Det mest iøynefallende maleriet er det som nærmest går fra gulv til tak i atelieret. Maleriet skildrer en stor, kaotisk menneskemengde med en hest i midten. Ansiktsuttrykkene til menneskene på første rad har et karikert, nærmest satireaktig preg. Noen vrir seg i smerte, andre gliser, brøler, danser eller poserer. De som står lenger bak, blir mer og mer utydelige, helt til de går opp i røyk. Det kan nesten ligne et teaterstykke.

– Jeg maler det jeg ikke kan forklare med ord, sier Eva Helene Pade (25).

På kort tid har den unge danske kunstneren gjort seg bemerket internasjonalt. Nå er hun aktuell med sin første soloutstilling på samtidskunstgalleriet Galleri Nicolai Wallner i København. Den står til 22. oktober, og det urovekkende maleriet gir tittel til utstillingen.

– Jeg ville skape en følelse av frykt, en slags panikk blandet med absurditet.

Nylig ble det bekreftet at hun også skal ha en soloutstilling ved Arken museum for moderne kunst utenfor København i 2024 – året hun etter planen går ut av Kunstakademiet i den danske hovedstaden.

Forandringer. Hun sitter på en sort skinnstol i en tidligere stall, nå omgjort til atelier, på prestegården hvor foreldrene bor, i danske Otterup, nord for Odense. Eva Helene Pade har brukt dager, uker og måneder på å forberede utstillingen. Først i en kunstnerresidens i Sør-Frankrike i tre måneder, hvor hun sto ute på en terrasse og malte fra solen sto opp til den gikk ned. Deretter inntok hun atelieret i Otterup.

Elleve malerier stilles ut. De fleste har et mørkt, nesten dystert uttrykk. De viser snapshots av levd liv, av mennesker – i samtaler, dans eller mer intime situasjoner. Utstillingen har fått tittelen «Moment of Transitions».

– Det refererer til de øyeblikkene hvor noe er i ferd med å endre seg, men man ikke vet hvordan det vil gå; det kan enten briste eller bære. Det kan enten dreie seg om større hendelser, som revolusjon eller krig, eller mindre hendelser, som når noen dør, forteller hun.

Det som skjer når man et kort øyeblikk mister seg selv til en følelse, opptar Pade.

– Nettopp det som er vanskelig å håndtere, og som man ikke har et språk for, synes jeg er spennende å utforske gjennom kunsten. Jeg klarer ikke helt å sette ord på hva som skjer, derfor forsøker jeg å få det frem på et lerret.

Brakstart. I fjor ble hun ferdig med en bachelor i billedkunst ved Kunstakademiet. Under avgangsutstillingen våren 2021 viste hun en serie verker som via sosiale medier ble rullet ut for et større publikum utenfor Danmarks grenser. Da begynte det å skje ting.

Henvendelsene tikket inn via Instagram og mail: Kunstsamlere, institusjoner og gallerier fra hele verden ville ha en bit av den ferske kunstneren.

Slik ble hun oppdaget av den italienske familien Re Rebaudengo. Patrizia Sandretto Re Rebaudengo er en av verdens største kunstsamlere. Pade ble invitert til å stille ut i Torino sammen med en rekke andre unge aspirerende kunstnere.

– De er en innflytelsesrik familie med en genuin interesse for kunst. På mange måter fungerer de som en slags døråpner for unge kunstnere som meg selv.

Men å bli oppdaget tidlig trenger ikke være utelukkende positivt, mener Pade.

– For ett år siden holdt jeg på å eksplodere av stress på grunn av alle henvendelsene. Som ung kunstner er man redd for å miste toget, man tenker: «Hvis jeg sier nei til dette, så mister jeg sjansen min.» Man risikerer at karrieren klapper sammen hvis man forsøker å gape over for mye. Jeg sier nei til veldig mye og gir meg selv tid til å utvikle meg.

