Prikkedøden. I installasjonen «Dots Obsession» får publikum trå inn i Kusamas prikkete verden, en gjengivelse av hallusinasjonene hun har lidd av siden barndommen. Foto: Courtesy of Ota Fine Arts, Tokyo/ Singapore; Victoria Miro Gallery, London; David Zwirner, New York, © Yayoi Kusama

Prikk prikk prikk

Prikkedøden. I installasjonen «Dots Obsession» får publikum trå inn i Kusamas prikkete verden, en gjengivelse av hallusinasjonene hun har lidd av siden barndommen. Foto: Courtesy of Ota Fine Arts, Tokyo/ Singapore; Victoria Miro Gallery, London; David Zwirner, New York, © Yayoi Kusama

Yayoi Kusamas tvangsnevroser forandret både kunsten og moten.

Tekst

En februardag i 1975 skrev den japanske kunstneren Yayoi Kusama seg inn på et mentalsykehus i Tokyos fargerike Shinjuku-område. Hun hadde nylig returnert fra New York, blakk og mentalt utkjørt, etter 16 år i hjertet av byens svingende kunstscene.

De faste rutinene gjorde henne godt, de tillot henne å jobbe uforstyrret med kunsten.

40 år senere, 86 år gammel, bor hun der fortsatt.

Fakta: Yayoi Kusama

Japansk kunstner og forfatter
Født 1929 i Matsumoto.

Dro til USA som 20-åring, og bosatte seg i New York. Har blitt kalt et kvinnelig motstykke til Andy Warhol.

Kjent for sine store, intense opplevelsesverk og karakteristiske polkaprikker, som er et resultat av hallusinasjonene hun har lidd av siden barndommen.

Jobber i en rekke medier, blant annet maleri, tegning, skulptur, performance og installasjoner.

Har bodd på en mentalinstitusjon i Shinjuku-området Tokyo de siste 40 årene, og til tross for sine 86 år maler hun fortsatt fra morgen til kveld, hver dag.

Foto: Keita Saiki / HOK

 – Jeg får så mange ideer at det er vanskelig å gi uttrykk til dem alle, skriver Kusama i en epost.

Hun gir sjelden intervjuer, men besvarer D2s spørsmål ved å diktere til en av sine mange assistenter.

 – Alt jeg skaper oppstår ene og alene i mitt eget hode.

Dagene følger hverandre i et forutsigbart mønster. Hver morgen står hun opp og avgir en blodprøve klokken syv, før hun bringes til studioet sitt, en treetasjes bygning på andre siden av gaten fra sykehuset. På hodet har hun en ildrød parykk som skjuler det grånende håret. En av assistentene triller rullestolen hennes på plass foran lerretet, der hun sitter hele dagen og maler til solen går ned. Om kvelden returnerer hun til rommet sitt. Det hender hun våkner midt på natten og griper etter tegneblokken.

 – Jeg har kjent en sterk lengsel etter kunst helt siden jeg var barn, sier hun.

 – I flere tiår har jeg kjempet uten å ta et steg tilbake. Jeg er veldig stolt av meg selv, fra bunnen av mitt hjerte, for at jeg fulgte drømmen om mitt eget lysende liv.

GRENSELØS KUNST
I et belgisk tv-innslag fra 1965 møter vi en ung Kusama i New York. Sammen med Andy Warhol presenteres hun som en av de nye sensasjonene på den amerikanske kunstscenen. Det er fire år siden hun ankom byen fra hjemlandet Japan, uten at hun kunne et ord engelsk. Kameraet sveiper over en serie nye skulpturer, hvitmalte møbler dekket av myke, fallosformede utvekster, som tidligere samme år ble vist i en gruppeutstilling på Green Gallery, det uoffisielle startskuddet for popkunsten. Midt blant dem poserer Kusama selvsikkert, den vevre kroppen beveger seg med teatralsk alvor, hun er intenst tilstede, men i en annen verden.

Speilet fanger. I 1993 representerte Kusama Japan på Venezia-biennalen, blant annet med «Mirrored Room (Pumpkin)», der hun fylte et speilkledd rom med prikkete gresskar. Foto: Courtesy of Ota Fine Arts, Tokyo/ Singapore; Victoria Miro Gallery, London; David Zwirner, New York, © Yayoi Kusama

Speilet fanger. I 1993 representerte Kusama Japan på Venezia-biennalen, blant annet med «Mirrored Room (Pumpkin)», der hun fylte et speilkledd rom med prikkete gresskar. Foto: Courtesy of Ota Fine Arts, Tokyo/ Singapore; Victoria Miro Gallery, London; David Zwirner, New York, © Yayoi Kusama

 – Den bevisstheten hun har omkring sin egen rolle i verkene hun lager, den har alltid vært der, sier Milena Høgsberg, sjefkurator ved Henie Onstad Kunstsenter.

 – Kusama er hele tiden midt i sin egen kunst.

I dag åpner en stor retrospektiv utstilling av Yayoi Kusamas mer enn 70 år lange karriere på Høvik­odden. Da D2 besøker museet, er det i ferd med å bygges om for å kunne huse Kusamas omsluttende installasjoner, hennes desorienterende univers. Utstillingen kommer rett fra kunstmuseet Louisiana utenfor København, der mer enn 340.000 besøkende inntok en uendelighet av prikker – og deretter dokumenterte det ivrig på Instagram.

Gjennom hele sin karriere har Kusama vendt tilbake til de samme motivene: prikker, gresskar, ekspanderende mønstre. For henne handler det om å utslette grensene mellom seg selv og omverden, kroppen og kunsten. Likevel er arbeidet vanskelig å definere, det kan vekselsvis karakteriseres som minimalisme, surrealisme og popkunst, i tillegg til at hun beveger seg uanstrengt mellom ulike medier og kulturelle uttrykk.

Det som forener det hele er de tvangsnevrotiske repetisjonene, den eneste lindringen hun har mot hallusinasjonene som har terrorisert henne siden barndommen. «Jeg ønsker ikke å kurere mine psykiske problemer,» sa hun en gang til en journalist. «Jeg vil bruke dem som en skapende kraft i kunsten min.»

Ensporet. Planter, prikker og organiske former dukker konsekvent opp gjennom hele Kusamas karriere, sier Milena Høgsberg, sjefkurator ved Henie Onstad. Foto: Keita Saiki / HOK

Ensporet. Planter, prikker og organiske former dukker konsekvent opp gjennom hele Kusamas karriere, sier Milena Høgsberg, sjefkurator ved Henie Onstad. Foto: Keita Saiki / HOK

BLOMSTERPIKEN
Kusamas historie begynner i 1929 på den japanske landsbygda, i Matsumoto, en idyllisk by i Nagano-distriktet, innsirklet av snødekte fjell. «Jeg pleide å undre på hva som lå bak de sollyssvelgende fjellene,» skriver hun i selvbiografien sin, «Infinity Net».

 – På grunn av krigen, måtte jeg tilbringe ungdommen min i mørket av et militaristisk Japan, sier Kusama til D2.

 – Det fikk meg til å lengte etter et større sted, en videre verden, der jeg kunne uttrykke meg selv.

Foreldrene var velstående og eide et innbringende gartneri. Et fotografi av Kusama fra da hun var ti år gammel viser en dypt alvorlig, vakker ung jente, med kortklippet hår, bred matroskrage og en enorm bukett krysantemum i hendene. Da bildet ble tatt, hadde hun akkurat begynt å male, detaljerte gjengivelser av planter, og blyantskisser som allerede da inneholdt polkaprikker og nettlignende motiver.

 – Familien min var konservativ og forbød meg å tegne og male, sier Kusama.

Selv ikke Kusama visste lenger hvor den faktiske sykdommen sluttet og den konstruerte personligheten begynte

Andrew Solomon — kunstkritiker i Artforum

Moren, som hun har beskrevet som kald, snerpete og streng, skal ha kjøpt endeløse mengder silkekimonoer, men nektet å betale for lerreter og maling, da hun mente det stod i veien for sin datters mulighet til å gifte seg rikt, den eneste ambisjonen hun hadde for henne.

Allerede som barn opplevde Kusama det hun kaller «viscerale og auditive hallusinasjoner». I selvbiografien beskriver hun hvordan hun en dag satt i en eng av blomster, da de plutselig begynte å snakke til henne. En annen gang, «etter å ha stirret på det røde blomstermønsteret på bordduken, så jeg opp, og oppdaget at taket, vinduene og karmene var plastret med det samme røde blomstermønsteret. Jeg så hele rommet, hele kroppen min og hele universet dekket av røde blomster, og i det øyeblikket ble sjelen min tilintetgjort og jeg gjenoppsto, returnert til evigheten». Hver gang det skjedde, tegnet hun umiddelbart det hun hadde sett, en ustoppelig strøm av bilder, en livbøye til virkeligheten.

TIL AMERIKA
I 1948, da krigen var over, begynte Kusama likevel på en formell kunstutdannelse ved universitetet i Kyoto. Hun hatet kurset intenst. Hun mislikte den strenge disiplinen og måten studentene absorberte kunnskap gjennom læreren – senseien. I stedet begynte hun å eksperimentere på egen hånd, og lot seg inspirere av surrealismen og kubismen, som hun leste om i vestlige kunstmagasiner. I en bruktbutikk i Matsumoto fant hun en bok om den amerikanske kunstneren Georgia O’Keeffe. Hun fikk adressen hennes fra den amerikanske ambassaden og skrev et brev, som hun sendte sammen med noen av akvarellene sine. Til sin forbløffelse fikk hun svar. O’Keeffe oppmuntret henne, gjennom det som ble til flere års brevveksling, og Kusama bestemte seg for at det var i Amerika hun hørte hjemme, et sted hun så for seg som «et land fullt av rare, barbente barn og jomfruelige urskoger», med «tomrom som strekker seg uendelig i alle retninger».

I 1957 forlot Kusama Japan. Med seg hadde hun en koffert med seksti kimonoer og omkring to tusen tegninger og malerier. samt noen tusen dollar, som hun hadde sydd fast i kjolen sin og stappet ned i skoene, for å finte Japans strenge regler for valutaveksling. Etter ett års opphold i Seattle, kom hun til New York i 1958.

Polkafenomenet. Den japanske kunstneren Yayoi Kusama (86) har skapt prikkefeber på verdensscenen. Her installasjonen «Love is Calling» (2013), utstilt i Halle i Tyskland i fjor. Foto: AP Photo / Jens Meyer / NTB Scanpix

Polkafenomenet. Den japanske kunstneren Yayoi Kusama (86) har skapt prikkefeber på verdensscenen. Her installasjonen «Love is Calling» (2013), utstilt i Halle i Tyskland i fjor. Foto: AP Photo / Jens Meyer / NTB Scanpix

EN UENDELIG SENSASJON
I New York flyttet hun inn på et billig, iskaldt loft. Hun forsto raskt at byen hun hadde lengtet etter var alt annet enn en pittoresk drøm, tvert imot var den «helvete på jord». Vietnamkrigen hadde sendt USA inn i en nedadgående økonomisk spiral, og overklassejenta ble fort slynget inn i ekstrem fattigdom. Hun sov på en gammel dør og lette etter mat i søppelkasser.

Det eneste som holdt henne gående var arbeidet. Hun malte intenst fra solen stod opp til langt på natt, og falt inn i et repetitivt, besettende mønster, der hun dekket enorme svartmalte lerret med blondelignende nett, tusenvis av hvite, håndmalte masker, som hun døpte «infinity nets» – uendelighetsnett.

Og det stoppet ikke der, hun fortsatte å male nettene, «på bordet, på gulvet og til slutt på min egen kropp», skriver hun.

«Etter hvert som jeg repeterte denne prosessen, igjen og igjen, begynte nettene å ekspandere i det uendelige. Jeg glemte meg selv, de omsluttet meg og klamret seg til armene og beina og klærne mine, til de fylte hele rommet.»

Luksusikon. I 2012 innledet Kusama et samarbeid med det franske motehuset Louis Vuitton, og figurerte som en voksdukke i deres «flagshipstore» på 5th Avenue i New York. Foto: © Louis Vuitton Malletier / Stephane Muratet, Droits Restreints

Luksusikon. I 2012 innledet Kusama et samarbeid med det franske motehuset Louis Vuitton, og figurerte som en voksdukke i deres «flagshipstore» på 5th Avenue i New York. Foto: © Louis Vuitton Malletier / Stephane Muratet, Droits Restreints

Det maniske arbeidet sendte henne jevnlig til akutten med panikkanfall, men «uendelighetsnettene» ble også hennes kunstneriske gjennombrudd.

I oktober 1959 hadde hun sin første soloutstilling i New York på Brata Gallery. Kritikerne var fra seg av begeistring, hun ble omtalt som «en av de mest lovende nye talentene til å dukke opp på New Yorks kunstscene på mange år» – en scene som på det tidspunktet var aggressivt maskulin, med menn som Willem de Kooning, Mark Rothko og Andy Warhol i spissen.

I en anmeldelse for Art News, skrev kunstneren Donald Judd, som senere ble en av hennes nære venner, at hun ikke lot seg sammenligne med noen andre, at hun var «fullkomment original».

 – Selv om Andy Warhol og Donald Judd representerer to forskjellige retninger innen kunsten, henholdsvis popkunst og minimalisme, var de begge veldig opptatt av gjentagelsen av masseproduserte og industrielle former. Kusama, derimot, har hele tiden hatt fokus på personlige erfaringer og det håndlagde, sier Høgsberg.

 – Jeg er ingen popkunstner, sier Kusama selv.

 – Andy entret en verden av «popkunst» fremfor en verden av kunst. I dag er popkunst inkludert i verdenshistorien, og selv om jeg ikke er en popkunstner har jeg inspirert ham. Jeg har strukket meg hinsides alle andre, ved hjelp av min sterke vilje .

POLITISK OPPRØR
I tråd med tiden, fikk sex og nakenhet en stadig mer sentral plass i Kusamas kunst utover 1960-tallet. Hun utvidet sin kunstneriske praksis til å inkludere skulpturer, performance og såkalte happenings, begivenheter der hun blant annet malte polkaprikker på nakne statister, som danset rundt henne til lyden av bongotrommer. Hun arrangerte orgier og bryllup mellom homofile, og designet klær med «kikkhull» til kjønnsdelene, plagg hun solgte i en egen klesbutikk på 6th Avenue.

«Jeg liker ikke sex. Jeg hadde en sexbesettelse,» har hun senere sagt til avisen Financial Times.

Motivasjonen for fallosutvekstene, som hun brukte til å dekke møbler og hverdagslige objekter, var en avsky for det mannlige kjønnsorganet. Og i likhet med polkaprikkene, anvendte hun repetisjon for holde angsten sin i sjakk.

«Jeg blir livredd bare av tanken på å la noe så langt og stygt som en fallos entre meg, det er derfor jeg lager så mange av dem,» har hun forklart.

Fobien skal ifølge selvbiografien ha oppstått i barndommen, da moren sendte henne for å spionere på faren mens han hadde sex med elskerinnene sine.

Nakenstuntene gjorde henne til en favoritt i de amerikanske tabloidene, og hun brukte bevisst sin nye kjendisstatus til å skape blest om seg selv og kunsten sin. Verkene fikk også en mer politisk brodd, blant annet holdt hun en naken «protestaksjon» utenfor Wall Street med mål om «å tilintetgjøre aksjemeglerne med polkaprikker». I et annet stunt sendte hun brev til Richard Nixon og tilbød seg å ha sex med ham mot at han stanset Vietnamkrigen.

 – Jeg sverget at jeg skulle leve med ærefrykt og respekt for det faktum at så mange mennesker døde i krigen, sier Kusama.

Mønstermaler. Den 86 år gamle kunstneren maler hver dag, fra morgen til kveld, i et studio på andre siden av gaten fra mentalsykehuset der hun har bodd siden 1973. Foto: Keita Saiki / HOK

Mønstermaler. Den 86 år gamle kunstneren maler hver dag, fra morgen til kveld, i et studio på andre siden av gaten fra mentalsykehuset der hun har bodd siden 1973. Foto: Keita Saiki / HOK

NEDADGÅENDE SPIRAL
Innen 1970 hadde Kusama oppnådd den kjendisstatusen hun så lenge hadde higet etter, men stjernen hennes i kunstverdenen hadde dalt parallelt.

«På dette tidspunktet var det blitt vanskelig å skille mellom Kusamas autentiske besettelser og de tilgjorte, som hun skapte for å øke oppstyret rundt seg selv», skriver kunstkritikeren Andrew Solomon i Artforum.

«Selv ikke Kusama visste lenger hvor den faktiske sykdommen sluttet og den konstruerte personligheten begynte.» I 1973 returnerte hun til Japan, der hun fikk en kjølig velkomst. Oppfatningen var at hun hadde «solgt seg» til Vesten.

To år senere skrev Kusama seg inn på mentalsykehuset i Tokyo. Hun jobbet iherdig for å få anerkjennelse i Japan, samtidig som hun opplevde at hennes hardt tilkjempede posisjon i Vesten svant hen, da hun ikke lenger var der for å skinne. Men den målrettede dedikasjonen bar frukter. Hennes andre gjennombrudd kom i 1993, da hun ble plukket ut til å representere Japan på Venezia-biennalen med en separatutstilling som viste arbeider fra hele hennes karriere.

I 2011 arrangerte Tate Modern i London en stor retrospektiv utstilling, og Kusamas selvbiografi kom ut på engelsk. Året etter prydet hennes karakteristiske polkaprikker en hel kolleksjon fra luksusmerket Louis Vuitton. Kusama hadde nok en gang vendt hjem, denne gangen til verdensscenen.

 – Nå nærmer livet mitt seg slutten, sier Kusama.

 – Likevel er jeg fortsatt opptatt av å beholde makten i mitt eget liv, og jeg vil gjerne leve sammen med verkene mine, selv etter at jeg er død.

For tiden er hun i gang med en serie bilder hun kaller «My Eternal Soul», som skal stilles ut på Henie Onstad, og som ifølge henne selv ikke er ferdig før hun har malt tusen bilder.

 – Mennesker må se på all verdens kaotiske, golde problemer med et rolig, dypt og fokusert blikk, og fortsette å leve livet i fred og kjærlighet. Det er mitt budskap til den yngre generasjonen.

Les også saken

Motepioneren(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Informasjonskapsler og personvern

Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.

Les mer Ok, jeg skjønner