<p>​ Drama. I «Salamandernatten» trer de mange skikkelsene i installasjonen gradvis frem fra mørket.</p>

​ Drama. I «Salamandernatten» trer de mange skikkelsene i installasjonen gradvis frem fra mørket.

Kunst i mørket

Tekst

Vil du få varsel hver gang Kåre Bulie publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

En av de mest eiendommelige norske kunstinstallasjonene noensinne feirer 30-årsjubileum i kjelleren til en bank i Trondheim.

Først er rommet helt mørklagt. Gradvis ser man mer, men mørket fortsetter å dominere det avlange rommet. Man oppdager imidlertid at mystiske, tilsynelatende tvekjønnede skapninger omkranser en: Fra veggene, tett i tett, ser avlange, slitte kropper med små hoder og tynne ben ned mot det 14 ganger seks meter store rommets gjester.

Hva de vil, de 72 skulpturene, er et åpent spørsmål, men en følelse av noe tungt og truende er nærliggende i møte med gruppen. Ute på gulvet, midt blant dem, sitter nok et av disse ubestemmelige vesenene – i selskap med en salamander.

«Salamandernatten», som det dramatiske kunstverket heter, kan besøkes i kjelleren til Sparebank 1-hovedkvarteret i Trondheim. Ifølge banken dier den menneskelignende skapningen i midten salamanderen, noe jeg ikke oppdaget umiddelbart da jeg en dag tidlig i desember sto i den mørke salen og forsøkte å skimte hva det var som foregikk rundt meg.

Kunstneren bak de over tre meter høye figurene heter Kjell Erik Killi-Olsen (66) og er fra byen banken holder til i. Ifølge nettstedet til galleriet hans, Brandstrup, er salamanderen symbol på det onde i Brasil, og figuren som gir den næring, nøytraliserer dermed ondskapen.

Killi-Olsen laget nemlig «Salamandernatten» til 1989-utgaven av São Paulo-biennalen, en av de viktigste og mest tradisjonsrike blant det tresifrede antallet gigantiske gruppeutstillinger som nå preger den internasjonale kunstkalenderen. Med andre ord feirer installasjonen, som ofte omtales som et av kunstnerens hovedverk, 30-årsjubileum i år.

«Et engasjement for bevaring av regnskogen var Killi Olsens aktuelle utgangspunkt for 'Salamandernatten', og kunstverket førte til økt internasjonal oppmerksomhet mot den brutale avskogingen av tropiske områder», skriver Sparebank 1 i brosjyren «En bank på hellig grunn», som finnes på bedriftens nettsted.

Fakta:

Kåre Bulle

Kritiker og spaltist

I D2 skriver han som kunst, populærkultur, arkitektur og design

Renessanse

Heller ikke at verket først og fremst handler om miljøproblemer, slo meg der jeg sto og lot meg overvelde av erfaringen av det underlige rommet. Snarere var det eksistensielle spørsmål «Salamandernatten» vekket i meg: spørsmål om forholdet mellom individ og kollektiv, om ensomhet og utsatthet og nære relasjoner.

En høyst uvanlig – og anbefalelsesverdig – kunstopplevelse er verket uansett. Jeg vil tro at det effektfulle arbeidet vil gjøre inntrykk på de aller fleste.

I Brasil ble installasjonen vist i et spesialbygget hus, og angivelig skal 600.000 mennesker ha sett den. Etter biennalen fulgte likevel en 16 år lang tilværelse på lager. Ikke før i 2005 ble verket vist i Norge for første gang, på Henie Onstad Kunstsenter. Deretter ga Killi-Olsen verket til Trondheim kommune, en avgjørelse som endte med den permanente plasseringen i kjelleren til Sparebank 1. Der er det jubilerende verket gratis tilgjengelig for publikum i bankens åpningstid.

Kjell Erik Killi-Olsen var en viktig og velkjent kunstner i Norge på 1980-tallet, men er blitt mindre synlig og aktuell med årene, aktivitet og utstillinger til tross. Da Kode-museene i Bergen i 2010 oppsummerte landets 1980-tallskunst med den omfattende utstillingen «Blodig alvor», var han representert med én skulptur.

Med sine fargesterke, figurative bilder var Killi-Olsen en eksponent for tiårets forsterkede interesse for maleriet som medium, den såkalte nyekspresjonismen. Dette – tidvis utskjelte – fenomenet er blitt møtt med fornyet interesse internasjonalt i senere år, i likhet med 1980-tallskulturen og postmodernismen generelt.

Derfor er det ikke overraskende at den seneste tiden har vist antydning til en renessanse også for Killi-Olsens kunst: Trondheim Kunstmuseum viste i forfjor en retrospektiv utstilling. Som tittelen, «Killi Olsen New York 1983», antydet, la den vekt på bysbarnets tidlige, på alle måter fargesprakende tid på Manhattan. Den inneholdt også karakteristiske figurer på vegg som er i familie med «Salamandernatten»-skikkelsene.

I Oslo var det ham dronning Sonja valgte å invitere da den såkalte kunststallen hennes for første gang skulle vise en separatutstilling, og i mars i fjor ønsket hun velkommen til Killi-Olsen-skulpturer fra fire tiår. Kunstneren har også selv bidratt til interessen ved å kjøpe en bygning sentralt i Trondheim: Planen hans er å åpne kunstsenteret Kjøpsmannsgata ung kunst, med forkortelsen K.u.k., i den.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.

Meld deg på her

Smakshån

Noe av grunnen til at Kjell Erik Killi-Olsen er blitt mindre synlig med årene, er at retningene norsk kunstliv beveget seg i etter 1980-tallet, ikke passet særlig godt med uttrykket hans.

Da Stian Gabrielsen, en av de mest profilerte yngre kunstkritikerne her til lands, anmeldte Killi-Olsens retrospektive museumsutstilling i Trondheim på nettstedet Kunstkritikk, bar teksten hans betegnende nok den vittige tittelen «Det finnes ingen unnskyldning for dette».

Forbløffet skildret anmelderen det han så, som en «polyamorøs, primitiv drømmeverden», en beskrivelse som treffer noe også ved «Salamandernatten», og rapporterte om «en latent smakshån som gjør rommet foran bildet til et utfordrende sted å befinne seg».

Mitt inntrykk er at Gabrielsen her taler på vegne av mange av de kunstinteresserte som er for unge til å ha opplevd Killi-Olsens tidlige suksess. Også jeg kjenner på en blanding av fascinasjon og påtrengende utfordring av smaken min i møte med trønderens fremmedartede, barokke univers. At det stadig, og muligens nettopp derfor, finnes noe interessant i det, er jeg likevel temmelig sikker på.

30 år etter at installasjonen ble vist for første gang, aner det meg at «Salamandernatten» vil dele publikum, slik hele Kjell Erik Killi-Olsens kunstnerskap gjør. Per Hovdenakk, som var viktig for at prosjektet ble vist på São Paulo-biennalen, og en sentral aktør på Henie Onstad Kunstsenter gjennom flere tiår, har kalt de 72 figurene et hovedverk i norsk 1980-tallskunst. Det ville ikke overraske meg om det også finnes personer i norsk kunstliv som oppfatter dem som teatralsk kitsch.

Selv klarer jeg ikke helt å bestemme meg for hva jeg mener om installasjonen. Den minner uansett ikke om noe annet jeg har sett, og det er i seg selv et kvalitetstegn. Jeg tror de fleste vil kunne enes om at «Salamandernatten» er et kunstverk man sent glemmer.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk