– Jeg merker at tiden vi lever i forandrer seg.

Marianne Knudsen (20) mener det har skjedd noe revolusjonerende denne sommeren. Hun sier hun merker at bevisstgjøringen Black Lives Matter-bevegelsen har skapt, også på tvers av minoriteter, gjør at vi snakker mer om privilegier og strukturell diskriminering. 

Knudsen lyser opp i hybelen på Moholt i Trondheim, forklarer at hun ofte har brukt flere timer på å forklare folk at funksjonshemmede er en minoritet som blir diskriminert, men at hun nå opplever at flere og flere får øynene opp. Særlig unge er mer åpne.

– Folk er mer opptatt av å educate seg selv.

På kjøkkenbordet står et regnbueflagg, nyinnkjøpte pensumbøker ligger strødd. Hun er godt i gang med en bachelor i sosiologi ved NTNU, som hun tar ved siden av vervet som nestleder i Norges Handikapforbund Ungdom (NHFU).  Selv om hun merker en endring, er det fremdeles mye arbeid som gjenstår.

– Man ser så mye av det i avisoverskrifter og sånt, sier Knudsen.

– De bruker ord som «rammet», eller at noen er «lenket til rullestolen».

Marianne Knudsen

Nestleder i Norges Handikapforbund Ungdom.

Født i 1999, oppvokst i Trondheim. 

Jobber med rettigheter for funksjonshemmede, blant annet spesifikt for lovendringer i Norge. Knudsen forsøker også å bryte ned fordommer om funksjonshemmede, for eksempel i egen podkast, via kronikker og på Instagram.  

Juryens begrunnelse

Hun er nestleder og har tidligere vært fungerende leder i Norges Handikapforbund Ungdom, der ledet hun en organisasjon på flere hundre ungdommer i en alder av 18 år. Hun gløder når hun snakker om likestilling og rettighetskamp og hun får med seg mange på laget. Hun prater om tabubelagte temaer som seksualitet og er en tydelig stemme for en minoritet som ofte blir usynliggjort. Knudsen er også ambassadør for Stopp hatprat. Hun holder taler, appeller, foredrag. Hun har blant annet holdt appell på Pride, Stolthetsparaden og Women’s March i Oslo.

stereotypiene. I mediene blir funksjonshemmede gjerne fremstilt stereotypt, mener Knudsen: enten som hardtarbeidende helter som har klart seg mot alle odds, som mottar medaljer og priser, eller på den andre siden, som passive, «kampen mot systemet», den stakkarslige, deprimerte trygdemottageren.

– Funksjonshemmede er selvfølgelig ikke «enten–eller», men like mangfoldig som alle andre mennesker. Dette burde også gjenspeiles i sosiale medier, tv og film, sier Knudsen.

Selv bruker hun elektrisk rullestol for å komme seg frem, «fær litt rundt i den», som hun sier på trøndersk. Til tross for at funksjonshemmede i Norge har fått en del gjennomslag, mener hun at deres rettighetskamp ligger langt tilbake sammenlignet med andre minoriteters kamp for likestilling.

– Funksjonshemmedes kamp blir ikke anerkjent som en rettighetskamp. Vi henger igjen i denne omsorgs- og veldedighetstankegangen. At man ikke behøver eller forventer å skulle gi funksjonshemmede en plass ved bordet, liksom, sier Knudsen.

Så ler hun.

– Sorry, det ble helt sykt langt. Men ja, det provoserer meg, da.

Ikke gratis. Marianne Knudsen har deltatt i funksjonshemmedes rettighetskamp siden hun var 13 år. – Det er ikke gratis å uttale seg i mediene. Det er alltid skummelt, men heldigvis har jeg NHFU i ryggen.

Det er viktig for meg å endre på standarden for hva som er vakkert og hva som er riktig eller feil kropp

MARIANNE KNUDSEN – nestleder i Norges Handicapforbund Ungdom

pedagogen. Knudsen er bare 20 år gammel, men har allerede rukket å jobbe for funksjonshemmedes rettigheter i mange år. Interessen startet i 13-årsalderen med kronikker og innlegg i lokalavisen. Ofte reagerte hun på hvordan andre mennesker så for seg livet hennes. Et trist liv. At funksjonshemmet var noe av det verste man kunne være.

– Jeg følte jo at jeg levde et flott liv, og at det var mitt liv. Ingen andre skulle få definisjonsmakt over det. Og så var det andre fordommer, som at jeg var mindre kompetent eller mindre dyktig på grunn av funksjonsnedsettelsen min.

Knudsen forsto at det ikke bare var henne som opplevde diskriminering, at andre funksjonshemmede gikk igjennom det samme.

Noen år senere startet hun arbeidet i Norges Handikapforbund Ungdom (NHFU). 

– NHFU er hjertet mitt, virkelig. Det er noe av det jeg er mest stolt over, og det viktigste jeg har gjort i mitt foreløpig ikke så lange liv.

Hun snakker engasjert om å ha fått være med på oppbyggingen av en organisasjon med få aktive medlemmer, til en med en tydelig stemme og aktive medlemmer over hele landet.

– Det som startet med noen pizzamøter, ble etter hvert til en ungdomsorganisasjon med samlet visjon og ideologi, fortsetter hun.

Hun holder foredrag og appeller. Skriver kronikker, stiller opp til intervjuer og lager podkast. På toppen av det hele er Knudsen student. Hun er flink til å slappe av når hun kan, forteller hun, 20 minutter på bussen med musikk på øret mellom avtaler. Og hun liker å være aktiv. Likevel er det en ting som blir slitsomt i lengden.

– Den rollen som pedagog kan innimellom være litt tung, sier hun.

Knudsen følte fra ung alder et ansvar for å drive voksenopplæring. Opplevde hun diskriminering eller ting som var ugreit, fulgte hun opp med lange, pedagogiske svar, gikk inn i rollen som talsperson for handikappede.

– Man blir litt sånn, aktivist på heltid. Det er veldig viktig å bevisstgjøre, men man skal ikke bære det ansvaret i alle settinger.

Fem kjappe 

Hvilken sak brenner du for?

For likestilling, og for at alle mennesker skal få oppfylt menneskerettighetene sine.

Hva er du mest stolt av at du har fått til så langt?

At jeg sier min mening, og at jeg har vært med å starte opp en viktig likestillingsbevegelse, Norges Handikapforbunds Ungdom.

Hva var det siste du delte i sosiale medier, og hvorfor?

Det tror jeg var en liten oppfordring på Instagram, med et bilde av meg selv, der jeg skrev under at vi legger for stor vekt på samfunnets forventninger og normer til hvordan vi skal være og oppføre oss, og hvordan vi skal se ut, og at det er viktig å utfordre det.

Hva snakker vi for mye om og hva snakker vi for lite om?

Vi buker for mye tid på tomme ord og festtaler, særlig politikerne. Vi skulle ha pratet mer om hva man faktisk kan gjøre for å endre strukturer i samfunnet som bidrar til diskriminering.

Hvordan tror du koronakrisen vil påvirke arbeidet for bærekraft?

Det er spesielt viktig å tenke nytt, finne nye former for aktivisme. Vi må tenke annerledes for å komme dit vi ønsker.

Synlig. På grunn av rullestolen har Marianne Knudsen en funksjonshemming som er «veldig synlig». – Det gjør at jeg møter på en del fordommer, sier hun.

sex og sånt. I 2018 skrev Knudsen det innlegget hun syntes var aller skumlest, men også viktigst. I en skildring på NRKs debattplattform Ytring, beskrev hun sin første seksuelle opplevelse. Der skriver hun:

«Funksjonshemmede og sex må prates om og prates om enda mer. Vi må alle være med å rive ned barrierene. Fordi det er ikke så veldig komplisert. Det er bare sex.

