På et retreatsenter for menn i Sør-Frankrike, 45 minutter fra Montpellier:

– Jeg frykter å være middelmådig.

Det er min egen stemme. Rundt meg sitter ni menn i en halvsirkel – i tillegg til de to kurslederne for «Menn som vil videre», psykiater Dag Furuholmen (65) og psykoterapeut og meditasjonslærer Eirik Balavoine (57).

– Hva mener du med middelmådig? vil Balavoine vite.

– Er det ikke bra nok å være en vanlig mann?

Et argument det er vanskelig å krangle mot akkurat nå. Elleve par øyne kikker på meg. Det er stille.

– Saken med deg, er at du lider av prinsesyndromet. Du vokste opp alene med en mor som overøste deg med komplimenter, gjorde deg til prinsen, sier Dag Furuholmen.

– Jo, ja.

– Saken med mors prins er at han alltid vil jakte dissse komplimentene, disse bekreftelsene. Men prinsen vil aldri bli konge, sier Balavoine.

Ny stillhet. Furuholmen tar ordet igjen:

– Du må begynne å lytte til deg selv. Du må slutte å løpe.

Fiendebilde
– Akkurat nå er vi midt i en enorm forandring, sier forfatter Warren Farrell (70) om mannsbevegelsen som er i ferd med å reise seg internasjonalt.

Farrell er maskulinismens store far og en av bevegelsens viktigste tenkere. Mannsbevegelsen oppsto i Vesten på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet i takt med og som en respons til kvinnebevegelsen, og består av ulike organisasjoner og grupper som er opptatt av kjønnsspørsmål, med hovedvekt på mannen.

Innad i bevegelsen finnes grupper som jobber med alt fra gruppeterapi, utvikling og meditasjon, til de som driver med aktivisme.

– Teoretisk sett er maskulinisme og feminisme det samme, bare at maskulinisme generelt handler mer om likestilling enn kjønn, sier Farrell.

– Feminismen gjorde mannen til fienden. Det er veldig få maskulinister som omtaler kvinnen som fienden. En del av mannens oppgave gjennom hele historien er å være forberedt til å kjempe og dø for sin familie og sin kvinne. Vi ser ikke kvinnen som en fiende, vi ser henne som en vi vil dø for, slik at hun skal leve videre.

Farrell mener unge i dag er mer opptatte av mannsspørsmål enn for bare 20 år siden. En oppdatert e-bokutgave av bestselgeren hans «The Myth Of Male Power» fra 1993 kommer derfor denne høsten.

– Da boken først kom på nittitallet var folk fortsatt altfor opptatte med å fokusere på kvinnebevegelsen. Man så ikke før nå nylig at det ikke går så bra med guttene.

Farrell blir dyp i stemmen.

– Pendelen var nødt til å svinge til den andre siden.

Sosiolog og forfatter Kjetil Rolness (52) er en av få, norske menn som har skrevet om sensur av feminismekritikk og mannsspørsmål i dagspressen. I utgangspunktet sier han at han ikke synes det er viktig at en maskulinistisk bevegelse eksisterer i det hele tatt, men at det kun er viktig som et korrektiv til en veldig sterk, etablert og integrert form for tenkning: likestilling deinert som kvinnesak.

– Man sier at mannen er på toppen, at mannen har makten. Men de aller fleste menn er ikke sjef i Statoil eller Telenor. Bussjåfører, søppeltømmere og veiarbeidere føler seg ikke særlig mektige på grunn av sitt kjønn. I tillegg har vi mannsbildet som tegnes i film, tv-serier og reklame: de stakkarslige, håpløse, dumme og klossete mennene. Det er stort sett sånn mannen fremstilles om dagen, fra «Linus i Svingen» til «Modern Family». Han er en forvokst guttunge, mens mor er fornuftens og omsorgens stemme, med full kontroll over livet, hjemmet og familien.

Rolness stopper opp. Det motsatte, sier han, ville vært totalt ukorrekt.

– Du kan ikke fremstille en kvinne som slapp, sløv, dum og egoistisk.

Mannsrolle i krise
Mange av mannens profesjonelle hjelpere, enten det er barnehageansatte, lærere, psykologer eller leger, er kvinner.

Selv om kvinner det siste tiåret har begynt å gå inn i de mer tradisjonelle mannsdominerte sektorene i arbeidslivet, har ikke mennene akkurat stormet inn i typiske kvinneyrker: Den omfattende europeiske undersøkelsen «Study on the role of men in gender equality – European strategies and insights» er nylig sluttført i regi av EU-kommisjonen, og viser at menn utgjør mellom åtte og tyve prosent av arbeidsplassene i de tradisjonelle kvinnedominerte omsorgsyrkene.

I Norge er tallet 15 prosent.

I 2012 lanserte også Likestillingsutvalget rapporten «Politikk for likestilling» som forteller at 90 prosent av ansatte i barnehagene og 80 prosent av lærerne på barnetrinnet i grunnskolen er kvinner. Hva gjør dette med guttebarna? Og, ikke minst, hva slags efekt har det på mannen som voksen?

Den moderne mannen forventes i større grad å være både hard og myk; ta damen sin opp etter veggen og oppvasken etterpå. Han har dobbelt opp med krav til å fylle sin medfødte rolle her i verden: de gamle mannskravene blir stående mens de nye trenger seg på.

De nordiske landene, da også inkludert Norge, skal ha de mest likestilte holdningene og praksisene i verden. Likevel er det ifølge Statistisk Sentralbyrå slik at om mannen mister jobben, øker sannsynligheten for skilsmisse med elleve prosent, og barnet går i snitt ned én karakter i et fag på ungdomsskolen. Når mor mister jobben, er det derimot ingen tendens til at det går dårligere hjemme.

Rolness stiller spørsmålet:

– Er det mannen som ikke tåler å være underlegen en kvinne, stoltheten som forsvinner når man ikke lenger er hovedforsørgeren... eller kan det tenkes at det er kvinnen som synes det er usexy med enn mann som ikke tjener mer enn henne selv?

– Han blir dumpet til fordel for den godt brukte alfahannen som fortsatt har litt saft igjen i pungen, fortsetter han.

– Mange menn er i den situasjonen. Det er ikke rart man får lyst til å trykke på noen taster selv, i det berømmelige kommentarfeltet, når man leser side opp og side ned om mannen som det mektige og farlige kjønn, skrevet av moralsk selvgode feminister som vrir og jukser med fakta. Det bobler vel over. Da får man klisjeen om de hvite, krenkede mennene – som puttes i bås med Eivind Berge og Anders Behring Breivik. Selv helt legitim og saklig feminismekritikk blir stemplet og utdeinert av debatten på denne måten.

Kritikeren inni
Ti menn – de leste godt over 40 år – ligger og hiver etter pusten på tregulvet. Klokken er 08.15, men vi har allerede gjennomført styrketrening, meditasjon og yoga, de fleste med noen glass vin i kroppen fra kvelden i forveien.

Snart skal noen av oss ta en dukkert i bassenget, før det venter utendørs frokost med utsikt til det grønne fjellandskapet i Hérault.

Her er en investor, en styregrossist, en advokat, en musiker, en datamann, en 34-år gammel D2-journalist – ressurssterke typer med koner, hytter, barn og venner, men som alle kommer hit med minst en form for indre uro. Flere virker til å kjenne på at livet plutselig er blitt trått.

Vi kom hit – som det sto på nettstedet – for å gå fra selvkritikk til selvhevdelse.

Så å si alle har vært på kurs med Furuholmen og Balavoine tidligere, de to kompisene med over 30 års terapierf#229 som skal hjelpe oss å inne tilbake kraften i oss, mannskraften. Eller, som Furuholmen sier der fremme: «Folk tenker på den mannlige aggresjonskraften som noe destruktivt, istedenfor å tenke på den som kreativitet, en måte erobre verden på.»

Den første kursdagen handler det om den indre kritikeren. Han må vi bli kvitt, han tapper oss for energi, gjør at vi lever inautentisk. Første oppgave:

«Hva sier du til deg selv når du har det som verst?»

To og to står vi der med lukkede øyne og forteller en fremmed om det innerste mørket. Vi oppfordres til å snakke sant, med høy stemme.

– Jeg er verdiløs, roper mannen foran meg for tredje gang.

Så bryter han sammen, gråter så kroppen rister. På min skulder.

– Datteren min døde i april. Jeg var alenepappa, hvisker han.

Han lukter av tobakk, en ukjent parfyme.

– Jeg føler meg bare så jævlig verdiløs. Hvem er jeg, når jeg ikke er far?

Frigjøringen av menn
«Formålet med bevegelsen var å skape en ny mann, intet mindre, og en ny definisjon av maskulinitet – hvor den gamle ufølsomme patriarken endelig skulle parkeres for godt» skriver forsker og sosialantropolog Jan-Kåre Breivik i boken «Da det personlige ble politisk».

Kapittelet han har skrevet om «Superguttene» i boken, er den første forskningsbaserte beskrivelsen av den norske mannsbevegelsen som oppsto på 1970-tallet.

– Nyfeministene som representerte tidsskriftet Sirene hadde tidlig på 1970-tallet sagt at menn kanskje burde snakke sammen, de også, og opprette basisgrupper på lik linje med kvinnebevegelsen. De ville at mennene skulle støtte opp under kvinnekampen, men også at de burde ha en egen arena for å snakke om følelser og åpne seg til hverandre. Myten om menn på 1970-tallet gikk ut på at de ikke var gode på å støtte hverandre følelsesmessig, sier Breivik.

Basisgruppene oppsto, og spredte seg raskt fra Oslo til Bergen, Stavanger og Trondheim.

I februar 1978 kunne en lese i avisen at «norsk mannebevegelse er et faktum». Avisen Arbeiderbladet – i dag Dagsavisen – skrev at stikkordet for bevegelsen var frigjøring fra den tradisjonelle mannsrollen. Ville frigjøringen av kvinner føre til frigjøringen av menn?

Jan-Kåre Breivik skriver: «Fokuset i Mannebevegelsen var blant annet at menn skulle delta mer likeverdig i barneoppdragelse og i husarbeidet, og samtidig bli mer følelsesmessig engasjert i samliv og dagligliv». Inspirasjonen ble hentet fra tilsvarende (profeministisk orienterte) bevegelser i utlandet: «mannsbevegelser i USA på begynnelsen av 1970-tallet, den svenske bevegelsen Befria Mannen! Fra 1976–78, men kanskje aller mest den danske Mandebevægelsen fra 1975/76».

De norske mennene fikk gjennomslag for en del viktige saker som for eksempel omsorgspermisjon for menn, men noen år senere opplyser boken at bevegelsen «druknet i 1980-tallets nykonservative bølge».

– Ideen om at det finnes noe ekte maskulint og noe ekte feminint har alltid funnes, sier Jan-Kåre Breivik, som legger til at disse ideene «satte» seg veldig på 1980-tallet og utover.

– Strømningene rundt det mannlige og maskuline svinger opp og ned, men realiteten er at det er blitt flere muligheter til å være mann på forskjellige måter. En av mennene som var en del av mannebevegelsen på 1970-tallet, og som jeg intervjuet til denne boken, sier at han misunner unge menn i dag: De kan spille på hele spekteret av seg selv uten at det mannlige blir stilt spørsmål ved.

Autentiske menn
– Menn har skydd unna selvutvikling, fordi de ikke har kjent seg igjen. I atmosfæren som skapes av tillit på våre kurs, begynner menn naturlig å dele. De oppdager at det er mulig å være åpen uten at det skjer en katastrofe. Det fellesskapet som skapes er en veldig viktig opplevelse for menn, sier Eirik Balavoine.

Det er lunsj og psykoterapeuten nipper til et glass rosévin, ser utover svømmebassenget der tre franske damer bader toppløse.

Hele sitt voksne liv har den halvt franske bølergutten forsøkt å fusjonere det spirituelle med det psykologiske.

Da han for syv år siden fant ut at den klassisk skolerte psykiateren Dag Furuholmen også var opptatt av meditasjon og spiritualitet, begynte de å samarbeide om kurs for menn: «Mor, makt og kvinner», «Far, kraft og frihet», slike temaer.

Furuholmen, som var ung psykiater på 1970-tallet, og som fikk bølgen av kvinnefrigjøring og feminisering rett i fleisen, mener mediene har bidratt til å demonisere mannen.

– Først ble vi beskrevet som voldelige overgripere. I nyere tid imbesile duster som er umodne og mindre gode ledere. Tapere, på sett og vis, sier han.

– Med disse kursene ønsket vi å skape en arena hvor menn blir møtt med mannserf#229 som hadde fokus på en sunn mannskraft. Det er veldig mange som lever kastrerte liv.

I Frankrike er de på tredje året for å hjelpe menn som opplever at livet er blitt flatt, å sette i gang en egenutvikling. Ikke bare den indre kritikeren blir identifisert. Kurset har også som motivasjon å bryte ned menns masker og hang til fasadebygging, perfeksjonisme og behagerrolle. Med andre ord: få menn til å godta seg selv slik de er skapt, gode og dårlige sider.

Det må være greit både å være glad og livfull, sint og trist også for menn.

– Vi er like skviset mellom kravene til å være perfekte som kvinner. Vi skal være flinke foreldre, sexy, ha fin kropp, tjene godt, som er viktig for å være attraktiv på kjønnsmarkedet, sier Furuholmen.

Pyntekroppen
– Kroppen er blitt en av vår tids viktigste identitetsmarkører, sier Knut Kolnar på telefon fra BI i Bergen.

Han har forsket på maskulinitet, begjær, sex og vold, og skrevet bøkene «Mannedyret» og «Pornutopia».

– Den mannlige pin up-kroppen, som vi ser mye av i dag, er koblet til endringer i kjønnsroller og begjærsmønstre, samtidig som den henter inspirasjon fra porno chic-trenden, hvor poseringer og verdier fra pornografien trenger inn i populærkulturen og blir et sett av identitetsrekvisitter for alminnelige folk.

Bergenseren mener at menn i økende grad bygger identitet ved å fremstå som begjærsvennlige størrelser for et kvinnelig blikk. Eksempler finnes over alt, enten det er snakk om den metroseksuelle mannen, som John Carew og David Beckham, eller fetisjdyrkere som Rammstein og Turboneger: alle ute etter å bygge selg selv som tidstypiske merkevarer. Og omvendt: kvinnene fremstår i økende grad som aktive erobrere, og blir en type feirede «man eaters», kloninger av Samantha i «Sex og singelliv».

Så hva er konsekvensen for den moderne mannens jag etter livstilssuksess?

– Dette er det ikke noe entydig svar på, sier Kolnar.

– Noen tåler presset bedre enn andre, og kan benytte seg av de mulighetene som er her, så konsekvensene spenner nok fra glede ved vitalitet og kropp, og øket erotisk pågangsmot, til seksuell selvforakt, og en mengde former for identitetsskam. I et samfunn som har så mange muligheter og så dype fallgruver som vårt, er mannens evne til å håndtere egen identitet avgjørende for om han får et godt eller et manipulert liv.

Ballespark
– Det er lest unge menn som kommer til meg, sier Eivind Figenschau Skjellum (35).

Han er coach, kursholder og grunnlegger av Authentic Norway og Masculinity-movies.com. Sistnevnte legger vekt på på mytologi, maskulinitet og mannsroller i film.

– Jeg erfarer at menn over 50 opplever det som mer krevende å innrømme sårbarhet og ønske om nærhet. De har mer praktiske samtaler, og snakker ikke like godt sammen om relasjoner og hva man betyr for hverandre.

Skjellum tror at store deler av mannsbevegelsen i dag handler om autensitet, og at lere menn han møter i jobbsammenheng er blitt traumatisert av feministisk ideologi eller beskjeder fra foreldre, lærere og venner som gjør det vanskelig for dem å være seg selv.

– Den moderne mannen er blitt mer sensitiv, men det er fremdeles litt tabu å gi uttrykk for behov og sårbarhet. Mannen skal klare seg selv, ellers er han ikke skikkelig mann. Jeg opplever at denne forestillingen ligger dypt plantet også i de leste moderne, sensitive menn, hvilket skaper en forvirring rundt hva det vil si å være mann. Feminister snakker ofte veldig negativt om det jeg vil kalle mannskraft og det å «ha kontakt med ballene sine». En slik «ballekontakt» ses på som farlig og kimen til ugjerninger mot både kvinner og barn.

– Damer snakker ofte om «jenter med baller»?

– Det er på mange måter blitt akseptert at kvinner gir uttrykk for maskuline egenskaper, samtidig som det er blitt tabu for menn å gjøre det samme. I populærkulturen er det liksom blitt litt kult å sparke menn i skrittet – det er «girl power». Man skal stå opp mot patriarkatet. Men her blir de radikale feministene logisk inkonsekvente. De krever at menn skal være sensitive og snille, men når disse sensitive mennene gir uttrykk for at mannsrollen er blitt vanskelig, kritiserer de dem og setter spørsmål ved manndommen deres, sier Skjellum.

– Jeg er litt lei av kranglingen om hvem som har det verst. Jeg håper at det ofentlige ordskiftet om menn og kvinners rettigheter snart kan bevege seg over i et mer konstruktivt spor.

Damene engasjerer seg
Flere og flere kvinner trekkes mot mannsbevegelsen. Ved siden av Warren Farrell, er en av mannsbevegelsens viktigste tenkere Karen Straughan (42). Den biseksuelle trebarnsmoren videoblogger på YouTube under nicket GirlWritesWhat.

– Jeg begynte egentlig som skribent i 2010, sier Straughan via Skype fra leiligheten i Alberta, Canada.

– Men jeg innså fort at jeg måtte begynne å videoblogge etter at jeg alltid ble beskyldt for å være en stygg, tykk, 40 år gammel mann som ikke ikk pult. Folk nektet å tro på at jeg var en normal dame med et normalt utseende og normalt liv som var opptatt av urettferdighet mot menn.

Kort oppsummert mener Karen Straughan at verden vi lever i behandler kvinner som barn og menn som drittsekker. Hun blir kalt misogynist, altså en som forakter kvinner, og beskyldes for å være en «sviker mot sin egen vagina».

– De mannlige feministene er mine største kritikere, sier Straughan.

Hun estimerer at rundt 20 prosent av følgerne hennes er kvinner, og at norske og svenske menn gir de største pengegavene til prosjektene hun jobber med.

Mistenkeliggjort
Arild Brock (63), billedkunstner bosatt i Berlin, ble trukket inn i mannsspørsmål for åtte år siden, da han og et par andre menn prøvde seg med et politisk utspill i forbindelse med tv-aksjonen til NRK. Aksjonens formål var å hjelpe kvinner i voldelige sammenhenger og het «Drømmefanger».

– Vi rettet kritikk mot pengeinnsamlingen – ikke mot formålet overhodet – men det at selve innsamlingen ble markedsført på en måte som vi mener svertet menn generelt. Vi oppfattet det slik at alle menn ble mistenkeliggjort.

Etter at Brock forsøkte å delta i samfunnsdebatten opplevde han å slite med å få kronikkene sine på trykk i dagspressen. Dermed startet han og et knippe andre menn opp et nettsted der de kunne publisere fritt om «virkeligheten og samfunnet sett ut i fra menns erf#229er og perspektiv».

I dag fungerer Arild Brock som redaktør for maskulinist.no.

– På nettstedet skriver du at dere har vært opptatt av å forstå mannens stilling i samfunnet. Hva betyr det å være mann under likestilling?

– Til nå har det betydd å være ettergivende og støttende i forhold til kvinner. Et viktig spørsmål er: Har begge kjønn fått like forutsetninger i samfunnet, eller kan det til og med tenkes at kvinner har bedre muligheter enn menn?

– Har likestillingen gått for langt?

– Vel, det korte svaret på det spørsmålet er ja. Men det er en snedig formulering, det stilles som om det skal være et dilemma. Man kan aldri få for mye likestilling, men løsningen er å presisere det som menes med «for mye» likestilling. Mange menn er tilbøyelige til å svare ja på dette spørsmålet. Jeg tror to ting: ja, støtte til kvinner er gått for langt. Forestillingen om at de to kjønn er like, har også gått for langt.

– På hvilken måte kan maskulinismen kaste nytt lys over feminismen?

– Feminismen har vært sørgelig alene. Feminismen i dag er temmelig slapp og går på tomgang. Det vil virke vitaliserende for feminismen å få en oppegående motpart å forholde seg til. Ellers hører man ikke noe annet enn heiarop, offisielt i alle fall, rundt feminismen. Det er på tide at de møter mer substansiell motstand.

Ideologisk fuzz
– Vi er kommet dit at 90 prosent av alle nordmenn mener at det er riktig at mor og far skal dele på ansvaret for barna. Og alle mener at det er like ålreit at en kvinne er leder som en mann. Det har åpnet opp for et større grad av likeverd. Jeg vil kalle det et demokratiseringsprosjekt, sier Jørgen Lorentzen, professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo.

Likevel dukker det til stadighet opp det han kaller ideologisk «fuzz». En redsel for hvordan det skal gå med guttene. En redsel for at kjønnene skal bli for like. Han mener denne fraksjonen av maskulinster var sterkere for ti år siden – da den kristne mannsbevegelsen i USA klarte å organisere én million medlemmer i marsj til Washington under parolen «Redd familien».

En europeisk mannsbevegelse mener han egentlig er ikke-eksisterende, bortsett fra enkeltfraksjoner og terapeutiske innslag. Selv om det er nødvendig å ha et perspektiv når det blir åpenbare kjønnsskjevheter, slik som med den mannlige læreren som har forsvunnet fra skolen, mener han et at det er behov for å vise mer edruelighet i mannsdebatten.

– Når det gjelder barnehager har vi faktisk gått opp fra tre-ire prosent manneandel til 15-16 prosent i Norge på ti år. Det er en viktig endring, sier Lorentzen.

Han mener alle bør være opptatt av at gutter skal gjøre det bra på skolen, ikke falle fra, men understreker at det ikke finnes empiri for at guttene er skoletapere.

– Det er riktig at jentene gjør det litt bedre, men det er ikke store forskjellene. Det er mange gutter som gjør det jævlig bra. Og i motsetning til for ti til 15 år siden, er det igjen blitt kult å være flink for dem.

Kristofer Jul-Larsen (32) er redaksjonsmedlem i det feministiske tidsskriftet Fett og stipendiat ved NTNU.

Han har tidligere skrevet om menns sinne mot feminisme.

– For meg ser det ut som en blanding av sinne som er rettet mot legitime klager på politiske endringer og rettspraksis som i noen tilfeller får uheldige utfall, og et mer barnslig sinne rettet mot tap av makt og hegemoni. Noen spørsmål mannsbevegelsen stiller er helt legitime, men kombinert med ideen om hva de mener feminisme og kvinner er blir det vanskelig å forholde seg til. Når de begynner å gå inn på det med vold, viser til forskning som forteller at kvinner utøver like mye vold mot menn, for eksempel, ligger fokuset kun på å bevise at det feminister og myndigheter sier, er løgn.

Det blir en litt for stor distanse for meg. Det viktige bevegelsen tar opp, sier han, er barnefordelingssaker.

– Der foregår det en god bevisstgjøring og et viktig arbeid for å vise at menn viser følelser på andre måter, men også at man kan myke opp ideer om hva klassisk mannlighet kan være. Det spiller jo på lag med klassisk likhetsfeminisme.

En mammagutts bekjennelser
Pusten hans er helt inntil øret nå.

– Jeg hørte deg ikke! Kom igjen!

Psykoterapeuten – Eirik Balavoine – legger den ene håndlaten sin på brystet mitt. Den andre hviler på midten av korsryggen. Hendene hans er varme, trygge. Jeg gjentar, for andre gang:

– Jeg er en ... mammagutt.

Øynene er lukket. Men jeg kjenner at de står rundt meg fremdeles: Disse mennene som har reist fra Norge til Sør-Frankrike, for å tilbringe en uke på manns-retreat. Vekk fra hverdagen hjemme, forventninger, skyldfølelse, og problemer.

– Høyere! sier psykoterapeuten.

– Hvem er du?

– JEG ER EN MAMMAGUTT!

Stødige fingre tilter hodet mitt bakover. Haken skytes frem, i posisjon for det som snart skal skje – dette bruset fra det indre, det som heretter bare skal omtales som Transformasjonen.

– Hvem vil du være? sier han, mykere nå.

– Jeg vil være en mann!

– HVEM FAEN ER DU DA?

– JEG ER EN MAAAAANN!(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.