– Alle hotellrom er en forsmak på døden

Tekst
Illustrasjon
Grand old lady. Oslos mest kjente hotell og dens kafé har vært stamsted for forfattere siden slutten av 1800-tallet. Nå er hotellet kulisse for den premiereklare komedien «Grand Hotel», der en alkoholisert og selvopptatt forfatter spilt av Atle Antonsen sjekker inn for å skrive sin beste roman noensinne

Grand old lady. Oslos mest kjente hotell og dens kafé har vært stamsted for forfattere siden slutten av 1800-tallet. Nå er hotellet kulisse for den premiereklare komedien «Grand Hotel», der en alkoholisert og selvopptatt forfatter spilt av Atle Antonsen sjekker inn for å skrive sin beste roman noensinne

I hvert fall ifølge forfatter Lars Saabye Christensen. Les om forfatternes lidenskapelige forhold til hotell.

 – Jeg husker at jeg pleide å si at jeg skrev nesten bare på hotell, sier Tove Nilsen (63).

 – Det sto på trykk mange steder. Det var en lek med den nokså romantiske forestillingen mange har om forfattere som en annen slags person, ikke sant. Men det var selvfølgelig ikke sånn, sier hun.

Gjenganger. Henrik Ibsen fikk et reisestipend av den norske regjeringen i 1863, og bodde blant annet seks måneder på det herskapelige italienske hotellet Imperial Tramontano i Sorrento. Et marmorskilt på hotellet forteller at «Enrico» Ibsen skrev «Gli Spettri» («Gengangere») her

Gjenganger. Henrik Ibsen fikk et reisestipend av den norske regjeringen i 1863, og bodde blant annet seks måneder på det herskapelige italienske hotellet Imperial Tramontano i Sorrento. Et marmorskilt på hotellet forteller at «Enrico» Ibsen skrev «Gli Spettri» («Gengangere») her

«Grand Hotel»

Det er noe med forfattere og hotell. Skrivende folk har alltid søkt seg til hoteller og pensjonater. For å få ro til å skrive, for å få inspirasjon, for å møte mennesker eller for å være alene.

Truman Capote påsto at han var født på hotell, mens Oscar Wilde døde 44 år gammel på L’Hotel i Paris. Dikteren Nordahl Grieg var konstant på reise og skrev blant annet 170 sider i løpet av et 14 dagers opphold på et pensjonat i Bossekop, innerst i Altafjorden. Vladimir Nabokov levde de siste 16 årene av sitt liv på et stille luksushotell i Montreux, og Hotel Chelsea i New York hadde en lang liste litterære langtidsgjester.

 – Du møter ikke den virkelige verdenen på hotell, sier regissør Arild Fröhlich (43).

Han vet hva han snakker om. Fröhlich er mer eller mindre vokst opp på Pers Hotell på Gol, hvor hans alenemor jobbet som servitør og hovmester. I regissørens premiereklare film «Grand Hotel» tar den aldrende, alkoholiserte forfatteren Axel Farstad, spilt av Atle Antonsen, inn på Oslos mest kjente hotell for å skrive ferdig sin siste bok. Her har han skrevet bestselgere før, i den spektakulære Tårnsuiten. Nå skal han skrive sin beste roman noensinne.

 – Hotell er en «liksomverden». Ingen bor der på ordentlig. Og dem som jobber der, er betalt for å være hyggelige mot deg, sier Fröhlich.

Det er noe med friheten og anonymiteten. Å bo på et rom hvor livet ditt ikke hører hjemme, gjør det lettere å sette i gang en fiksjon

TOVE NILSEN

Univers

– Grand Hotel, ja. Jeg har skrevet om Grand Hotel i «Erobreren», sier Jan Kjærstad (63).

Faren til Lille Ørn, bestevennen til romantrilogiens hovedperson, Jonas Wergeland, jobber på kjøkkenet på Grand Hotel. I «det mektige Grand Hotel, i selve hjertet av Oslo, og ikke bare det, men i hjertet av hotellet igjen», som Kjærstad formulerer det.

 – Det var 40 kokker på kjøkkenet. Virkelig et julenissens verksted. Det var en morsom historie å skrive. Den bunner i at jeg jobbet i Speilsalen da jeg gikk i niende klasse og første gym. Det la inn i meg en kjærlighet til det universet som hotellet er. Et univers som roper etter fine plott.

Tyrkisk fryd. Hotellet Pera Palace i Istanbul har huset flere berømte forfattere. Agatha Christie skrev store deler av «Mord på Orientekspressen» her, og har fått et rom oppkalt etter seg på hotellet

Tyrkisk fryd. Hotellet Pera Palace i Istanbul har huset flere berømte forfattere. Agatha Christie skrev store deler av «Mord på Orientekspressen» her, og har fått et rom oppkalt etter seg på hotellet

Fritt hode

Romaner har ofte handling fra det flyktige, men samtidig bestandige universet som et hotell er. I «Døden i Venedig» skriver Thomas Mann om den aldrende Gustav von Aschenbachs skjebnesvangre møte med den androgyne skjønnheten til den polske gutten Tadzio på Grand Hotel des Bains utenfor Venezia. Amerikanere og europeere med lidenskap og psykiske problemer støter sammen på et lite hotell mellom Marseilles og den italienske grensen i F. Scott Fitzgeralds «Tender is the Night».

I John Irvings «Hotel New Hampshire» romsterer den dansende bjørnen Freud og familien Berry rundt på en rekke hotell. Stephen Kings «Ondskapens hotell» beskriver en forfatter som tar jobb som vaktmester på det tomme høyfjellshotellet Outlook Hotel i håp om å få inspirasjon til å skrive.

Tove Nilsen. Pleide å lyve og si at hun nesten bare skriver på hotell


– Hotellrommet er fullt av historier. Det er nok å se på sengen eller gulvteppet. Men fordi det er så anonymt, er det også lett å starte sin egen historie, sier Tove Nilsen.

Selv om hun tidligere løy om at hun bare kunne skrive på hotell, og i virkeligheten skriver best på arbeidsrommet hjemme på Abildsø, føler også hun på hotellenes tiltrekning. For henne er det blitt en vane, en metode nærmest, at enhver ny bok må forløses med et utenlandsopphold.

 – Jeg må reise til en by og bo på hotell. Det er noe med friheten og anonymiteten. Å bo på et rom hvor livet ditt ikke hører hjemme, gjør det lettere å sette i gang en fiksjon. Det er lettere enn om du ser på ditt eget kjøkken og dine egne familiebilder. Du kjenner kanskje sterkere hvor fritt hodet er, sier Nilsen.

Faktisk trenger hun ikke reise langt for å få den følelsen. Det holder med en tur til byen.

 – Når jeg er i Oslo, går jeg ofte rundt på Hotel Bristol og later som om jeg bor der. Hvis du går inn med en selvfølgelig mine og later som om du skal på rommet ditt, er du i en helt annen tilstand der inne enn ute på gaten. Du er lukket inne i en polert verden, byen er borte.

Et hotell representerer en slags unntaks­tilstand som man har godt av, tankene kan ta nye baner, skriften kan bli mer presis

LARS SAABYE CHRISTENSEN

Døden på rommet

Da han vokste opp på Frogner var Lars Saabye Christensen (62) fascinert av verdenen som skjulte seg bak inngangen til Cochs Pensjonat. Han stoppet opp utenfor, men gikk aldri inn. Pensjonatet i Parkveien forble en fantasiverden, som senere dukket opp i «Halvbroren». Romanfiguren Arnold Nilsen bodde 4982 døgn på rom 502.

Lars Saabye Christensen. Bruker hotellrommet som skriveværelse på reiser


Christensens første roman ble til dels skrevet på hotell i Paris, innimellom flipperspill og calvados-drikking finansiert av Debutantprisen fra 1977, på 4000 kroner.