I juni i år, på tampen av hennes første av tre år på masterstudiet, ble et av verkene hennes kjøpt av Institute of Contemporary Art i Miami. Maleriet viser en blek, smilende skikkelse med en glødende glorie som danser med døden. Rundt står en rekke tilskuere som er i ferd med å gå opp i rosa røyk. Bildet ble av en kunstanmelder beskrevet som «Munchs ekspresjonisme møter en fuktig klubbnatt i København». Og nettopp Edvard Munch er en av kunstnerne hun har latt seg inspirere av, i tillegg til ekspresjonister som Otto Dix og James Ensor, samt renessansemaleren Pieter Brügel.

I maleriene på utstillingen har hun også sett til storslåtte krigsmalerier som henger på Louvre-museet i Paris.

– Det er et fascinerende format å oppleve, fordi man blir nødt til å se på det, og man blir automatisk en del av maleriet. Størrelsen gjør at man blir nærmest 1:1 med karakterene.

Men det er ikke et virkelig øyeblikk i verdenshistorien hun avbilder, forklarer hun. Det er ikke en politisk kommentar, men heller en kommentar til tiden vi lever i.

– Det er et bilde av hvordan jeg selv har det, og så kan jeg bare håpe på at folk har det på samme måte.

Frankofil. Pade har vokst opp i et funkishus fylt med kunst og musikk sammen med to eldre søstre i Odense, en by med rundt 200.000 innbyggere. Hun har tidlige minner av at hun pleide å ligge på gulvet nede i kjelleren og klaske maling utover et ark. Da læreren i første klasse ba elevene om å vise hva de ville gjøre i fremtiden, tegnet Pade et outrert fransk drømmescenario:

– Jeg tegnet meg selv som en stor kunstner foran Eiffeltårnet, med alpelue på hodet og en malepalett i hånden. Og en fet, grønn Mercedes ved siden av meg, forteller hun.

Veien gikk til Berlin etter videregående, hvor hun tegnet og forsøkte å komme inn på kunstakademiet. Det resulterte i et brutalt avslag.

– I et flere sider langt brev fortalte de meg hvor dårlig de syntes jeg, og tegningene mine, var. De kalte meg en klisjé. Omtrent 4000 søker seg inn hvert år. Jeg røk ut i første runde. Gidder de virkelig sende sånne brev til alle?

Samme år søkte hun seg også inn på Det kongelige danske kunstakademi i København og kom rett inn. Mangelen på struktur ved akademiet overrasket henne.

– Jeg kom dit med en forventning om at jeg skulle lære meg ulike teknikker og fordype meg i kunsthistorie. Det var mer sånn: «Her har du et atelier: Slå deg løs.»

Elevene skulle konseptualisere og så begrunne hvorfor man gjorde som man gjorde. Det gjorde at hun konstant overtenkte og ikke klarte å slippe seg helt løs. Da pandemien sørget for at Danmark og kunstakademiet stengte ned, dro hun ut til den gamle stallen på Otterup. Da begynte det å løsne.

– Det var først da jeg frigjorde meg fra akademiets rammer at jeg fant min egen stil. Jeg turte å eksperimentere mer og laget ting jeg selv hadde lyst til.

Hun fikk mer tid, mer ro, og testet ut nye teknikker hun blant annet fant på Youtube.

Hardt arbeid. På spørsmål om hvordan hun selv vil beskrive stilen sin, svarer Pade:

– Hah. Det er litt symbolsk ekspresjonisme – kind of. Litt realisme. Objektivitet. Og det er figurativt. Jeg vet faktisk ikke helt, det får bli opp til noen andre å beskrive den. Den utvikler seg stadig, nå bærer den preg av at jeg har fått mer selvtillit og blitt mer sikker i mitt uttrykk.

Kunstneryrket har fått et ufortjent glamorøst rykte, mener hun. Det nytter ikke å leke rødvinsdrikkende geni som kun maler når inspirasjonen inntreffer. Å drive med kunst krever hardt arbeid.

– Jeg bruker timevis i atelieret hver dag, hvor jeg maler og øver meg. Kanskje har jeg dager hvor det er vanskeligere å komme i gang, hvor jeg stirrer ut i luften, eller drodler litt for å arbeide meg into the zone. Hvis jeg ikke er konsekvent og møter opp, så oppstår heller ikke muligheten for å bli revet med og lage noe bra. D2