Mathias Hansson kaller «fintuningfasen». Verkstedet på Ensjø øst i Oslo er et vitnesbyrd om denne fasen. Mer enn det: Det er et helt lite miniskimausoleum. De startet vinteren 2008 med å forkaste plast og gå tilbake til miniskiens røtter, i form av en prototype i tre.

2009: Monterer på en vanlig snowboardbinding, men innser at resultatet er en altfor dyr ski, og dessuten ikke en miniski lenger, men nærmest en alpinski.

2010: Går tilbake til plast. Får 3D-printet en design som er bredere og lengre, med twintip. Første testkjøring i bakken på Tryvann. Følelsen er altfor røff, «som å kjøre på sandpapir». Simen Fornes begynner for alvor å føle på en angst han for så vidt har hatt hele livet, og i alle fall under de altfor lange årene på møbeldesignstudiet – at noen andre skal komme dem i forkjøpet med et revolusjonerende patent. Han oppdager en Facebook-gruppe dedikert til miniskien. Ikke voldsomt aktiv, ikke voldsomt mange medlemmer, men likevel. Noen kan få en fiks idé.

– Det har virkelig vært min skrekk, altså, at noen andre skulle komme med noe nytt, sier han.

– Inntil jeg skjønte at det ikke er noe å være redd for.

For det her tar tid. For alle som prøver å komme opp med noe nytt på dette feltet, vil det ta tid.

Miniski 2.0. Vinteren 2011: Hælkappen er blitt avrundet, heller enn vannrett, for å ikke knekke opp når dagens formodentlig mer ekstreme ungdomsgenerasjon, fostret opp på jibbing og parkour, railer ned rekkverket for å rekke skolen.

November 2012: 5000 par av «Miniski 2.0», som Fornes liker å kalle den, eller «Onefoot», som dens offisielle navn lyder, ankommer fra Taiwan. Bindingen er fortsatt snowboardinspirert, men ser nå ut som om den alltid har vært der. Og de såkalte ribbene, forhøyningene bak bindingen, går nå diagonalt over hele skien, for å øke «torsjonsstivheten», forklarer Mathias Hansson ... Før han kommer på at dette ikke handler om torsjonsstivhet, sånn dypest sett.

– Det som har vært viktig for oss, er å dyrke nostalgien i det, legger han til.

– Vi skal ikke påstå at dette gir den ultimate skiopplevelsen, men det er en veldig tilgjengelig måte å få skiglede på, ikke minst for folk som ikke nødvendigvis har hytte på Geilo.

– Det skal bare være en sykt bra miniski, liksom, sier Simen Fornes.

– Det skal bare være en miniski som ... funker.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.