 – Jeg reiser aldri på hotell for å skrive, men jeg skriver alltid på hotell. Når jeg er på reise, enten i embets medfør eller på ferie, bruker jeg altså hotellrommet også som arbeidsværelse, skriver Lars Saabye Christensen i en epost til D2.

Jeg må ta hensyn til mine medmennesker. Det tar mye mer energi enn man tror. Når jeg er på hotell, driter jeg i alle de greiene der

VIGDIS HJORTH

I forfatterens teatermonolog «Chet spiller ikke her» sier hovedpersonen Daniel, en omreisende jazzmusiker som døde for to og en halv time siden når han starter sin monolog, at «å bo på hotell er en forsmak på døden».

 – Et hotell representerer en slags unntakstilstand som man har godt av, tankene kan ta nye baner, skriften kan bli mer presis. Denne unntakstilstanden bør imidlertid ikke vare mer enn tre døgn, toppen fire, da er den magiske unntakstilstanden over og en ny rutine inntreffer. Det er da man kan si med Daniel: at hotellrommet er en forsmak på døden. Alle hotellrom er en forsmak på døden, mener Lars Saabye Christensen.

For Vigdis Hjorth (56) handler det om å komme seg bort, for eksempel når huset på Nesøya invaderes av barn og barnebarn og hun trenger fred og ro. At hun kan si, når noen ringer, at dessverre, hun er i Tunisia eller på Cuba.

Vigdis Hjorth. Oppsøker hotell for å unnslippe hverdagens mas og få skrivero


– Er jeg på Nesøya sier de «kan du ikke bare ta en tur inn til Oslo». Når jeg snakker med deg nå, må jeg være høflig og grei. Det må jeg være med alle i Asker og Bærum, som kjenner meg som Vigdis Hjorth eller kunde. Jeg må ta hensyn til mine medmennesker. Det tar mye mer energi enn man tror. Når jeg er på hotell, driter jeg i alle de greiene der.

Hotellet må ikke være for stort, men heller ikke for lite. Hun må kunne gå i ett med tapetet og slippe å konversere med kokken eller vertinnen.

 – Jeg har noen hotell jeg reiser tilbake til. Men jeg vil ikke si hvor de er. Det er ingen nordmenn der, ingen norske aviser, helst ikke nett heller, sier Hjort.

Da er hun strukturert og streng med seg selv. Opp om morgenen, mange timer ved skrivebordet, så en tur langs stranden, kanskje setter hun seg på en kafé med en øl og notisbok, så tar hun taxi tilbake og fører inn notatene på pc.

Et år dro hun til Tunis i januar. Det var helt topp. For ingen andre nordmenn drar til Tunis i januar.

 – Det var engelske og polske turister der. Visne planter, gebiss og gåstoler. Det var utmerket for meg. Men havutsikt er fint. Det stimulerer skrivingen.

Hverdagsflukt

Barn som skal hentes i barnehagen. Oppvaskmaskinen som skal tømmes, svarslippen om foreldremøtet som ikke må glemmes. Ofte handler forfatternes flukt til hoteller bare om å komme vekk fra hverdagen, om å få ro til å skrive.

Fra tidlig på 1970-tallet dro forfatter Kjell Hallbing (1934–2004) til Bolkesjø hotell. Når han ikke gikk turer, murte han seg inne på rom 231 med skrivemaskin, kaffe og røyk. I de kjente omgivelsene og med vid utsikt over Telemarks åser og innsjøen Follsjå fikk han fart på historiene om Morgan Kane.

 – Han var avsondret fra familien, men selvfølgelig tilgjengelig på telefon om det var noe spesielt. Det var svært produktive opphold. Svært mange av bøkene om Morgan Kane ble skrevet under disse oppholdene, som typisk kunne vare fra én til to uker, av og til lengre, skriver sønnen Kjell Ørnulv Hallbing (50) i en epost til D2.

Forfatter Heidi Linde (43) elsker å bo på hotell, gjerne med mann eller venner, men aller helst med pc.

 – Nå er jeg i startfasen av arbeidet med ny roman, og jeg kunne gjerne bodd en måned på hotell for å skrive på den. Så sant noen sponset oppholdet og så sant mannen min ga tommel opp. Vi har tre barn, skriver forfatter Heidi Linde i en epost.

Ved to anledninger, under arbeidet med «Nu, jävlar» og «Norsk sokkel», har hun dratt til Bergen og bodd en helg på Hotell Norge for å skrive.

 – Det ligger sentralt. Det har basseng i kjelleren. Dessuten er det stort – man risikerer ikke at personalet lurer på hva jeg driver med. Det å få være i fred er nødvendig for at hotellskrivingen skal lykkes. Jeg håper ikke på å bli på hils med hotellsjefen, for å si det sånn. Distanse er fint. Det gir meg en sterk frihetsfølelse å være alene, men samtidig omgitt av mennesker, så lenge jeg slipper å forholde meg til dem, sier Linde.

 – En viss komfort er ikke dumt, men viktigere er det å vite at det er noen andre, navnløse der til å ordne opp og ta ansvar, hvis strømmen går, hvis det er for kaldt på rommet, når jeg blir sulten eller tørst, slik at jeg kan konsentrere meg helt om å være i romanuniverset.

Rom med utsikt. Tidlig på 1980-tallet dro Jon Fosse til Aten for å skrive, med en oransje sekk på ryggen og reiseskrivemaskinen på slep. Han leide et rom i med utsikt til Akropolis. Og fikk ikke skrevet et ord

Rom med utsikt. Tidlig på 1980-tallet dro Jon Fosse til Aten for å skrive, med en oransje sekk på ryggen og reiseskrivemaskinen på slep. Han leide et rom i med utsikt til Akropolis. Og fikk ikke skrevet et ord

Stein i skoen

Men det skal ikke være for fint, for luksuriøst. I forbindelse med et leseoppdrag på Vestlandet en gang, dro hun én dag tidligere, for å få et skrivedøgn alene på Radisson Blue Atlantic hotell i Stavanger. Da hun sjekket inn, fikk hun beskjed om at hun var oppgradert.

 – Jeg håpet på badekar eller kanskje en fruktkurv, men det som ventet meg, var en suite: tre rom, to bad, badstue, sittegruppe. Men det ble nesten for mye for meg. Jeg følte jeg måtte utnytte den overraskende og kortvarige luksusen, så det ble til at jeg tok badstue, som jeg egentlig misliker, boblebad og satt i sittegruppene fremfor at jeg fikk til å skrive.

Det skal gjøre litt vondt. For ti år siden ble den britiske forfatteren Fay Weldon utnevnt til «writer in residence» på det fasjonable Savoy Hotel i London. Weldon fikk et rom til disposisjon for å skrive her. Baren på Savoy dukket senere opp som scene for deler av handlingen i romanen «Long Live the King».

«A good time was had by all», sa Fay Weldon til The Glass Magazine da romanen ble lansert: «Men jeg skrev veldig lite. Du trenger vanskeligheter for å skrive, noe irriterende som kommer i veien, noe som egger deg opp. Jeg hadde ingen grunn til å være på rommet mitt når det var så mye moro i baren. Alle kom for å hilse på meg!».

Jan Kjærstad. Har oppsøkt hoteller for å jobbe, uten suksess


 – Av og til drar du til et hotell for å skrive, og så er det så perfekt at du ikke får skrevet. Alt er så romantisk at du føler at du er inne i en klisjé, sier Jan Kjærstad.

 – Det viktigste hotellet jeg bodde på i de årene jeg skrev «Slekters gang», som kom ifjor, var Taverna Hotell. Det vil si, det er mer et motell, i Alvdal. Det var i grunnen bare et stopp på riksvei 3.

Om mus og damer

Tone Selboe (56), professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, er ikke på kontoret når D2 ringer. Hun er ikke på hotell heller, riktignok, men langt ute på landet.

 – Jeg sitter på et lite sted jeg har i Østfold hvor jeg kan melde meg litt ut når jeg trenger å få konsentrert meg om noe jeg skal ha ferdig, sier hun.

Flere av de store mannlige 1800–tallsforfatterne gjorde det, reiste avgårde, vekk fra kone og barn.

Knut Hamsun (1859–1952) hadde lengre opphold på pensjonat i Norge. I Paris bodde han på pensjonat i Rue Vaugigard. Der henger det et skilt på murveggen om at han bodde der mellom 1893 og 1895.

 – Hvis du dro til Paris i dag for å skrive, ville du ha leid deg en leilighet. Men den gangen fungerte hotellene og pensjonatene også som bolig. Billige hoteller var den billigste måten å bo på, sier Selboe.

 – Jeg har tilfeldigvis en utgave av «Alberte og friheten» her, og kapittel tre starter med en beskrivelse av et hotell. «Her bor hun.» Så følger en lang beskrivelse av måten man hilste på hverandre der, og hvordan de dårligste rommene var på toppen. Når pengene minker, må du flytte oppover i etasjene, det er mus på rommet og Alberte smugler med seg mat under kjolen. Det er en veldig flott beskrivelse. Cora Sandel bodde jo selv i Paris i flere år, sier Selboe.

Henrik Ibsen (1828–1906) bodde et halvt år på pensjonat da han flyttet til Bergen. Senere var han 27 år i utlandet. Mange av hans mest treffende beskrivelser av Norge og det norske folk ble til med lang avstand til fjord og fjell. Ofte ser man hjemlandet enda klarere når man er på reise, mener Selboe.

 – På 1800–tallet og begynnelsen av 1900–tallet måtte du ut for å få impulser og finne et litterært eller kunstnerisk miljø, sier Selboe.

Camilla Collett (1813–1895) var en pioner og regnes som 1800–tallets mest betydningsfulle kvinnelige forfatter. I 1851 ble hun enke. Hun plasserte to sønner hos sin avdøde manns slektninger, tok med seg de to andre sønnene og flyttet fra Norge.

 – De 40 siste årene av sitt liv hadde hun ikke noe eget hjem og bodde på dårlige hotell og pensjonater. Som enke var hun plutselig alene i verden og hadde dårlig råd. Samtidig var hun forfatter, ekstremt opptatt av det som skjedde i Europa og ville skrive. Det er jo et rastløst liv. Hva som er psykologisk betinget og hva som er et ønske om å se nye ting, er vanskelig å si, sier Selboe.

I reisebrevene hjem til Norge sammenligner Collett Norge med utlandet, hun finner idealet i det offentlige livet i Berlin og Paris, i en frihet hun ikke finner hjemme.

 – Man kan jo spørre om det er en type frihet man idealiserer fordi man er på reise, sier Selboe.

Ikke et ord

Ikke alle forfattere trekkes mot lobbyer og hotellrom med minibar og utsikt. Anne Holt (57) kan ikke fordra å bo alene på hotell.

 – Jeg har aldri skrevet en tøddel på hotell.

Når Holt trenger tid og fred til å gjøre ferdig en bok, reiser hun til Larvik, snur døgnet, blir tenåring igjen og får middag servert hver dag av sin mor.

 – Jeg må ha min egen store Mac, jeg liker ikke laptop. Og jeg er ikke så glad i mennesker, egentlig. Jeg er glad jeg slipper å bo på hotell.

I boken «Skrivehistorier», som kom ut på Flamme Forlag ifjor, skriver en lang rekke kjente forfattere om hvordan de får til å skrive. Jon Fosse skriver i boken om hvordan han en gang så for seg at en forfatter måtte reise utenlands og bo der for å skrive. Han dro til Aten, med honoraret han fikk for debutromanen «Raudt, svart». I januar, med en oransje ryggsekk og en reiseskrivemaskin. Han leide et rom på et hotell i sentrum, med utsikt mot Akropolis.

