Ledestjerne Ida Helene Benonisen bruker slampoesi i sin aktivisme for samiske rettigheter og for å lære seg mer om sin samiske identitet.

På Eidsvolls plass, med ryggen mot Stortinget, står et beskjedent lag aktivister og krever at elektrifiseringen av Melkøya skal stoppes. Av de 100-talls markeringene som foregår her årlig, er denne blant de mindre. Ingen folkehav eller skriking.

Det er fremdeles politikere inne i salen bak aktivistene, ryktes det, og i fraværet av det overdøvende bråket fra en mengde, er det kanskje lettere for lyden fra høyttalerne å trenge inn til de folkevalgte.

En av dem som vil bli hørt, er den samiske aktivisten, poeten og nå også ledestjernen Ida Helene Benonisen (26) fra Lier. I svart antrekk, med røde sokker og røde lepper, står hun med hendene i lommene, øynene lukket, og fremfører sitt eget dikt, «Mun hállidan ruoktot», eller «Jeg vil hjem»:

«Ta mitt land, ta alt jeg er, fortell meg at jeg ikke hører til her, og at jeg ikke eier landet jeg trår på. Men landet eier meg, landet er meg, og river du meg vekk, kutter du hver åre som pumper blod til vårt delte hjerte. Og jeg lurer på om du hører smerteskrikene mine, om de trenger seg gjennom håndflatene dine som du dekker øra med, mens du står og ser, og ser, og ser …»

Om å miste

Det er litt over to år siden Ida Helene Benonisen satte seg ned i lobbyen til Olje- og energidepartementet (OED) for å protestere mot at vindturbinene på Fosen fortsatt var i drift. Siden har hun vært en sentral stemme blant samiske aktivister.

– Jeg tror veldig, veldig sterkt at dersom du blir presset ut av områdene dine, om landet du er på blir stjålet og ødelagt, så er det for oss som urfolk det første steget mot å miste alt annet, forteller hun uken etter markeringen, i leiligheten på Grorud i Oslo.

– Å miste språket, miste identiteten, miste livet. Å miste hvem man er.

Hun har over 160.000 følgere på Tiktok, driver poesiverksted gjennom Den kulturelle skolesekken og jobber med sin første poesibok på Aschehoug, der redaktør Iris Furu trekker frem at hun «har en unik stemme som springer ut fra sjeldne erfaringer og et viktig samfunnsengasjement». Hun har tidligere bidratt i Munchmuseets antologi «Streif av fellesskap» (2023), side om side med Oliver Lovrenski, Bjørn Hatterud og Priya Bains.

Våren har gått med til turneer i regi av Skolesekken og engasjementet rundt elektrifiseringen av Melkøya, som blant annet krever bygging av nye kraftlinjer i et område mellom Skaidi og Hammerfest, en viktig del av Vest-Finnmark reinbeitedistrikt.

– Når det gjelder arealinngrep i praksis, er det ikke noe bedre nå enn under den offisielle fornorskingsperioden, som min slekt ble offer for, forteller Benonisen.

– Det har aldri vært så store arealinngrep i Sápmi som nå. For meg er det viktig å få frem, med min egen familiehistorie, at dette fremdeles skjer med folk.

Å komme ut som same

Leiligheten på Grorud deler hun med lillesøsteren Maia, som fra tid til annen subber inn og ut av kjøkkenet i joggebukse. Dagene før har Ida Helene Benonisen vært i utdrikningslaget til den samiske artisten og aktivisten Ella Marie Hætta Isaksen, og innrømmer at hun ennå ikke har stablet seg helt sammen igjen.

Etterpå skal hun inn til sentrum for å sy ferdig sin gákti – kofte – til bryllupet i Kautokeino i juni.

Isaksen var også en av aksjonistene Benonisen satt sammen med inne på OED.

– Du har sagt tidligere at du kom ut som same under Fosen?

– Ja, det var mye vanskeligere for meg å komme ut som same enn som skeiv.

– Hvorfor det?

– Når du kommer ut som skeiv, så sier det noe om deg, om hvem du er. Når du kommer ut som same, så kommer du ut på vegne av en hel slekt.

Hun vokste opp i Lier i Buskerud, eller «sør» som hun presiserer, fordi slekten opprinnelig er fra Karesuando i den svenske delen av Sápmi. Hennes forfedre og formødre ble flyttet til den norske delen av Sápmi i århundreskiftet mellom 1800- og 1900-tallet, hvor Benonisen forteller at de ble presset ut av reindriften og utsatt for fornorsking.

Slampoesi er en muntlig poesiform som er blitt brukt av mitt folk, alltid.

Ida Helene Benonisen

– Jeg vokste opp med at det samiske var veldig, veldig langt borte.

– Det var noe vi ikke snakket om i familien vår. Det var til stede til en viss grad – jeg stilte spørsmål, ville vite mer og forstå – men det var ingen som hadde lyst til å snakke om det. Til slutt sluttet jeg å stille spørsmål.

Det var først da hun flyttet til Oslo i slutten av tenårene, og traff andre samer, at hun begynte å stille spørsmål igjen.

De rettet hun mot slektninger hun fant i sosiale medier, som var åpne om sin samiske identitet. Hun hadde lange korrespondanser over epost og telefon, fikk tilsendt bøker og brev. Utforskningen av egen identitet og familiehistorie gjorde henne bevisst på den menneskelige kostnaden av Norges historiske kolonisering og fornorsking av Sápmi, og hun så paralleller til dagens arealinngrep i samiske landområder.

– Da begynte jeg også å bli mer involvert i aktivisme. Som poet forsto jeg at jeg kunne bruke poesien som et virkemiddel for å fortelle historien min, for jeg visste ikke hvordan jeg ellers skulle gjøre det.

– Hvordan kom poesien inn i livet ditt?

– Drømmen min har alltid vært å skrive, og jeg søkte en friere form å uttrykke meg på. Da oppdaget jeg spoken word, hvor man kan bruke det å prate som virkemiddel. Jeg kom meg inn i slampoesi-miljøet i Oslo, og etter hvert som det samiske tok mer plass, forsto jeg at muntlig poesi er blitt brukt av mitt folk, alltid. Derfor er det også en måte for meg å koble meg til historien min, og den muntlige historiefortellingen jeg kommer fra.

Hun lærte også at det er vanskelig å være samisk kunstner uten også å være aktivist.

– Alt kommer til å leses som politisk. For meg er det helt fint. Jeg ønsker å bruke kunst til aktivisme. Jeg så under Fosen-aksjonene at mange gjorde det. Folk joiket eller vevde skobånd for å sperre inngangen.

Autoritetsfrykten

Det var poesien som gjorde at hun ble involvert i Fosen-aksjonen. Hun skrev et dikt til markeringen av at det hadde gått 500 dager siden Høyesterett konkluderte med at vindkraftanleggene var brudd på reindriftssamenes rett til kulturutøvelse, i henhold til artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Hun ble invitert til å fremføre diktet inne i OED.

– Jeg hadde ikke lyst til å bli med på den aksjonen for fem flate øre. Jeg har så autoritetsangst og er så engstelig av meg. Jeg er drittredd politiet, og hadde aldri drevet med sivil ulydighet. Jeg har en frykt for at folk skal bli sinte på meg.

Likevel var hun ikke i tvil om at hun måtte bli med.

– Men jeg tenkte mye på familien min. Jeg er fra en fornorsket familie. Det betyr at det er mange åpne sår som ikke har grodd. Kanskje de ser noen bilder av at vi er inne på OED. Jeg hadde ikke kofte, men jeg hadde en luhkka, en samisk poncho. På de første bildene som ble tatt av NRK, så jeg ned i bakken. Men så fikk jeg min første kofte sydd ferdig på riksdekkende tv. Da var det ikke noe å skjule.