Og akkurat det – er helt menneskelig! Og man er ikke mindre menneskelig selv om man har en funksjonsnedsettelse.»

– Det var veldig sårbart, jeg var jo bare 18 år. Men samtidig var det viktig for meg å snakke om dette, fordi sex blant funksjonshemmede er så tabubelagt.

Selv hadde hun lagt lokk på sin egen seksualitet, forteller hun, tenkt at det var ikke-eksisterende. Preget av sykehusundersøkelser, innleggelser og operasjoner, var kroppen blitt et prosjekt, noe klinisk.

– Men seksualitet er jo så viktig for oss alle. Det er en del av å være menneske, rett og slett, sier Knudsen.

Arbeidet med å bryte ned tabuer holder hun fremdeles på med. I fjor sommer skrev Knudsen et innlegg i Dagsavisen om «sommerkroppen», om alle de normbrytende kroppene som også vil nyte solstrålene. Over teksten er Knudsen avbildet i en gul bikini.

– Det er viktig for meg å endre på standarden for hva som er vakkert og hva som er riktig eller feil kropp, forteller Knudsen.

Sammen med venninnen Ida Hauge Dignes driver Knudsen podkasten «Hemma», hvor jentene blant annet snakker fritt om seksualitet og kropp. Knudsen deler også mye om temaet på sin egen instagramkonto.

– Funksjonshemmedes kropper er ikke kliniske. De er attraktive, sexy og flotte. Og det kommer jeg ikke til å slutte å snakke om.

D2 vil hver uke fremover presentere de 30 juryen har valgt ut. Til høsten vil juryen sammen med leserne kåre «Årets Ledestjerne».

Ledestjerner 2020


Øvrige
Ledestjerner


D2 og Dagens Næringsliv presenterer gjennom 2020 30 under 30* som vil gjøre verden mer bærekraftig, gjennom gode ideer, handlekraft eller lederegenskaper.

* Kan fylle 30 i 2020

Kåringen er basert på at leserne nominerer sine kandidater. Ut fra disse har en uavhengig jury, med utgangspunkt i FNs 17 bærekraftsmål, kåret 30 ledestjerner.

Kåringen presenteres i samarbeid med Ragn-Sells og Coop, samt kunnskapspartnerne Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Ungt Entreprenørskap.

Bendik Walderhaug

Matredderen

Daniel Elhoumsi

Kokken som vil gi deg alt han har

Hulda Holtvedt

Misunnelig på alvoret koronakrisen har fått

Ida Hatlebrekke

Bærekraftsjefen som er lei av «bærekraft»

Niels Nielsen

Huset med det rare i

Solveig Engebretsen

Korona-jegeren

Ingrid Bergtun

Fra hobby til lobby

Sigrun Stenseth

Vil bryte ned tabuer om kvinnekroppen

Cecilie Kjeldsberg

Hun vil gi kvinner kontroll over egne penger og eget liv

Kjølv Egeland

– Hvis det går skikkelig galt, er det totalt game over

Marte Olsen

Opphengt i grønne saker

Ahmed Hassan

Syssel-mannen på Grønland

Sunniva Høiskar

Hun vil beskytte forfulgte studenter

Ella Fyhn

Hun tok Metoo-oppgjøret inn i skolegården

Mats Grimsæth

Livredderen

Kjell-Christian Krohn Dahle

Den unge mannen og havet

Silje Skjelsvik

Gründerens masterplan

Ida Frisch

Ut i naturen

Helleik Syse

Ga opp oljedrømmen for å gi Norge en grønnere fremtid

Gisle Agledahl

Ugbad Musti

Mustis kamp mot tabuer

Sondre Justad

Martin Helseth

Marianne Knudsen

Davor Poljcic

Frøya Thue & Frida Breivik

Hedda Gjone

Ceval Omar

AccessDeniedlantern-statictx000000000000002c8f6c6-005f9cfae0-290159b9-default290159b9-default-default