Delhi Design

Tekst

Julie Skarland hadde et eget motemerke i Paris. Nå broderer hun i Delhi og ser tilbake på 25 år som designer og tekstilkunstner.

Fakta: Julie Skarland

Norsk motedesigner og tekstilkunstner født 1960 i Trondheim.

Skredderutdannet i Norge og Sverige, og har motedesignstudier fra Studio Berçot i Paris.

Leverte sin første ready-to-wear kolleksjon under eget navn, «Alice in Wonderland» i 1991 og åpnet egen butikk/atelier i Paris i 1998. Klærne ble solgt i både Europa, Japan og USA.

Harbodd i India siden 2005 og har beveget seg mer over i ren tekstilkunst.

Utstilling på Kunstindustrimuseet i Oslo åpner nå på søndag, 19. oktober.

En liten, rød og svart maur krabber møysommelig over den hvite flaten. Raske hender gir henne vinger og gjør henne langbent flyvende og feminin – før hun ikler seg en formfull kvinneskikkelse som igjen blir til en dompap i et grantre.

Det er lite eventyr fortalt med nål og tråd på lin i en stop motion-animasjonsfilm. Angeline heter mauren, og er designer og tekstilkunstner Julie Skarlands kreasjon.

– Hun er en fløyelsmaur. Jeg fant henne på nettet, de eksisterer i virkeligheten, fløyelsmaur. Da jeg så dem, syntes jeg bare de var fantastiske og begynte å brodere uten mål og mening. Etter hvert er hun blitt en slags muse for meg, sier hun.

 

ENDRING

Julie Skarland er en av få norske moteskapere som har lykkes også utenfor Norge. I løpet av 18 år i Paris laget hun 50 kolleksjoner og solgte klær til toneangivende butikker i Europa, Japan og USA. For ni år siden la hun ned og brøt opp. En studietur til India i søken etter en ny måte å drive butikk på ble til et varig opphold. I høst og vinter fyller hun tre saler i Kunstindustrimuseet i Oslo, en retrospektiv utstilling som skildrer hennes nesten 25 år som internasjonalt anerkjent moteskaper, fra salgbare kolleksjoner av prinsessekjoler med tyll og kroner til fotografier, animasjonsfilmer og unike broderier.

Mens hun før solgte kjoler til franskmenn, japanere og amerikanere, og en stund så for seg å produsere bærekraftig mote, har Skarland nå tatt steget over til kunst. Hun broderer motiver på hvit bomull og lar en skredder omforme disse til unike plagg som er mer kunstverk enn moteplagg – eller hun lar en filmskaper animere motivene.

– I Paris jobbet jeg for et helt liv, sier hun.

Nå går hun sin egen vei.

SKREDDERVERKSTED. I New Delhi jobbes det på spreng med å lage tevarmere og sminkevesker som skal selges i Kunstindustrimuseets butikk under Skarlands retrospektive utstilling der. De samme skredderne syr sammen både klærne Skarland skal stille ut og de hun selv bruker

LIVSKAMP

I skreddernes neonbelyste lokaler utkonkurrerer duren av symaskiner takviftenes surring. På bordet ligger hauger av nyvattert stoff som skal bli til tevarmere og sminkevesker og selges i Kunstindustrimuseets butikk når utstillingen åpner søndag.

Stoffet designet Skarland da hun gikk på skolen i Paris på slutten av 1980-tallet. På disken ligger et håndbrodert ullstoff i påvente av å bli Skarlands kjole for vernissasjen.

Omringet av vaklevorne metallhyller med stoffprøver står designeren med en halvferdig ullcape over skuldrene og diskuterer knappeplassering og lommeløsning med sjefen.

Hun mistenker ham for å gjøre feil med vilje, for ikke å gjøre som hun ber om, for å late som om han ikke forstår ting hun vet han som profesjonell skredder faktisk kan, for ikke å huske hva hun har bedt om; hun har forberedt seg på en konfrontasjon, men lar det hele gå nok en gang.

Utenfor er den trange gaten sølete og skitten, et flettverk av ledninger henger faretruende lavt over fotgjengerne, som baner seg vei gjennom et kontrollert kaos av glidelåsbutikker og blondeutsalg.

Skarland har stadig små kamper gående, mot skredderen, mot støyende musikk, mot ting som ikke går helt som de skal, selv om hun etter ni år i India har blitt god på å la ting skje som de selv vil, god på å flyte med.

– Det eneste alle utlendinger som kommer til India kan om å fungere, er det de har lært i vesten. Du forsøker å få inderne til å forandre seg, men etter et år blir du så utkjørt at du bryter helt sammen. Enten drar du, eller så må du bare slutte å stritte imot og akseptere. Jo mindre du tenker, jo mer skjer her, sier hun.

Sammenbruddet kom for henne også.

– Jeg var steil. Jeg fikk jo to sammenbrudd, sier hun. Det siste kom da hun skulle ta med sin første kolleksjon fra India til visning i Paris. Hun ble matforgiftet av en ananaskake og fikk ikke fulgt opp klærne så tett som planlagt.

– Atelieret som strikket for meg, vasket klærne i skyllemiddel på litt for varmt vann. Kjolene ble til små gensere. Så ble jeg syk igjen – av ananaskake da også. Da de som sydde for meg omsider leverte det de hadde laget på døren hos meg, var alt massakrert. Det var skittent, foldene var feil, skjørtene hadde så korte glidelåser at de ikke kunne brukes. Det var surrealistisk. Jeg tenkte at nå var jeg ikke på riktig vei. Men det lå egentlig i kortene. Jeg tror litt på det kosmiske. Det var ikke meningen at det skulle gå; det var meningen at jeg skulle gjøre en u-turn i India, sier hun.

UTEN SYMASKIN. Designer Skarland eier ikke lenger symaskin. Hun broderer for hånd hjemme og får skreddere til å sette stoff-stykkene sammen til plagg etterpå

UTEN SYMASKIN. Designer Skarland eier ikke lenger symaskin. Hun broderer for hånd hjemme og får skreddere til å sette stoff-stykkene sammen til plagg etterpå

FRODIG. – Moteproduksjon går ikke for meg i India. Jeg finner ikke interessante nok stoffer, de er enten for etniske eller håndvevd. Når jeg jobber med klær nå, bruker jeg enkle stoffer som blir mer som et lerret for meg, sier Skarland om sin hang til broderi på hvit bomull

OPP OG FREM

Alt skal opp og frem nå, kjolene fra 1990-tallet, plaggene med glitrende ugler i paljetter fra de første årene i India, klær fra alle Paris-kolleksjonene.

Designeren har et kjellerarkiv i foreldrenes hjem der ett eksemplar av nesten alle hennes kreasjoner hviler.

– I begynnelsen byttet jeg bort skjerf for en middag. Men en venninne av meg ble kjempestreng og sa jeg måtte ta vare på ett eksemplar av hvert plagg. Og det har jeg gjort med mesteparten av det jeg har laget. Men det er kaotisk. Det er såpass tøft vær her i India, med monsunregnet, at jeg kan ikke ha det her.

Hun hadde alltid sydd og eksperimentert med stoff, stil og farger. Men «motedesigner» som yrkestittel var totalt ukjent da Julie Skarland vokste opp i Trondheim, så hun gikk i sin fars fotspor og studerte arkitektur inntil en lærer sa noe om hennes utstuderte, originale klesdrakt og puslespillsbrikkene falt på plass: Hvorfor gjorde hun ikke noe med klær?

Hun hoppet av studiene og tok fagbrev som skredder. Og søkte seg til Paris, der hun i 1987 havnet på avantgardemoteskolen Studio Berçot uten å kunne ett eneste ord fransk. Det var – på sitt vis – en fordel.

– Vi skulle skape mote, vi skulle ikke herme etter motebildet, men være nyskapnede. Vi var liksom en overklasse i Paris, vi var kjempeoverlegne. Men det var også mange som så på det som en slags finishing school og ble revet med av partyscenen i Paris’ uteliv. Vi hadde innleveringer hver mandag, og det var vanskelig hvis du hadde festet hele helgen. Men på grunn av språkproblemene, hadde jeg dårlig selvtillit og gikk stille i dørene det første året, så for meg var det ikke et problem. Jeg kom inn i et motemiljø jeg ikke visste eksisterte. Det eneste bladet vi visste om i Norge var britiske i-D. I London var moten punk og trash og opposisjonell. I Paris har alltid arven fra haute couture vært med. Det var mer poesi i Paris, og det passet meg. Det var veldig hipt å være en liten designer. Det var små jeune createurs overalt, markedet var bare åpent. Mellom 1985 og 2000 var det en hel kultur rundt det.

Her ble designeren Julie Skarland til for alvor.

– Egentlig heter jeg jo ikke Julie i det hele tatt, sier hun.

– Det er bare tull. Egentlig heter jeg Hege. Jeg og venninnen min spilte inn en kassett på rommet da vi var 17, det begynte som en spøk: Hege Julie, liksom. Også ble det hengende, Da jeg kom til Paris, var det vanskelig for dem å uttale Hege. Så da var jeg bare Julie. Nå har jeg det i passet også.

SKREDDER.  Alka Nagpal driver skredderatelieret Skarland bruker til å gjøre ferdig plaggene hun skaper.  – Det er vanlig for folk å få sydd klærne sine hos skredder, sier Skarland

SKREDDER. Alka Nagpal driver skredderatelieret Skarland bruker til å gjøre ferdig plaggene hun skaper. – Det er vanlig for folk å få sydd klærne sine hos skredder, sier Skarland

KAOS

Solen henger lavt over gamle Delhi. En sykkelrickshaw vever seg gjennom den kaotiske trafikken på vei mot gamlebyen, klemt mellom busser, biler og motorrickshawer i et system der filer bare eksisterer i teorien, og den konstante tutingen fra bilhorn fungerer mer som et navigasjonssystem enn en advarsel: Ikke «Flytt deg!», men «Her er jeg!».

Rickshaw-wallahen tråkker tungt, dypere og dypere inn i Delhis gamleby. Julie Skarland betrakter det hele bak solbriller. Hun er bare noen kilometer fra sitt hjem i grønne omgivelser, men en verden unna. Old Delhi har ikke plass til biler. Selv sykkeltaxier står i stampe mellom fotgjengere, vogner med striesekker fylt av metervarer, ris og krydder. Skitten ligger tykk og heten enda tyngre, poppadums henger til tørk ved siden av en utrangert skinnsofa i friluft, drageflyvere konkurrerer om luftrommet med fugletemmere på kryddermarkedets tak.

Skarland skal til krydderbutikken med de beste krydderne, og videre inn på «bryllupsmarkedet» der hun i sin tid handlet paljetter i store kvanta. Rickshawen beveger seg mellom bare føtter, granatepleskal, bakepoteter og søledammer. Smugene blir trangere og mørkere for hver meter, og ting som et noenlunde rent toalett er det reneste mirakel.

– Jeg kommer til India, og så ender det med at jeg sitter ute i Defence Colony og broderer alene. Jeg blir for sliten av dette, sier Julie Skarland og ler litt.

 

NAIV

Da hun begynte å skape egne klær, overrasket hun alle. Motebildet var mørkt og røft. Julie Skarland lagde lette, lyse og romantiske plagg, men helst ville hun være kul.

– Men når jeg bruker min kreativitet i fri flyt går den ikke mot det trashy og destruktive, den går mot det lyse og positive. Jeg skjønte ingenting selv, husker jeg. Men jeg har forstått at klærne jeg lager jo viser den jeg er. Og fordi det var et spesielt uttrykk, fikk jeg min plass med én gang, sier hun.

Da hun åpnet sitt eget studio var infrastrukturen tilstede. Alt hun trengte var innen rekkevidde: Stoffer, knapper, kunder.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle kunne ha et motemerke i Paris. Men alle motebutikker på den tiden måtte ha noen unge kreatører som spydspisser, for også å kunne selge etablerte designere som Jil Sander og Helmut Lang.

Hun blandet tyll og tweed, naivisme, folklore og glamour i det hun opplevde som den uavhengige motens siste glansdager. Så kom globaliseringen, big business – og designeren Tom Ford.

Det var overraskende hvor deilig det var å ikke gjøre noen ting

julie skarland designer og kunstner

– Motebransjen var ledet av designere som var kunstnere. Tom Ford var ikke designer, han kom fra marketing. Reklamebudsjettet til Gucci var ti ganger markedsføringsbudsjettet til Yves Saint Laurent. Vi så ned på det å ha en kjendis til å promotere klærne. Nå er det normalt, sier Skarland.

Små butikker som før hadde kjøpt noen få plagg, måtte kjøpe hele kolleksjoner for å forhandle kjente merker. Håndverksfamilier som hadde vevet lin og tweed i generasjoner la ned. Selv noe så smått som knapper ble vanskelig å skaffe i de kvanta en liten designer trengte – alle flyttet produksjonen til Asia og Afrika, og en ny generasjon innkjøpere ville ha andre ting.

– Jeg begynte å gå litt i ring, forteller Skarland.

Hun hadde ikke hatt en pause på 20 år.

– Jeg smakte på utbrenthet. Hadde økonomien gått kjempebra, kunne jeg gjort noe for å utvikle meg, men jeg så ikke hvordan jeg kunne fornye meg noe særlig. Jeg tenkte løsningen kunne være å utvikle produktet i den mer håndverksmessige retningen, og få det gjort i India.

Uten at India var et land hun hadde sterke følelser for, landet hun der.

– Når jeg ser tilbake på det, ser jeg på det som et kall, sier hun.

MASKULIN. Herredress fra Julie Skarland i Paris vinteren 1998/99 i «twool», en norskpatentert kombinasjon av tovet ull og strikk. <BR>COCKTAIL.  Ukonvensjonell cocktailkjole med overdel strikket i vamsegarn og skjørt i viscose/polyester med fototrykk av håndstrikk fra året Skarland åpnet egen butikk. <font color="#b9b1b1">Begge foto: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum/ Karin Sinding/Freia</font>

MASKULIN. Herredress fra Julie Skarland i Paris vinteren 1998/99 i «twool», en norskpatentert kombinasjon av tovet ull og strikk. <BR>COCKTAIL. Ukonvensjonell cocktailkjole med overdel strikket i vamsegarn og skjørt i viscose/polyester med fototrykk av håndstrikk fra året Skarland åpnet egen butikk. <font color="#b9b1b1">Begge foto: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum/ Karin Sinding/Freia</font>

STYGT FALL

Hun pakket ned hele bedriften i all hast og tenkte den skulle jo opp igjen – om noen måneder. Hun var allerede fascinert av alternativ medisin og «andre måter å tenke på.»

– Dette med helse og mat har kommet inn under huden på meg. Helsesystemet her er jo over 5000 år gammelt, og tanken er at det er normalt å være frisk, at du ikke skal bli syk. Kroppen lyver aldri. Du må komme i kontakt med kroppen din, tilbringe tid i stillhet og lytte til den.

Hun tilbragte en tid i et ashram – et senter for tilbaketrekning og utøvelse av hinduisme – men ramlet mellom toget og perrongen i Calcutta og forstuet ankelen før hun fikk gjennomført alle reiseplanene.

I Delhi ble hun sittende ganske hjelpeløs med krykker i et gjestehus.

– Det var overraskende hvor deilig det var å ikke gjøre noen ting. Da jeg kom tilbake til Paris, var den store overraskelsen å føle at «jeg kan ikke komme tilbake hit og starte opp igjen der jeg var».

Skarland gjorde vendereis. Tre måneder til ble til ett helt år. Og enda flere. De hastig pakkede kassene fra motestudioet i Paris ble fraktet nordover til Norge.

INSEKTER OG ISLAM. Broderiene inspirert av islamsk ornamentikk er så sirlige at de ser ut som om de er tegnet med tusj på tekstil

DYRETEMMER

Nå har Skarland bodd i India i ni år.

Hver morgen begynner hun dagen på taket til leiligheten sin. Hun drikker te, leser avisen, ser det legende neemtreet og planten med indisk basilikum vokse – forsøker å temme de små, stripete ekornene som hopper mellom terrassetak og blomsterpotter.

– Jeg gir dem blomster å spise. Da havner rusket fra blomstene ned på naboens terrasse. Jeg har fått beskjed om å slutte med det. Men sånne uadresserte reklamer som blir slengt inn over gjerdet, det kan han stå og vasse i. Han har ingen refleks på å plukke opp dem. Han som oberst kan ikke bøye seg ned og gjøre det, det må gartneren eller hushjelpen gjøre.

Området Skarland bor i kalles Defence Colony, en bydel som ble bygget for pensjonerte militære – en av megabyens mest attraktive områder. Innenfor steller hennes egen hushjelp huset hver formiddag. På gaten rusler løshunder blant biler og sykkeltaxier, tekjøkken og grønnsaksbutikker.

På gjesterommet henger hvite kjoler, bluser og skjørt med fugler, insekter og islamsk ornamentikk så skarp at det ser ut som tusjtegninger. Snart skal de på renseri for å vise seg fra sin beste side når de skal vises frem for Norge.

Etter at hun ga opp moteproduksjonen i India fikk hun heller atelieret til å lage enklere ting som vesker. Og så begynte hun å brodere og lage klær som er mer kunstverk enn bruksplagg.

– Jeg har ikke symaskin, skjønner du. Jeg tror egentlig ikke jeg vil ha så mange ting. Dessuten, de nye symaskinene går jo så fryktelig fort. Jeg kvier meg litt for den prosessen det er å lære å sy på en maskin som går så fort. Men så vil jeg ikke ha en husmormaskin heller, sier hun og rister litt på hodet.

 

LEVENDE

Hun har sine rutiner, nå.

– Jeg har ikke lyst til å dra ut av India. Du er forskjellige typer avhengig av hvor du er. Jeg kan være en lettere utgave av meg selv her, sier hun.

Dagene går, med yoga, vegetarisk lunsj tilberedt av hushjelpen, arbeid i noen timer, før hun beveger seg ut i New Delhis sosiale liv, på markedet der tuberoseblomster står som gåsunger i bøtter, til utstillingsåpninger, filmvisninger og restauranter. Delhi er en sosial by, folk har fort tre steder de skal være i løpet av en kveld.

– Det er skikkelig uhøflig å si at du ikke kan komme når du blir invitert. Det er bedre å bare ikke dukke opp, sier hun og ler.

I mange år har hun vært vanskelig å få tak på. Det er i ferd med å forandre seg.

– Jeg har vært veldig flyktig, ikke sluppet noen for nære. Da jeg var 18 døde søsteren min i en bilulykke. Resten av familien min taklet det nok bedre enn jeg. Jeg ble veldig utagerende, visuelt, og lagde liksom en mur rundt meg. Det har kanskje noe med det å gjøre at det var så viktig for meg å reise utenlands. Og at jeg synes det virker vanskelig å flytte hjem igjen. Men det går seg til, sakte, men sikkert.

Etter å ha levd halve livet utenlands kan det uansett hende hun har forandret seg for mye til å bo i Norge. Enn så lenge er det her hun blir.

– Det skjer mye rart i India. For å fungere og overleve må du være krigsalert når du går ut i gatene så du ikke blir påkjørt, bitt av en hund eller ramler ned i et hull. Du må være mer skjerpet, men du ser og opplever mer. Du kan ikke gå halvsovende gjennom gaten her, da kommer du ikke hjem igjen. Det blir en oppmerksomhet som gjør at du føler deg mer levende. Og lykkeligere.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk