Det var den dagen i året. Den dagen man blir stående og granske sitt eget speilbilde litt lenger, etter frokost. Den dagen plaggene er plukket med omtanke og man har tenkt litt ekstra over hvordan man sitter, smiler, står, hvordan man skal bli sett på og husket – dagen da ungdomsskolen skal foreviges på fotopapir.

Nora Gjermundsen i niende klasse på Ringshaug ungdomsskole i Tønsberg hadde bestemt seg et par dager i forveien: Hun skulle ha på seg den nye poloskjorten, den med blå striper og Ralph Lauren-logoen trygt brodert på brystet. Det var et godt valg, tenkte hun: Den var fin, så ordentlig ut, men da Nora Gjermundsen kom på skolen den morgenen fikk hun kalde føtter. Skolen var full av dem: Nystriglede åttendeklassinger, niendeklassinger, tiendeklassinger i rosa, blå, stripete poloskjorter.

− Alle var helt like, sier hun.

− Det var som om vi skulle ha planlagt det.

Det virket så teit, så da skoleklokken ringte løp hun hjem og skiftet til en hettegenser fra Abercrombie & Fitch, lys rosa, en farge nesten ingen andre på skolen har:

Litt annerledes, men likevel helt innenfor.

VELOPPDRAGNE

Hver ungdomsgenerasjon har sine uttrykk, sine kleskoder.

Noen har viklet syltestrikker i Isba-støvler, kranglet seg til stenvaskede jeans og brent seg på kreppjernet. Andre har smugrøyket bak skolen på platåsko, blottet tangatrusen over bukselinningen og slipt den nye buksen hullete med sandpapir. Trendene i norske skolegårder har fått noen av landets rektorer til å innføre egne kleskoder; forby «sagging» og tvangskle barmagede jenter.

Ungdomsstil har gjerne hatt den funksjonen: Den har synliggjort generasjonskløften mellom ung og voksen.

D2 har vært i kontakt med ungdomsskoleelever fra byer i samtlige landsdeler for å kartlegge kleskoder i norske skolegårder: «Alle» ønsker seg en preppy klokke fra Daniel Wellington, med modeller oppkalt etter eliteuniversiteter. De trives best i «litt ordentlige» oppkneppete poloskjorter, «behagelige» hettegensere og solide, «praktiske» parkaser. Jentene vil ha det «komfortabelt» i lange cardigans, kompresjonstights, «basic» bukser og store skjerf – og skal helst ha rukket å rette ut håret før de går til skolen.

Det skal være klassisk – man skal se veloppdragen ut, mener Eline Gundersen i tiendeklasse ved Charlottenlund ungdomsskole i Trondheim.

− Det er fint å se litt ordentlig ut, sier Thea Langfoss (15) i tiendeklasse ved Skøyenåsen skole i Oslo. 

− Vi har litt den samme stilen som de voksne, sier Martin Johansen (15) i tiendeklasse ved Nittedal ungdomsskole.

− Før var ungdom en gruppe som søkte seg mot ytterpunktene, nå søker de seg mot sentrum, sier sosiolog og ungdomsforsker Tormod Øia.

Ytterpunktene, som subkulturene, er ikke borte, mener han.

− Men de er blitt marginalisert, og i sentrum finner vi en stor gruppe ungdom som kler seg med fornuft og som syns mor og far egentlig er ganske ålreite mennesker.

ØNSKELISTEN JULEN 2014

– Det er fint når det er litt classy, sier Thea Langfoss (15).

Hun står utenfor klasserommet og ser avventende bort på venninnegjengen. 

Det er storefri, og elevene på Skøyenåsen skole løper i korridorene, de hopper i trappene, prøver å finne spleisepartnere til en pose boller. De er 13, 14, 15 år – unge, men gamle nok til å bestemme garderoben selv:

– Det er fint når det ser ut som om du har brukt litt tid på hva du har på deg, sier Marte Bratland Løvaas (15), en av venninnene.

I D2s samtaler med tenåringene er det enkelte trender som har utpekt seg: Foruten Ralph Lauren-skjorte, med synlig logo på brystet, og Daniel Wellington-klokke, kommer blant annet dette til å stå på ønskelistene julen 2014:

– Kompresjonstights fra 2XU.

– En lang, strikket cardigan i nøytrale farger.

– Parkas (Canada Goose, Parajumpers eller Svea).

– Michael Kors – veske.

– Stort skjerf – helst Acne

– Alt fra Abercrombie & Fitch.

– Rettetang.

Det finnes selvsagt variasjoner blant, og på, ungdomsskolene. Alle har ikke, eller ønsker seg, disse tingene, men på spørsmål om «hva som gjelder» akkurat nå, er referansene påfallende like, både i Stavanger, Kristiansand, Bergen, Trondheim, Tromsø, Nittedal, Tønsberg, Hønefoss og Oslo vest – og her, på Skøyenåsen skole i Oslo øst. Venninnegjengen i tiendeklasse sier de ønsker seg Acne-skjerfet, eller et som ligner, «fordi det er plaint». Hvorfor alle har hvite tøysko fra Converse? «Fine, plaine, passer til alt». Og klokken fra Daniel Wellington?

– Plain, sier Thea Langfoss.

BESTEFARS UR

Det er gått halvannet år siden André Hansen, daglig leder i Norberg-Hansen Agenturer, bestemte seg for å prøve ut Daniel Wellington i Norge, et klokkemerke skapt av en 27 år gammel økonomistudent fra Uppsala i 2011.

Klokketrendene hadde vært famlende ganske lenge, sier Hansen: Unge brukte klokken på mobilen, ikke på armen.

– Og så dukket altså denne klokken opp, som ser ut som om den er noe pappa eller bestefar kunne ha gått med, sier han.

I november ifjor var det «full take-off», ifølge Hansen, som økte omsetningen i Norberg-Hansens Agenturer fra 2,4 milioner i 2012 til 18,4 millioner ifjor. «Daniel Wellington» var det mest «taggede» av alle klokke- og smykkemerker på Instagram i juli, sier han, og ifølge ungdommene D2 har vært i kontakt med drømmer «alle» om å få en av klokkene, med navn som «Classic Bristol Lady» og «Classy St. Andrews», rundt håndleddet. Trenden har ført til en ny interesse for armbåndsuret, mener Hansen.

– Det virker som om dere er opptatt av at dette er en klokke fjortisene elsker, men vårt inntrykk er at den er vel så populær blant 20- og 30-åringer. sier han.

– Men 14 er det nye 18. Tenåringer virker mye mer voksne enn før, kanskje det har noe med saken å gjøre?

DE DAMETE DILLENE

Da Marianne Bjarstad, administrerende direktør i ungdomsbutikkjeden Bik Bok, lånte klær av moren sin, var det for å kle seg ut.

– Og for å se komisk ut og spille revy, minnes hun. 

– I dag er ikke det å låne klær av mamma helt fjernt.

Marianne Bjarstad, som har vært i Bik Bok i 13 år, sier kleskodene i norske skolegårder er blitt stadig «mer voksne».

– Skillene mellom hva vi selger til hvilke aldersgrupper er bare blitt mindre, sier hun.

– Det er en utvikling vi har sett særlig de seks siste årene, sier Kyrre Alver, eier av agenturselskapet Blender Agency.

For fire år siden sikret han seg agentur på Michael Kors i Norge. Siden da har den amerikanske designeren – assosiert med en moden stil – funnet veien til norske skolegårder. Selv aner ikke Alver hvorfor 14-åringer har lagt sin elsk på den «damete» vesken fra USA, men han har merket seg dette:

– Trendene starter på Oslos vestkant for deretter å spre seg raskt, sier han.

Det skal være klassisk, lukte litt av tradisjon og gamle penger.

– Av og til ser man jo at en trend tilhører ett distrikt, men dette skjer ikke bare på en skole på Vestkanten, sier Alver.

– Det ser ut til å skje overalt, enten det er Moss eller Trondheim.

SUBKULTURENE SOM FORSVANT

«Syttenårige gutter stiller nystrøkne, stramme, kortklipte og glattbarberte når de skal i fødselsdagsselskap», skrev ungdomsforskerne Tormod Øia og Viggo Vestel, i siste nummer av Tidsskrift for ungdomsforskning: Nå byttelåner også mor og datter klær!

– Vi syns jo dette er litt uvant og snodig begge to, sier Viggo Vestel, «gammel motkulturist» og forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) Høgskolen i Oslo og Akershus.

I den nylig publiserte artikkelen «Generasjonskløfta som forsvant» påpeker Øia og Vestel hvordan det tradisjonelt har vært enkelt å skille ungdom og voksne som to ulike sosiale kategorier, ut ifra verdier, holdninger – og kleskoder.

De store kollektive ungdomssubkulturene, som heavy metal, hip hop og house, har fungert som spydspisser i motsetningsforholdet mellom ung og voksen.

– I disse subkulturene har det jo tradisjonelt vært lite rom for det praktiske, varme og behagelige, sier Tormod Øia.

Selv om subkulturene ble rendyrket i relativt smale miljøer spilte de også en vesentlig rolle for store ungdomsgrupper; subkulturenes koder og klær ble plukket opp av mainstreamen, påpeker Vestel. For eksempel ble «sagging», å gå med buksene langt nede på hoften, popularisert av hip hop-en tidlig på nittitallet og etterhvert et utbredt fenomen – og uttalt problem – i norske skolegårder. Nettopp dét har vært de store subkulturenes fellesnevner: De har understreket forestillingen om ungdomstidens opprørske karakter, skriver forskerne. Det er ikke det at subkulturer ikke lenger finnes, sier Vestel, men de er blitt mindre, mer sammensatte, marginaliserte, og erstattet med en mer «individsentrert ungdomsmentalitet».

– Ungdom har tradisjonelt søkt seg mot ytterpunktene, men den langsiktige trenden er at de politiske ytterposisjonene, som RV, SV og Frp, mister oppslutning blant unge. De går mot sentrum, sier Øia.

– Og i det store bildet er det mulig å tolke mainstreamungdommens klær.

De siste Ungdata-undersøkelsene, studier av norske 14-17-åringer, viser tydelig at ungdom blir mer og mer like foreldrene sine,  både i verdier og holdninger. Det er imidlertid én ting tenåringene fremdeles ikke bryr seg hva foreldrene mener noe om: «Hvordan jeg kler meg». Det er merkelig, med tanke på ungdoms korrekte og konservative kleskoder, ofte mer korrekte enn foreldregenerasjonen, mener Vestel.

– Så kanskje man kan si at det i denne konservatismen, i disse nypressede buksene, ligger det et lite opprør mot dyrkingen av det frisinnede og ustrukturerte?

ET PAR SOSSER

– Det er et par på skolen som går med politiske buttons og sånn, men det er ikke det som er vanlig nå, sier Mari Elisabeth Hobrad (15).

I Bergen sentrum er det nettopp blitt friminutt. Her, i korridorene på Rothaugen skole, går det i hettegensere i gråtoner, enkle – gjerne oppbrettede – jeans og nakne ankler i joggesko. New Balance. Nike Air Max. Converse.

Det er ikke «noe press» her, sier Hobrad og Markus Reppen Schjelderup (15), begge tiendeklassinger. På skolen deres finnes det noen få som kler seg gother-aktig («mørke klær og mye sminke»), noen hipstere («kjøper klær på loppemarked»), kanskje tre sosser («går bare i polo»), men de aller fleste er «helt vanlige», slik som dem: Grå hettegenser over enkle jeans.

– Jeg syns jo sossestilen kan være fin, men den er ikke så behagelig, sier Reppen Schjelderup, som helst bruker poloskjorten på fest.

– Hettegenser er behagelig og praktisk; jeg kan bare ta på hetten hvis jeg blir kald.

Ifølge Hobrad er stilen blant de fleste jentene på skolen – og i Bergens bybilde – «classy», men komfortabel.

– Det var kanskje flere som gjorde det ifjor, men det er mange som ennå går med 2XU-tightsen til vanlig, sier hun.

Hvorfor jentene stiller i avanserte kompresjonstights til matte og norsk? Hun vet ikke.

– Kanskje litt for å vise den frem, men det er mange som bare syns den er god å gå i også.

KULT Å VÆRE VANLIG

At unge mennesker har et behov for å skille seg ut «fra massen», har vært en rådende teori i studier av ungdomsmote, ifølge Emma Lindblad, doktorgradsstipendiat ved Centrum for Modevitenskap, Stockholms universitet.

– Men det jeg har funnet ut er at unge mennesker har en tendens til å se mainstream og vanlighet som noe positivt, sier hun.

– Hvilket jeg synes er veldig interessant.

Studier av ungdom og mote har ofte handlet om nettopp de som tar avstand; subkulturene, ifølge Lindblad. I disse studiene blir mainstream sjelden definert som noe annet enn å være «det vanlige» eller «det som ikke er noe annet». Det er synd, mener Lindblad, for det er i mainstream man finner en forståelse for hvordan de aller fleste av oss tenker, resonnerer og lever livene våre. De siste årene har derfor Lindblad tilbrakt tiden sin i distrikts-Sverige og forsøkt å finne ut nettopp hva det vil si å være helt vanlig ungdom – en del av «den store, kjedelige massen». 

– Blant de ungdommene jeg har pratet med har det kommet frem at de syns det er problematisk og irriterende når andre ungdommer uttrykker en forsterket stil, sier hun.

– Dermed blir det å se vanlig ut også en måte å markere seg på, et slags «det der holder ikke jeg på med».

SMAK OG UBEHAG

Elise By Olsen (14) fra Oslo har aldri vært en av «de vanlige» ungdommene. Hun var 12 da hun begynte å lage egne klær, 13 da hun startet sin egen bloggplattform Archetype.nu for unge motebloggere og 14 da hun publiserte sitt første motemagasin, Recens Paper, sammen med venninnene Hennie Finne (14) og Lea Meyer (14).

– I dag skal du helst ha langt, glatt hår med bred sideskill –  helst lenger enn til kragebena. Hvis ikke skiller du deg veldig ut, sier By Olsen.

– Jeg har aldri hatt lenger hår enn til kragebena, for å si det sånn.

Ifølge Elise By Olsen er fjortenåringene opptatt av at stilen deres er komfortabel og eksklusiv – ikke eksklusiv i den forstand at merket er vanskelig å finne, men at plagget ikke finnes på det lokale kjøpesenteret, som Abercrombie & Fitch, som ikke selges i norske butikker. Tilbehøret er gjerne fra Marc Jacobs, i tillegg til Michael Kors, og hele generasjonen hennes dunster søtt av duften til undertøyskjeden Victoria’s Secret eller tenåringsidolet Justin Bieber.

– Det kan hende Justin Bieber-parfymene er på vei ut. Jeg vet ikke helt, for jeg tror jeg er blitt immun mot den. Det lukter sånn overalt, sier hun.

Man skal ikke fremstå fattig, sier By Olsen: Man skal vise en glatt overflate – ingenting skal kunne røpe hva som egentlig foregår i kulissene bak Instagram-kontoene, Facebookstatusene og bak de Ralph Lauren-merkede brystkassene.

– Klærne skal være behagelige; materialet skal være godt å ha på seg, sier hun.

– Men jeg tror egentlig «behagelig» også handler om at klærne skal være psykisk behagelig, legger hun til.

– At man aldri skiller seg for mye ut.

«NO FUZZ»

– Det slo meg her en dag, på innlandsgaten på Gardermoen: Det har skjedd noe med den norske sporty uniformen, sier Charlotte Bik Bandlien, sosialantropolog og designteoretiker ved Kunsthøgskolen i Oslo.

– Det er mye penger på kroppene rundt omkring.

De konservative, og behagelige, kleskodene i norske skolegårder kan være et uttrykk for i hvert fall tre overlappende tendenser, mener Bik Bandlien.

– I motevitenskapen snakkes det mye om at vi er midt inne i et paradigmeskifte, hvor vi ser en re-orientering mot materialitet: Moteriktighet er ikke lenger nok, sier hun.

Acne-skjerfet eller Ralph Lauren-skjorten avspeiler ikke nødvendigvis bare en sterk interesse for merkeklær, som følge av norsk middelklassevelstand, men kanskje like mye en interesse for kvalitetsmaterialer.

– På 90-tallet kjøpte kidsa kule strikkejakker laget av plastikk. Nå virker det som om hva jakken er laget av er viktigere, sier hun.

– Trendene blir også bare kortere og kortere, så motvekten til denne aksellererte flyktigheten er jo nettopp å gå tilbake til et «helt vanlig» uttrykk – «no fuzz» – den klassiske, konservative estetikken. Det er en slags breddens avart av den samme motreaksjonen som hos «fortroppene» fikk merkelappen «normcore»: Normalitets-trenden der Jerry Seinfeldts anti-motete 90-tallslook har vært oppskriften, sier hun.

Estetikken i norske skolegårder kan også sees som en avspeiling av «Generasjon alvor», mener Bik Bandlien:

– Generasjonen som er mer ansvarlig, opptatt av å prestere og som har et godt forhold til foreldrene sine, og demonstrerer en slags anti-opposisjon i klesveien.

SKJORTESELVSTENDIGHET

– Vi har kanskje ikke samme behov for å skille oss ut, sier Martin Johansen (15). 

For et par år siden byttet han stil: fra caps og hettegenser til skjorter og parkas. Han og vennene, som går på Nittedal ungdomsskole, liker smale skjorter i lyse farger, og beskriver den rådende stilen på skolen som «for det meste classy».

Johansen tror behovet for å skille seg ut var mye større på 50-tallet, en tid da det norske samfunnet var mindre sammensatt, folk likere.

– Men nå er det så mange andre grupper som skiller seg ut, sier han.  

Johansen sier han trives best med den ordentlige stilen, at han blir tatt mer på alvor:

– Personlig føler jeg meg mer som et selvstendig individ da.

 «Behagelig». «Classy». «Praktisk». «Basic». «Plaint». «Ordentlig». «Veloppdragent». 

Begrepene har stadig dukket opp i D2s samtaler med landets tenåringer.

– «Praktisk» og «behagelig» er jo veldig trygt – det dekker alt fra parkasen til joggebuksen, sier Ardis Storm-Mathisen, forsker ved Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO).

– Det er veldig fleksible begreper som kan gis mening på forskjellige måter. De brukes like gjerne til å begrunne kjøpet av den dyre merkegenseren som den rimelig allværsjakken. Når du hevder at et klesvalg er gjort av praktiske årsaker, legitimerer du klærne ut ifra bruk og ikke jåleri, og unngår lettere spørsmål om at du er utsatt for press.

I sin doktorgrad har Storm-Mathisen blant annet sett nærmere på norske 13-åringers stilreferanser og begreper, i samtaler om klær.

– «Klassisk» sa de til meg. Eksemplene de ga gir assosiasjoner til en stil forbundet med gammel øvre middelklasse. Det er klær som peker mot at man har penger, men også dannelse, sier hun.

«Klassisk» må imidlertid ikke forveksles med sossen, ifølge de unge.

– Hos sossen er det dyre merker som teller, men «klassisk» betoner noe annet enn merket. En av ungdommene sa det slik: «Jeg har Lacoste, men en soss har bare Lacoste», sier hun.

Selv om ungdom bruker en rekke navn på ulike stiler er det viktig å ha i mente at en del av dette er retorikk, påpeker Storm-Mathisen: Praksisen kan være annerledes.

FREMTIDEN FRA VEST

– Jeg liker ikke store logoer, sier Aurora Archer (14).

For å finne de siste trendene har vi dratt til Oslo Vest, til en gjeng niendeklassinger fra Ullevål Hageby. Archer, Taran Tenge (14) og Nora Engblom (14) vil ha kåper denne vinteren.

– Nå er det egentlig litt mer sånn ullgensere, litt hippie, men minimalistisk. Det er ikke så mye merker, sier Engblom.

At store logoer er på vei ut, har også kleskjeden Abercrombie & Fitch fått med seg. I august gikk administrerende direktør Mike Jeffries ut med nyheten om at den amerikanske klesgiganten vil fjerne den store logoen fra klesplaggene – i hvert fall i Nord-Amerika. Ungdom ser ut til å bli mindre avhengige av å finne konformitet i store, prangende logoer, skrev magasinet New Yorker tidligere i år. «For ti år siden kunne jeg gå inn i et auditorium med to hundre ungdommer, jeg kunne snu meg rundt og be dem bytte plass», sa Steph Wissink, ungdomsanalytiker hos Piper Jaffray til magasinet: Deretter pleide Wissink å snu seg rundt og gjette hvilke ungdommer som hørte til i samme sosiale gruppe, ut ifra hva de hadde på seg – vanligvis med stor suksess, fortalte hun: «I dag er det nesten umulig».

EN EGEN STIL

– Jeg føler på en måte jeg har funnet min egen stil nå, sier Nora Gjermundsen.

Hun sitter på sengekanten, hjemme på jenterommet, i Tønsberg. På et stativ ved siden av sengen har hun hengt opp antrekkene hun vet fungerer: Den blå genseren fra Spania sammen med Acne-skjerfet, for eksempel.

Stilen hennes er ganske «basic», sier Gjermundsen: Alt må ikke være merker. Det kan være greit, til og med bra, å skille seg ut på skolen hennes – bare ikke for mye. For går man for langt, tråkker man over denne uuttalte grensen, da kommer blikkene, hviskingen og bilder som knipses i skjul på mobiler, og som deles via bildetjenesten Snapchat.

– Jeg tror kanskje det blir litt mer frihet når man begynner å studere, sier hun.

Gjermundsen blir stille et øyeblikk:

– Men gamle damer og gamle menn har en slags egen stil de også, med like jakker, like sko og sånne blomsterskjørt, sier hun.

– Dere voksne er ganske like dere også.

DE TIDLIGERE UNGDOMSHITENE
 

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.