Intervju med advokat Jenny Sandvig, som er pekt ut som en av 2025s ledestjerner i D2.

Det er spesielt ett triks advokat Jenny Sandvig (39) har brukt til å forberede seg – før hun har prosedert saker for Høyesterett eller Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg.

– Jeg prøver ofte å forestille meg: Hvis vi ikke får medhold, hva vil jeg tenke da? sier hun.

Et triks for å tyvkoble etterpåklokskapens lys, kan man kanskje si.

– Så da prøver jeg å sette meg i den situasjonen, at «ok, hvis dette går skikkelig galt, hvordan vil jeg da ønske at jeg hadde adressert dommerne» – og så prøver jeg å starte derfra.

– Det er jo en artig tilnærming?

– Ja, sier hun og flirer.

– For da filtrerer jeg vekk all den optimismen som jeg ellers har på egne vegne.

Jeg har jo jobbet lenge nok i dette feltet til å vite at det ikke alltid holder for miljøorganisasjonene å ha rett – hvis man ikke får rett

Å få rett

Jenny Sandvig foreslår å møtes på kontoret, der hun forbereder en del av klimasøksmålet som skal opp for Høyesterett neste uke, med første rettsdag 18. mars.

Det kritthvite og forbausende flekkfrie møterommet – her er ikke en dråpe kaffe blitt sølt – ligger høyt og sjønært i de nyrenoverte lokalene til advokatkontoret Simonsen Vogt Wiig rett ved Aker Brygge, hvor hun har vært partner i prosedyreavdelingen i snart to år.

Nå er hun plukket ut som en av 2025s ledestjerner.

Sandvig har syv års fartstid hos Regjeringsadvokaten. Hun har vært fagdirektør i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), og har prosedert i Høyesterett og internasjonale domstoler, som EMD. Der har hun blant annet holdt et innlegg på vegne av 46 menneskerettsinstitusjoner i en sak hvor rundt 2500 eldre sveitsiske damer saksøkte Sveits for utilstrekkelige klimatiltak.

Hun trives med å representere «underdogs» skrev E24 om henne, etter at teamet hennes vant klimarettssaken i Oslo tingrett i fjor.

Klientene hennes, Natur og Ungdom og Greenpeace – som har saksøkt staten for å ha gitt det de mener er ulovlige tillatelser til tre oljeprosjekter – fikk medhold på alle punkter, og tok dermed den første store seieren i en klimarettssak mot staten.

En «forventet og knusende seier», kalte Greenpeace-leder Frode Pleym dommen – som ble sitert av britisk høyesterett i fjor.

– Jeg er jo som regel overbevist om at vi får rett, så jeg hadde ganske klokkertro på det, sier Sandvig om rettssaken.

– Men jeg har jo jobbet lenge nok i dette feltet til å vite at det ikke alltid holder for miljøorganisasjonene å ha rett – hvis man ikke får rett.

Det er årsaken til at man så ofte må til Høyesterett – som nå: for å få rett.

– For det kan kreve litt av dommerne å gi det.

Et fremmelig frø

Ikke helt overraskende var Jenny Sandvig et fremmelig barn som beveget seg med «letthet» gjennom barndommens læringsløp, hjemme på Nordberg i Oslo.

Hun skrev og leste tidlig, og tok ordet lett.

– Jeg var vel et sånt barn som ble ekstremt fortvilet over det som opplevdes urettferdig – og alle barn blir jo det.

– Men jeg kunne ikke la det gå, da.

Det var umulig for henne å holde ut enkelte filmer som viste undertrykkelse og urett.

– Jeg klarte ikke å la være å identifisere meg fullt ut med det som skjedde. Jeg har ikke klart å distansere meg fra urett, tror jeg, uten på et eller annet vis å føle et ansvar for å gjøre noe med det, forteller hun.

– Jeg gjør det samme nå, men nå er det blitt en slags utømmelig kilde til energi: Å lese en ny forskningsartikkel, eller noe som vedrører mine klienter, og kjenne at jeg fylles med et sånn «dette er ikke rett».

– Og så kan jeg bare trekke på det – som en kilde til et pågangsmot, og til fight.

Jeg har ikke klart å distansere meg fra urett, tror jeg, uten på et eller annet vis å føle et ansvar for å gjøre noe med det

En bønn

Noen har kalt det en klimaoppvåkning, eller en climate epiphany: erkjennelsen av – eller en plutselig innsikt i – hvor akutt klimakrisen er.

– Jeg kan tidfeste det ja, svarer Sandvig om når hun forsto omfanget, i 2016.

– Jeg sitter i sofaen med en ganske nyfødt baby og hører på podkaster. Og så begynner jeg på en måte å tallfeste … Jeg oppsøker kunnskap for å forstå hva et karbonbudsjett egentlig er, hvor mye det består i og hvor mye vi har igjen, sier hun.

– «Fremtiden» gikk fra å være en abstrakt følelse, til noe helt konkret.

I 2018 fikk hun permisjon fra Regjeringsadvokaten for å ta en mastergrad på Harvard. Der kastet hun vrak på alle fagene hun hadde tenkt å ta, til fordel for alt hun kunne finne innen klimarett. Hun leste klimavitenskap og adferdspsykologi og fulgte forelesningene til de største autoritetene på feltet, som den kanadiske juristen Jody Freeman og Daniel Schrag – geologiprofessoren som forklarte hvor nære vi er farlige vippepunkter – og hun så at han var redd.

– Da husker jeg at jeg gikk derfra, hjem til en sovende baby, og tenkte at jeg kan ikke forsvare det for meg selv ikke å bruke energien min på dette.

– Det var ikke kunnskap som jeg bare kunne gå fra.

Forpliktelser

Dette er greia med Jenny, sier folk som kjenner henne: Etter at hun hadde spesialisert seg i klimarett – og fått møterett i Høyesterett mens hun var i permisjon med barn nummer to – kunne hun jo bare «sust videre», for eksempel i en dommerstilling. Men Jenny Sandvig har denne blandingen av å være ambisiøs og idealistisk og har et ekstra gir.

I 2020 sluttet hun i advokatjobben for å lede en satsing på klimarett i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM).

«Klimaendringene er den største trusselen mot realisering av menneskerettighetene, noensinne», het det i rapporten «Klima og menneskerettigheter» som hun la frem som fagdirektør senere samme år. Her hadde NIM vurdert hvilke menneskerettslige plikter Norge faktisk har til å forhindre flere klimaendringer, etter norsk og europeisk lov.

– Rapporten argumenterer for at Norge har et menneskerettslig ansvar for klimagassutslipp som norsk myndighetsutøvelse åpner for, sa Sandvig fra podiet.

Feige lag

Jenny Sandvig hadde terpet i timevis med en skuespillervenninne over Zoom, før hun dro til Den europeiske menneskerettsdomstolen våren 2023.

«Few people have it in their power to change the course of history», startet hun innlegget foran domstolens president: «You do.»

Ett år senere ga EMD de sveitsiske kvinnene medhold i at staten ikke hadde oppfylt klimaforpliktelsene sine – i en historisk dom. For første gang slo EMD fast at manglende klimatiltak kan krenke menneskerettigheter.

Å være et talerør for interesser som ellers ikke kommer lett til orde, føltes meningsfylt, og kanskje var dette en av årsakene til at hun sluttet hos Regjeringsadvokaten og endte opp her, hos Simonsen Vogt Wiig:

– Det er litt feige lag, sier hun om klima- og miljørett.

Andre store advokatkontorer er ofte ikke i posisjon til å ta denne type saker, fordi de står i en interessekonflikt med næringen, og hos staten sitter suverene advokater med nærmest ubegrenset tid.

Sommeren 2023 anla teamet hennes søksmålet mot staten, på vegne av Greenpeace og Natur og Ungdom, for å ha godkjent tre oljeprosjekter, som de mener er i strid med norsk og europeisk lov. Tillatelsene som ble gitt er ugyldige fordi staten ikke har utredet konsekvensene for klima, mener organisasjonene.

Året etter anla de et nytt søksmål mot staten, på vegne av WWF Verdens naturfond, etter at Norge vedtok å åpne for gruvedrift på havbunnen.

– Det synes jeg kanskje er det fineste med jobben min nå: Jeg får være med å jevne det ut.

Slik får all denne klimarettslige ekspertisen hun har opparbeidet seg komme «oppofrende» ungdom til gode.

– Det synes jeg er strålende.

Store deler av feltene kan være tømt den dagen organisasjonene forhåpentlig får medhold i at tillatelsene var ulovlige

Jenny Sandvig – advokat

Seieren

Dette må være høydepunktet hennes fra tingrettssaken:

– Når vi akkurat er helt ferdige, og så løper jeg så fort jeg bare kan for å rekke turnoppvisningen til datteren min, bare beinflyr bortover Karl Johan og tenker sånn: «Nå har jeg gjort alt jeg kan. Nå er det ikke mitt ansvar mer.»

I januar i fjor ga tingretten miljøorganisasjonene medhold på alle punkter. Samtidig la dommeren ned et forbud mot at staten kunne gi nye tillatelser for oljefeltene – en såkalt «midlertidig forføyning» – frem til rettsprosessen er over.

Staten var uenig i dommen og anket både den – og forbudene, som ble opphevet av lagmannsretten i oktober. Kjennelsen var basert på en interesseavveining og en vurdering av at slike beslutninger ligger innenfor de politiske myndighetenes ansvarsområde.

Dermed får utviklingen av oljefeltene fortsette, sier Sandvig.

– Som vil si at store deler av feltene kan være tømt den dagen organisasjonene forhåpentlig får medhold i at tillatelsene var ulovlige.

Bærebjelke

Både de klimarettslige rådene til NIM – i tiden hennes der – og klimasakene Sandvig har prosedert, har ført til kritikk om rettsliggjøring her hjemme: diskusjoner om domstolenes inntog i klimapolitikk.

– Jeg tror ingen er uenige i at man ikke skal drive med politikk i domstolene, sier Sandvig.

Men sakene hun har ført, handler heller ikke om å forby politiske avveininger. De handler om politisk vedtatte rettsregler som skal sikre at vi, borgerne, skal kunne ta opplyste valg.

– Det tenker jeg er selve bærebjelken i et demokrati.

Analysen av hvilke rettsregler som er tema i denne saken, er ofte svak, mener hun.

– Den gjelder egentlig retten til miljøinformasjon. Når man ikke har utredet konsekvensene av 99 prosent av utslippene – som i verste fall kan trigge vippepunkter og føre til tre til fem meter høyere hav – er ikke saken opplyst. Det må vurderes før man kan si ja eller nei til et nytt oljefelt.

Klimaforskere kan beregne antall liv en hetebølge tar, angi antall individer som har mistet livet som følge av klimagassutslipp – en detaljert og oppsiktsvekkende kunnskap, sier hun.

– De sakene miljøorganisasjonene fører nå, handler om å gjøre denne kunnskapen demokratisk tilgjengelig.

Ulydig

I februar tapte WWF mot staten i striden om gruvedrift på havbunnen. Organisasjonen har anket dommen, som de mener inneholder flere alvorlige feil.

Etter at staten anket oljetillatelsedommen, er søksmålet delt opp i flere deler, og det er den delen som handler om forbudene – «forføyningssaken» – som skal opp i Høyesterett nå.

Det står mye på spill, sier Sandvig.

For blir dommen fra lagmannsretten stående, vil ikke miljøorganisasjoner lenger kunne rette midlertidige forføyninger mot staten i slike saker – av demokratiske hensyn, sier hun.

– Det er jo litt pussig, for det er i strid med høyesterettspraksis om at miljøvernorganisasjoner kan rette forføyningskrav mot staten i utbyggingssaker. Hvis ikke er man jo henvist til sivil ulydighet, og det ønsker vi ikke.

– Høyesterett har tidligere sagt at miljøorganisasjonene skal kunne gjøre bruk av rettsstatens spilleregler – for å løse dette i ordnede former.

Rokokko

Nylig ble Jenny Sandvig invitert tilbake til Harvard, til en panelsamtale i forbindelse med et 100-årsjubileum, som en av få utvalgte tidligere studenter som har hatt transformative effect.

Hjemme står hun opp fem hver morgen i travle perioder, for å få skvist inn noen arbeidstimer før barna står opp.

Energi henter hun ved å løpe i skogen eller gå skikkelig langt på ski.

– Eller sitte og spille piano. Klassisk, barokk eller rask rokokko.

Å spille rokokko er litt som når hun må snakke tydelig i retten. For skal man være tydelig, må man «være» i den siste stavelsen i hver setning hele tiden. Lar du hodet løpe videre, vil ikke tilhørerne fullt ut kjøpe det du sier – slik rokokko krever at du alltid er akkurat på enhver tangent.

– Og så vet du at det snart kommer et kjempevanskelig parti, sier hun.

– Men du må ikke la det forstyrre konsentrasjonen for akkurat der du er.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.