Aschehougs hagefester var neppe i Matias Faldbakkens tanker da han fikk sitt første «bananbrett» i 1986. Faldbakken hadde allerede drevet en del med tagging og graffiti, hobbyer som var«på den vandaliserende siden av samfunnet». Skating var fremdeles ulovlig i Norge og passet godt inn i dette bildet. Alternativet på Hamar var uansett ikke tiltrekkende. Faldbakken drømte hverken om å bli råner eller soss/hockeyspiller. Men som han sier, «Ridabu var langt fra Venice Beach».

Hamar-skaternes første ordentlige brett ble kjøpt av Anders Wittusen, som snekret brett hjemme. De såkalte Utopia-brettene. Da Faldbakken dro med kompisene til Oslo for å kjøpe, var han aldri med inn og gjorde handelen. Til det var han for sjenert. Senere bygde de brett på sløyden med rulleskøytehjul. Etter hvert fikk de andre til å kjøpe.

- Fatter'n reiste også mye rundt på den tiden og kjøpte en del brett til oss - og smuglet dem forbi tollen.

Det var ikke bare brettkjøp forfatteren Knut Faldbakken hjalp til med. Utenfor familiens hus var det bare grus. Sammen med moren til naboguttene, brødrene Thomas og Morten Johansen, måtte han kjøre til Hamar da de skulle skate. Han var også med på å bygge guttenes første rampe, i sin egen hage. Det Faldbakken senior fremdeles ikke vet er at han også var med å stjele materialer til rampen.

- Vi fortalte at vi hadde fått finérplatene som lå utenfor Løvenskiold/Wækerø. Fatter'n kjørte bort og la dem på taket, sier Faldbakken.

- Etter hvert dro vi inn til Frognerrampen og så på den første generasjonen av skatere i Norge - Lars Petter Lunder og Jason D'Ancona og gjengen. Vi turte ikke å skate. Ikke å snakke med dem engang. Vi bare dro hjem til Hamar uten å ha gjort noe. Jeg husker at Lars Petter gjorde kjempehøye back side airs, omtrent som det man så i filmene, bare at dette var live.

Senere begynte de å henge på Spikerverket og Barry-Q i Oslo. Morten Johansen og Faldbakken bodde en gang hos familien Greni på Bislett da de var i Oslo. Øystein Greni husker Matias Faldbakken for sine imponerende kunnskaper i brettspillet Geni.

- Da han tok spørsmålet hvem har skrevet «Ord over grind», eller noe, og sa «det er Halldis Moren Vesaas, jeg kjenner henne», skjønte jeg at han var sønn av forfatteren Faldbakken, sier Greni.

Matias Faldbakken husker at faren til Øystein Greni, musiker Thor Greni, holdt på å le seg til døde av John Cleese i «Fawlty Towers».

- Jeg husker at Øystein var litt samme ulla som meg. Litt kulturbarn. Litt smart. Han snakket mye, det tok jeg som et tegn på at han var uredd, i motsetning til meg som alltid har syntes at det har vært ubehagelig å snakke, sier Faldbakken.

 

Tilbake til: Skateadelen

Comeback på legevakten. Om skateboard har vært med på å påvirke Faldbakkens videre karriere som kunstner og forfatter er han usikker på. Men mange av holdningene henger nok igjen.

- Skateboard er en aktivitet med et veldig sterkt frihetsetos. I tillegg var det ulovlig - en aktivitet der man tok seg til rette i et offentlig rom. Den vandalistiske fremgangsmåten har jeg jobbet med siden. Skateboard har kanskje gitt meg impulser til ureglementert bruk av gitte størrelser, det være seg i byen eller kulturen. På skateboard er ikke et rekkverk bare et rekkverk eller en fortauskant bare en fortauskant, sier han.

- Det har nok også hjulpet meg til å tørre å teste ting jeg ikke mestrer helt. Det er bare en måte å lære å droppe fra en vert-rampe - og det er ved å tryne.

Faldbakken mener også at mye av den negative humoren som var typisk for miljøet også har vært med på å påvirke ham videre. Særegne fenomener som selvplaging og smertekonkurranser, senere kanonisert gjennom «Jackass».

- Det kunne være ting som å henge hverandre etter bena ned fra balkonger - sånn at man trodde man skulle dø, spytte hverandre på rundgang i munnen, spise opp innholdet i et askebeger og lage dårlige hjemmelagde tatoveringer.

Faldbakken viser frem en grønn, liten slange på håndleddet.

- Selvdestruksjon koblet med humor er noe jeg har brukt mye i karrieren senere.

Etter å ha skatet hver dag i tre-fire år, og etter å ha deltatt i tidenes første NM, sa det plutselig stopp våren 1990, da Faldbakken ødela knærne i et stygt fall. Skadefraværet varte i flere måneder. Faldbakken prøvde litt etterpå, men den gode følelsen var borte. Sponsorpes og konkurranser hadde tatt over for henge-ut-mentaliteten. Samholdet begynte å rakne. På begynnelsen av nittitallet vippet mange over til å bli halvkriminelle - «noe som i og for seg ikke var uvanlig på Hamar». Matias Faldbakken fylte tomrommet med å begynne å tegne.

- Da jeg kom inn på Kunstakademiet i Bergen som 20-åring, fikk jeg øynene opp for konseptualisert kunst. Det har hengt ved.

Siden har ikke Faldbakken vært særlig opptatt av skateboard. Han blir ikke imponert over at hans gamle helt Danny Way hopper over den kinesiske mur. Han mener at skateindustrien ligner mer og mer på et sirkus. Men han gjorde et ærlig forsøk på comeback i tiden på Akademiet.

- Jeg og Gardar Eide Einarsson bestemte oss for å prøve i 1997. Det endte på legevakten. Gardar måtte bære meg ut av taxien og trille meg inn i rullestol med brettet på fanget. Da skjønte jeg at dette var mitt siste rendezvous med skatingen.

Faldbakken gransker seg selv et lite sekund.

- Men jeg har jeg jo ikke akkurat forandret stil siden den tiden, da. Bukser, t-kjorte og skatesko. Jeg stoppet der, liksom.

 

Les også: Torgny Amdam
Les også: Joachim Trier
Les også: Øystein Greni
Les også: Alexander Kayiambakis
Tilbake til: Skateadelen (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.