«Då eg nokre månader seinare drog heim att, hadde eg ikkje klart å skriva eitt ord», skriver Fosse.

Han hadde knapt sagt et ord til noen heller, og han hadde frosset så mye som han aldri hadde gjort før.

«Etter den reisa mista eg all tru på at ein skulle reisa bort for å skriva, og eg har etter den tid alltid skrive heime, eller der eg, slik livet no har vorte, har kunna kjenne meg mest heime.»

Dette med å tro at et hotells litterære renommé skal gli inn i ens egen kropp via en slags osmose, slår sjelden til

JAN KJÆRSTAD

Kapital

Hoteller liker å smykke seg med forhold til kjente forfattere og markedsføre seg som «Litterære hotell». På Pera Palace i Istanbul kan man bo på Agatha Christies rom. Utenfor Hotel Imperial Tramontano i Sorrento kan man lese på et marmorskilt at Enrico Ibsen, Henrik Ibsen, skrev «Gli Spettri» (Gengangere) her. Mandarin Oriental Hotel i Bangkok har en egen «Authors’ Lounge» og suiter oppkalt etter gjester som W. Somerset Maugham, Noel Coward, James Michener og Joseph Conrad.

«Dette er staden for alle med stor økonomisk og liten kulturell kapital», skriver Kjartan Fløgstad om Oriental Hotel i boken «Hotel Tropicana».

Ikke forstyrr. På rom 302 på Hotell Norge i Lillesand satt Knut Hamsun ofte og skrev. Jan Kjærstad har søkt hit i jakten på den gode skriveroen, uten hell. – Det er som om inspirasjonen imploderer på disse stedene. Det blir rett og slett for mye av det gode


Å friste med forfattere kan fungere for lesesirkler på tur. For forfattere er det sjelden et vellykket lokkemiddel.

 – Dette med å tro at et hotells litterære renommé skal gli inn i ens egen kropp via en slags osmose, slår sjelden til, sier Jan Kjærstad.

Han har forsøkt det. Han oppsøkte Hotel Continental i Saigon, hotellet hvor Graham Greene skrev deler av «Den stillferdige amerikaner» på rom nummer 214.

 – Hotellet funket for Graham Greene, men ikke for meg, sier Kjærstad.

 –  Jeg har opplevd det samme på det storslagne Hotel Métropole i Brussel, der Einstein og Bohr førte samtaler ved middagsbordet, og ikke minst ved å bo på rom 302 på Hotell Norge i Lillesand, der Hamsun ofte satt og skrev. Det er som om inspirasjonen imploderer på disse stedene. Det blir rett og slett for mye av det gode.

I Norge har han hatt stort utbytte av å være på Kviknes Hotel i Balestrand. Der, på rom 222, fant han rammefortellingen til trilogien om Jonas Wergeland.

 – Jeg husker jeg satt på den verandaen og så innover Sognefjorden. Det var ut av denne verden. Jeg tror aldri jeg har vært et sted som har tatt meg så sterkt i kroppen. Det samme skjedde på The Victoria Falls Hotel i Zimbabwe. Jeg skulle bare se fossen, men det var noe med dette overdådige kolonialistiske hotellet, med himmelsenger og tunge mahognimøbler, som fikk meg til å rable ned det første utkastet til en novelle som jeg faktisk tror er den beste novellen jeg har skrevet.

Kjærstad er ikke spesielt opptatt av menneskemøtene på hotell. De skiller seg ikke så mye fra møter på andre steder, på parkeringsplasser eller på toget. Men samtalene med bartenderne i hotellbaren, derimot!

 – Det slår aldri feil. De skjønner at jeg er veldig interessert. Vi kan snakke om hvilken vodka som er best. Om den skal ligge i fryseren eller ikke.

 – Er det noe du tar med inn i bøkene dine?

 – Jeg gjør det akkurat nå, faktisk. I den nye boken jeg skriver.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk