Lise Wilhelmsen (1936–2019) etterlot seg kunstpris

Tekst

Vil du få varsel hver gang Stine Engen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto

Prisvinneren får nærmere 900.000 kroner.

Giftet seg. Paulina Rider Wilhelmsen og Tone Hansen, direktør på Henie Onstad, har kjent hverandre i mange år. Tanken om et større samarbeid mellom Henie Onstad og Wilhelmsen-familien har vært i gjære helt siden museets begynnelse. Nå har de offisielt giftet seg, sier de.

– Det var på den tiden at Tone og jeg traff hverandre tilfeldig i London under Frieze Art Fair og hadde den vanlige samtalen om at vi må gjøre noe sammen snart. Så spurte Tone hvordan det gikk med svigermor, og da fikk jeg helt gåsehud og sa: «Jeg har en idé, kanskje er den umulig, men vi må handle raskt, jeg ringer deg til uken.» sier Paulina Rider Wilhelmsen (54).

Nå står hun sammen med Henie Onstad Kunstsenters direktør Tone Hansen (49) i spissen for kunstprogrammet Lise Wilhelmsen Art Award Programme.

Den tilhørende prisen deles for første gang ut i september, til en kunstner som arbeider med maleri eller skulptur, og så igjen om to år. I det mellomliggende året skal vinneren stille ut på kunstsenteret på Høvikodden i Bærum, og sånn fortsetter syklusen.

Med en premiesum på 100.000 dollar, nærmere 900.000 kroner, blir prisen gigantisk i norsk sammenheng og stor også utenfor landets grenser. I tillegg skal museet kjøpe inn verker av prisvinneren, med Wilhelmsen-familien i ryggen, men med selvstendige beslutninger.

Fakta:

Lise Wilhelmsen Art Award Programme

Nytt internasjonalt kunstprogram med pris, et samarbeid mellom Wilhelmsen-familien og Henie Onstad Kunstsenter.

Prisen er på 100.000 dollar og deles ut annethvert år til en skulptør eller maler som har gjort seg internasjonalt bemerket. Det mellomliggende året stilles prisvinneren ut på kunstsenteret.

I tillegg til prisen består programmet av midler til produksjon av utstilling, katalog, formidlingsprogram og innkjøp av verk til HOKs samling.

Den første vinneren blir annonsert når prisen deles ut 30. september på medlemsklubben The Conduit Club i London.

hok.no

Museumsvenner

Lise Wilhelmsen (1936–2019) var Paulina Rider Wilhelmsens svigermor og gift med skipsreder Arne Wilhelmsen. I fjor fikk hun og familien vite at hun kanskje bare hadde seks måneder igjen å leve. Det var derfor det måtte handles raskt, og dialogen om en kunstpris i Lise Wilhelmsens navn begynte straks etter at svigerdatteren hadde møtt Henie Onstad Kunstsenters (HOK) direktør Tone Hansen i London.

HOK har hatt en nær relasjon til Wilhelmsen-familien lenge. Anders Wilhelmsen, som var Lise Wilhelmsens svigerfar, grunnla i 1939 rederiet som nå er kjent som Awilhelmsen, og var en god venn av senterets initiativtakere Niels Onstad og Sonja Henie. Henie og skipsrederen hadde faktisk bursdag på samme dag, og hadde alltid fest sammen, sier Paulina Rider Wilhelmsen.

I neste generasjon fikk Lise Wilhelmsen en relasjon til Karin Hellandsjø, HOKs direktør frem til 2011, fordi begge satt i juryen til stipendordningen Royal Caribbean Arts Grant. De to reiste på kunstreiser sammen, og gjennom Hellandsjø utviklet Lise Wilhelmsens personlige kunstsmak og samling seg. Nøyaktig hva slags kunst hun samlet, holder familien tett til brystet, men Rider Wilhelmsen forteller at fra å ha et litt konservativt utgangspunkt, ble hjemmet fylt med stadig mer moderne kunst takket være Helladsjøs innflytelse:

– Svigerfar var nok litt skeptisk til all den moderne kunsten, og vi hadde lange samtaler under familiemiddagene hvor svigermor skulle lære oss opp i abstrakt kunst. Hun ble helt rampete når hun snakket om det.

Nå har Paulina Rider Wilhelmsen og Tone Hansen overtatt koblingen mellom familien og kunstsenteret. De møttes første gang i 2006 og har hatt jevnlig kontakt siden, har det hele tiden vært med tanke på fremtidig samarbeid?

– Ja, det er jo derfor vi har hatt kontakt. Det er bra for Henie Onstad, som kan bli en sterk spiller internasjonalt, og for Wilhelmsen-familien, fordi de får være med på å skape verdi, sier Tone Hansen.

For mye innflytelse?

Juryen består av seks medlemmer: Tone Hansen og Paulina Rider Wilhelmsen, samt HOKs sjefkurator Caroline Ugelstad og tre internasjonale representanter.

Da det i juni ble annonsert at Frederiksen-søstrene hadde inngått et samarbeid med Nasjonalmuseet verd flere hundre millioner kroner, skapte det stor debatt. Søstrene skal etablere en større kunstsamling i samarbeid med museet, som i bytte får låne samlingen i et langtidsperspektiv. I tillegg skal Frederiksen-familien finansiere flere utstillinger og et forskningsprogram.

Avtalen skapte debatt om hvor mye innflytelse Frederiksen-søstrene burde ha over Nasjonalmuseets virke. Fordi de også eier samlingen, får søstrene indirekte hjelp av Nasjonalmuseet til å øke verdien på kunsten sin når verkene vises på museet. Flere mente Nasjonalmuseet kommer til å sitte igjen med lite, og Frederiksen-søstrene med mye.

Samarbeidet mellom Wilhelmsen-familien og HOK innebærer at museet skal kjøpe inn verker av kunstnerne som mottar prisen, men verkene skal bli en del av den permanente samlingen på HOK og ikke Wilhelmsen-familiens private samling. Det var viktig for familien at kunsten fulgte museet og ikke familien, sier Rider Wilhelmsen. I samtale med den prisvinnende kunstneren er det direktør Hansen og sjefkurator Ugelstad som skal bestemme hva som blir kjøpt inn.

– Prisvinneren vil bli bestemt i stor grad av den internasjonale juryen, og når det gjelder innkjøp, er det et viktig prinsipp at det er museet som har siste ord, sier Tone Hansen.

<p>Kunst i dekompresjonskamrene. Lise Wilhelmsen skapte sammen med mannen sin Arne Wilhelmsen, et program for å utsmykket båtene til rederiet AWilhelmsen med kunst. De fokuserte særlig på norsk kunst og ville ikke bare tilby opplevelsen til skipenes gjester - selv dekompresjonskamrene for dykkerne fikk malerier på veggene.</p>

Kunst i dekompresjonskamrene. Lise Wilhelmsen skapte sammen med mannen sin Arne Wilhelmsen, et program for å utsmykket båtene til rederiet AWilhelmsen med kunst. De fokuserte særlig på norsk kunst og ville ikke bare tilby opplevelsen til skipenes gjester - selv dekompresjonskamrene for dykkerne fikk malerier på veggene.

Jury-arv

Likevel har Wilhelmsen-familien indirekte innflytelse på samlingen ved at de er representert i juryen.

– Kan Wilhelmsen-familien få for mye innflytelse over prisen og derfor også over HOK i fremtiden, ettersom de skal være representert i juryen?

– Det finnes jo noen lignende samarbeider hvor museet ikke har noe å gjøre med juryen i det hele tatt, og det synes jeg hadde vært veldig vanskelig, sier Hansen.

– Vi er avhengige av å skaffe eksterne midler og ikke bare lene oss på staten, men det krever at vi har et sterkt faglig ståsted, og at vi er rustet til å inngå i et slikt samarbeid. Vi må vite hvor vi vil som institusjon først.

Paulina Rider Wilhelmsen forteller at det var viktig for Lise Wilhelmsen å inspirere både kommende Wilhelmsen-generasjoner og publikummere til å sette pris på kunst, og at hun så samarbeidet med HOK som en måte å sørge for at det kunne skje på. Selv håper Rider Wilhelmsen at hennes barnebarn vil fortsette samarbeidet med museet, og tanken er at hennes juryplass skal gå i arv i familien.

– Kunne man forestilt seg en ordning der Wilhelmsen-familien hadde gitt HOK fullt ansvar for denne prisen og ikke deltatt i juryen selv?

– Jeg tror det hadde vært urealistisk. For at det skal være et samarbeid som går langt inn i fremtiden, er denne strukturen helt nødvendig for å sikre at prisen føles viktig å opprettholde for begge parter, sier Tone Hansen.

Et giftermål

Noen føringer er lagt av Lise Wilhelmsen selv, som akkurat rakk å være med på utformingen av prisen før hun gikk bort 21. februar i år. Hovedkriteriet er at prisen skal tildeles en kunstner som jobber med maleri eller skulptur, som Lise Wilhelmsen selv var opptatt av.

Hun studerte kunst og kunsthistorie på Kunsthøgskolen i Oslo, og selv om hun nok ikke hadde noen ambisjon om å bli en stor kunstner selv, ifølge svigerdatteren, var hun oppmerksom på vanskelighetene med å leve et liv som kunstner. Derfor skal prisen gis til en etablert kunstner for å støtte hele kunstnerlivet og ikke bare begynnelsen av det.

Det var også viktig for Lise Wilhelmsen at prisen ikke skulle ta form som en konkurranse, for hun mente at det å måtte bruke tid, penger og krefter på å konkurrere i håp om den store potten, ville ta tid bort fra kunsten.

Avtalen mellom HOK og Wilhelmsen-familien strekker seg langt inn i fremtiden, i utgangspunktet i 32 år. Da vil det ha blitt utdelt 16 priser og åpnet 16 utstillinger på Høvikodden. Lise Wilhelmsen var begeistret for prisen, selv om hun ikke rakk å oppleve den.

– Hun var stolt av å kunne føre dette inn i fremtiden på en langsiktig måte, sier Rider Wilhelmsen og rettet mot Hansen legger hun til:

– Vi har jo på en måte giftet oss?

– Ja, og det er et giftermål som går langt utover vår tid, svarer Hansen.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk