Under en gåtur gjennom Frognerparken fikk jeg øye på en venn fra videregående. Før koronaepidemien – en tid da mine sosiale antenner var skrudd til en annen frekvens – ville en djevelsk impuls overstyrt det autonome nervesystem, kløpet tak i øreflippen og dratt meg mot synsfeltet til vedkommende.
Pandemien har vært en øyeåpner for hvor skjøre enkelte vennskap er
Selv savner jeg en helt spesifikk type bekjent, en jeg kjenner akkurat godt nok til å bomme sigaretter av.