Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne
Livet med kunsten. Kunstkritiker Kjetil Røed tror kunsten kan lære oss å leve bedre, hvis vi bare kvitter oss med litt ærefrykt.

Livet med kunsten. Kunstkritiker Kjetil Røed tror kunsten kan lære oss å leve bedre, hvis vi bare kvitter oss med litt ærefrykt.

Hvordan te seg i et galleri?

Tekst

Vil du få varsel hver gang Ingrid Røise Kielland publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto

Kunstkritiker Kjetil Røed tar et oppgjør med den blaserte gallerigjenger.

– Det er ikke noe småtteri du prøver på i denne boken: Du vil gi oss en oppskrift på hvordan kunst kan gjøre oss til bedre mennesker. Hvorfor?

– Jeg er 45 år og har ikke tid til å gå rundt grøten. Det kan bli pompøst, men de viktigste tingene er ofte det. Slikt er jeg ikke redd for.

– Hva er oppskriften?

– Når du ser på kunst, må du senke terskelen mest mulig, bli kvitt ærefrykten, som skaper distanse. Vær åpen for inntrykk, og tenk oppriktig over hva som berører deg. Ofte er det mer å hente enn man tror.

Fakta: Kjetil Røed

har skrevet boken «Kunsten og livet. En bruksanvisning», på Flamme forlag

Han har sett hundrevis av kunstutstillinger, som kunstanmelder i Aftenposten og nå Vårt Land.

I den nye boken forklarer han hvordan kunsten kan gjøre oss til bedre mennesker.

– Er du selv blitt et bedre menneske av å se mye kunst?

– He-he. Jeg tror jeg har lært mye om kjærligheten. Man kan øve seg i kjærlighet ved å se på kunst, lære seg flere steder å se fra.

– Hva har du lært?

– At ekte kjærlighet er her, det er nå, og ikke fantasien som drar meg mot et annet sted. I Vilhelm Hammershøis malerier, som jeg skriver om, er det ingen patosfylte hyllester til kjærligheten, men et nøkternt og sensitivt blikk på interiøret i leiligheten kunstneren delte med kona. Hver minste flate får en fylde og utsøkt skjønnhet, selv om det er helt vanlige ting vi ser. Vegger, tak, lys som faller inn et vindu, et bord eller krukke. Kjernen av kjærlighet er jo ikke noe uforanderlig og evig, men det vi har sammen. Som en leilighet. Å leve sammen med andre er jo også noe mange sliter med, men her kan man i stedet øve seg i tålmodigheten og oppmerksomheten som er forutsetningen for å være til stede i kjærligheten her og nå, der man faktisk er. Klarer vi å se fellesskapet i disse enkle rommene, vil vi også kunne se den hverdagslige tosomhetens skjønnhet.

– I boken lener du deg på Aristoteles, og hans dydsetikk, og utvikler noe du kaller dydsestetikk. Du mener kunsten kan øve oss opp i dydene vi mennesker trenger for å leve godt, som kjærlighet. Har du flere eksempler?

Oppmerksomhet er den viktigste, siden man kan lære seg å se det oversette gjennom kunst. Og solidaritet. Jeg tror kunst kan være samlende for et fellesskap, som «House of Commons» (kunstner Marianne Heskes verk som en stund sto utenfor Stortinget, red.anm.). Den åpner opp et tankerom rundt makt og avmakt det er mulig å dele.

– Hvorfor er Aristoteles mannen å lene seg på?

– Han var den som først var opptatt av hva som er et godt liv, og hvilke dyder – eller karakteregenskaper – som trengs for å leve det. Kunst kaster lys over menneskelivet. Vi henger fast i en tanke om at kunsten ikke skal ha noen praktisk nytte. Men den kan ha det! I kunstsystemet er det rett og slett tabu at kunsten kan ha nytteverdi. Men jeg mener det først og fremst er menneskelig nytte som er grunnen til at kunst i det hele tatt finnes, blant annet fordi kunst er et rikt arkiv for følelser og ulike synsvinkler.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.

Meld deg på her

– Du ønsker vi skal se bort fra «kunstens ferniss av kulturell viktighet», skriver du: Vi må stille spørsmål til kunsten som virkelig angår oss. Har du inntrykk av at den gjengse kunstbetrakter ikke gjør det?

– Ja. Folk ser på kunst som søndagstur, som underholdning. Så spiller man en rolle som kunstbetrakter. Det er et skuespill der en lett glemmer seg selv og hva som betyr noe for en.

– Du skriver at alle mennesker søker mot andre perspektiver enn sine egne. Men er du sikker på at alle mennesker er klar for å utvide horisonten?

– Ja, men ikke alle gjør det fordi de vil bli bedre mennesker, men fordi de søker fellesskap.

– Du er selv kunstanmelder, og har lest dine spaltemeter med anmeldelser av kunst. Hva er det du savner?

– Jeg savner det menneskelige, og det oppriktige. Anmeldere, og folk flest, bør snakke mer om det de selv er opptatt av, om det store lerretet. I stedet bruker de filosofi som pynt og ornamentering. Man trenger ikke vår så redd for det banale.

*(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.