– Hvordan var reaksjonene fra familien?

– Det har vært litt av hvert. Jeg husker at jeg fikk et varsel på Facebook, og så farfaren min sitt navn. Da fikk jeg vondt i magen. Men det viste seg at han hadde delt et bilde av meg i kofte på Facebook. Og det syntes jeg var veldig fint. Han er blitt åpen om sin egen bakgrunn i etterkant.

Hånden på hjertet

Den siste natten inne i departementets lobby, ble Benonisen og de andre demonstrantene vekket av politiet og arrestert.

– Det var jævlig. Man tror man er forberedt, men det kan man ikke være. Jeg var livredd, og følte meg som en feiging. Jeg tror det ligger i kroppen, i familieminnet, at autoritet er noe du skal frykte. Vi prøvde å rydde opp etter oss – for i samisk tradisjon forlater du et sted slik du fant det. Så jeg begynte å rydde. En av de andre aksjonistene tok tak i meg, så meg inn i øynene og sa at jeg hadde lov til å dra, jeg trengte ikke å bli. Men jeg følte jeg måtte gjennomføre. Hvis de skulle ha meg vekk, måtte de fjerne meg.

Da det ble tatt bilde av Benonisen på politistasjonen etter arrestasjonen, holdt hun hånden over hjertet.

– Jeg fant et bilde av min tipptippoldefar da han var 13 år, og ble tatt bilde av til raseforskning. Der holdt han hånden sin på hjertet. Min gudmor har beskrevet det som at du kan bli ydmyket, noen kan gjøre hva de vil med deg, men de kan ikke røre hjertet ditt. Og jeg husket på det bildet av forfaren min da jeg også skulle bli tatt bilde av, og at jeg også kunne gjøre det.

– Nå er jeg så sårbar, de skal ta disse bildene av meg, og jeg skal beskytte hjertet mitt.

Norge er en kolonistat. Det føler jeg at vi er nødt til å anerkjenne

Ida Helene Benonisen

Prisen for kraften

Fosen-aksjonen er ennå ikke over. Benonisen og 17 andre aktivister ble ilagt en bot på 6000 kroner som de har nektet å betale. Aksjonistene ble frifunnet i tingretten og i en ankesak i Borgarting lagmannsrett.

Påtalemyndigheten anket enda en gang, og i juni skal saken opp i Høyesterett. Samtidig er vindmøllene på Fosen fremdeles i drift - og det er stadig trusler om nye arealinngrep i samiske landområder, som elektrifiseringen av Melkøya.

Gjennom hele intervjuet har Benonisen tenkt seg godt om før hun snakker, og vært nøye med å ordlegge seg tydelig. Men nå begynner hun å bli lei, og slår knyttneven i bordet i takt med ordene.

– Vi vet at elektrifiseringen av Melkøya ikke kutter utslipp. Den forlenger oljetiden og ødelegger natur og reindrift. Det går på bekostning av ekstremt mye areal. Både natur, menneskeliv og reindrift. Det er ekstreme inngrep.

Den første uken i mai ble det ikke flertall i Stortinget for å stoppe elektrifiseringen.

– Og jeg tror Norge sliter veldig med å se seg selv i speilet. Norge er en kolonistat. Det føler jeg at vi er nødt til å anerkjenne. Det å stjele samiske områder er å kolonisere Sápmi. Man er nødt til å se at dette henger sammen. At kolonisering er kolonisering. At folks liv blir ødelagt. At folk faktisk dør.

Hun puster ut og samler seg litt. Så tar hun seg en snus.

– Jeg begynte faktisk å snuse inne på OED, da vi ikke fikk inn mat, sier hun.

– Noen spurte om jeg var veldig sulten, og noen ga meg en snus og sa det ville hjelpe …

Ida Helene Benonisen begynner å le.

– Så det er også statens skyld at jeg er nikotinavhengig.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.