Pop-kameleonen

Tekst
Foto

Artisten Jack Garratt er britenes nye kritikeryndling. Selv vil han ikke bli fortalt hva han skal like.

Enmannsband. Jack Garratt har gjort det meste på debutalbumet «Phase» på egen hånd, selv om stjerneprodusenter som Rick Rubin har vist interesse for samarbeid

Enmannsband. Jack Garratt har gjort det meste på debutalbumet «Phase» på egen hånd, selv om stjerneprodusenter som Rick Rubin har vist interesse for samarbeid

Jack Garratt har skrytt av ­kaffen på Kolonihagen på Frogner i Oslo, strøket seg over skjegget alle vil spørre om, men som han hater å snakke om, og anbefalt oss å sjekke ut artisten Siramic, en kompis som har gitt ut én låt og er umulig å finne blant alle keramikerne på nettet. Men 24-åringen, som nettopp toppet BBCs årlige «Sound of 2016»-­kåring, blir mest engasjert da D2 ber ham trekke frem en eldre artist vi bør høre mer på i år. Da trekker han ikke frem tidligere BBC-«vinnere» som Adele eller Sam Smith, men en bluesgitar­ist som døde i 1990, fire år før ­Garratt ble født.

Fakta: Jack Garratt

Sanger, musiker og produsent

Født i High Wycombe, Buckinghamshire i England i 1991.

Kom på sisteplass i den engelske delfinalen av ­Junior Eurovision Song Contest i 2005.

Platedebuterte med «Remnix EP» og «Remnants EP» (begge i 2014), fulgt opp med «Synesthesiac EP» (2015) og to live-EP-er.

Vant «Critic’s Choice»-­prisen under Brit Awards 2016, toppet BBCs «Sound of 2016»-liste og er også blant de ti artistene på MTVs «Brand New 2016»-liste.

Gir ut debutalbumet «Phase» fredag 19. februar.

jackgarrattmusic.com

– Stevie Ray Vaughan er en av tidenes største gitarister, og jeg nekter å la minnet etter ham dø. Jeg lærte meg å spille gitar av videoene hans, og mener han var en bedre gitarist enn Jimi Hendrix. Dessverre har jeg aldri vært på en skikkelig konsert med Texas-blues, det må jeg få til neste gang jeg er i USA.

Det å anbefale musikk og selv bli anbefalt er et ømt punkt for Garratt, noe som gjør det ekstra vanskelig når han nå er artisten britisk presse tipper skal slå gjennom stort i år. Ellie Goulding har covret hans «Weathered» og Katy Perry har anbefalt ham for sine 82 millioner Twitter-følgere, men så har da tilbakeslaget allerede begynt, allerede før debutalbumet «Phase» gis ut i dag.

EN KJEDELIG MANN
«Biter jeg kat­ter på fritiden? Nei», lyder den ­bisarre overskriften i The Guar­dians fer­ske intervju med Jack Garratt, «Be prepared for a year of blandness», skrev The Independent. Der den før­­ste avisen sliter med å finne noe interes­sant å skrive om en artist som bare vil snakke om musikk, og ikke slenger med leppen eller ­viser frem mørke sider, synes den andre avisen bare at musikken til enmannsbandet, en tidstypisk miks av intense leirbålsviser, r & b og klubbrytmer, er gørr kjedelig. Men hvorfor denne motviljen?

Det handler om mekanismer Garratt kjenner igjen fra sitt eget forhold til musikk. Han er ikke den eneste som blir skeptisk når han blir fortalt hva han skal like.

Selvvalgt. – Musikken som betyr mest for meg er den jeg fant på egen hånd, ikke artister andre mennesker ba meg om å høre på, sier britenes pophåp Jack Garratt

Selvvalgt. – Musikken som betyr mest for meg er den jeg fant på egen hånd, ikke artister andre mennesker ba meg om å høre på, sier britenes pophåp Jack Garratt

– Min instinktive reaksjon er «vel, det er jeg som bestemmer hva jeg ­liker». Frank Oceans ­«Channel Orange» er en av mine absolutte favo­­­­­ritt­­plater, den beste r & b-platen ­siden «Voodoo» av D’Angelo. Men jeg kas­tet bort seks måneder uten å høre på den, fordi folk sa at jeg kom til å elske den. «Spesielt du», sa de. Men jeg strittet imot. Hva visste de om meg? Det var først da jeg kunne høre på den i fred at jeg forsto den.

Trassigheten sitter igjen fra tenårene, forteller Garratt, en tid da musikk­interessen påvirkes sterkt av venner og folk rundt deg.

– Man er veldig opptatt av hva som er kult eller ikke. Som tenåring likte jeg band fordi vennene mine likte dem, jeg mislikte enkelte sangere fordi jeg ikke likte folkene som digget dem, og trodde det var en forbindelse. Men etterhvert som du blir ­eldre, mer moden og roer deg ned litt, begynner du å like musikk fordi det betyr noe for deg.

THE WONDER OF BOWIE
Jack Garratt vokste opp i Little Chalfont utenfor London, med to svært musikkinteresserte foreldre. Lærermoren introduserte ham for Stevie Wonder, politifaren for David Bowie, to artister som fortsatt er blant hans store favoritter. Han beskriver dem nærmest som farsfigurer.

– Det var de to første jeg lyttet til som albumartister, og ikke bare tilfeldige poplåter. Det alle mine favoritter har felles, er at de ikke prøver å være noe annet enn ærlig i musikken sin. Jeg har aldri hørt en Stevie Wonder-sang som føles ut som noe han har skrevet fordi plateselskapet øns­ket seg det. Du kan høre at disse artis­tene er begeistret for musikken de lager, at de respekterer sitt publikum ved alltid å gi dem noe annet enn det de forventer seg. Jeg er ingen fan av Stevie Wonders «I Just Called to Say I Love You», men du kan høre at den også er oppriktig ment.

Fakta: Jack Garratts «Lyden av 2016»

BBC synes vi bør høre på Jack Garratt i 2016, men hvem synes Garratt vi bør høre på? Han innrømmer at han sliter mer med å følge med nå som han selv er i rampelyset.

– Jeg reiser mye, skriver så ­mange sanger jeg kan og produserer også mye, så jeg synes det er blitt vanskeligere å oppdage ny ­musikk. Men jeg reiser med folk jeg stoler på og som følger med, og møter også andre artister som lager flott musikk, så nå finner jeg musikken gjennom dem.

Little Simz

– Jeg er spent på hva hun vil finne på i år, ­etter at hun ga debutalbumet sitt ifjor. Jeg tror og håper hun vil oppleve mer fremdrift og oppmerksomhet i år. https://soundcloud.com/littlesimz

 

Låpsley

– Hun har en ring over a-en, men er eng­elsk. Jeg er stor fan av henne, hun er fantastisk. https://soundcloud.com/hollylapsleyfletcher

 

John Joseph Brill

– Han er en ­talentfull singer/songwriter fra Liverpool-området. Jeg kjenner ikke til historien om The Brill Building og låtskriverne som var der, det er bare etternavnet hans. Jeg må spørre ham om det. https://soundcloud.com/johnjosephbrill

 

Alex Vargas

– En svært spen­nende sanger, låtskriver og produsent fra Danmark. https://soundcloud.com/alexvargas

 

Kacy Hill

– Jeg turnerer med henne nå. Hun er amerikansk og har skrevet platekontrakt med G.O.O.D. Music, ­plateselskapet til Kanye West. Trenger du å vite mer? https://soundcloud.com/kacyhill


Når det gjelder Bowie, ble Garratt tidlig fascinert og frustrert fordi han ofte ikke hørtes ut som seg selv, at han hele tiden endret uttrykk.

– Hver gang jeg hørte en ny Bowie-sang, var jeg ikke sikker på om det var ham eller ei, fordi sangene hans alltid hørtes så forskjellige ut. Det var flere Bowie-sanger jeg ikke likte, men etterhvert som jeg ble eldre og min musikalske palett ble bredere, begynte jeg å beundre alt han gjorde.

Dødsfallet i januar kom som et sjokk.

– Det var et sjokk for alle, min reaksjon er irrelevant. Bowies død handler ikke om meg, men hvordan han levde livet sitt og jobbet med karrieren. Måten han forlot oss på er noe av det mest inspirerende jeg har opplevd. Han klarte å bruke sin siste tid her på planeten til å gi folk stor ­musikk og kunst, et utrolig eksempel på hva han dedikerte hele livet sitt til.

GENRESURFER
Som Bowie har Gar­­ratt selv surfet mye mellom genrer. Han debuterte som deltager i den engelske Melodi Grand Prix Jr. som 14-åring, har spilt både akustisk blues og i skaband, og musikken han nå lager er en klassisk engelsk genre­suppe med biter av rock, ballader, r & b, dubstep, hiphop-beats og elektronika. Tidligere var han mer interessert i å imponere på scenen enn å skrive låter.

– I tenårene laget jeg musikk på grunn av all oppmerksomheten som fulgte med. Jeg presset stemmen hardere enn jeg burde og spilte gitaren raskere enn jeg burde, bare fordi én person sa «det var bra». Jeg var en slik person, men så forsto jeg at jeg ikke likte det jeg drev med. Det føltes meningsløst, jeg følte meg fortapt, ensom og trist.

Han kasserte det planlagte blues­albumet, skrev nye sanger og ga ut to ep-er høsten 2014. Da kastet radiostasjoner, festivaler (Garratt spilte blant annet på Skral-festivalen i Grimstad ifjor sommer) og platesel­skap seg over ham. En popstjerne var født, men nå ville pressen helst snakke om skjegget hans.

For første gang på 24 år er jeg fornøyd med hvordan jeg ser ut

JACK GARRATT — artist

ADVARSEL
Dagen før intervjuet fikk D2 en advarsel på epost fra plateselskapet, der det ble slått fast at Garratt mislikte å snakke om ­«skjegget sitt, klærne sine, favorittfargen etc.» – Jeg er ikke redd for å bli kalt «hip­ster», men jeg foretrekker å snakke om musikken min. Hipster er bare et begrep for å beskrive noen som går mot strømmen, mener han.

– Men handler ikke dette også om at skjegg er blitt så moderne? Og at hipsteren er en av de få det er lov å mobbe?

– For første gang på 24 år er jeg fornøyd med hvordan jeg ser ut. Jeg har brukt mye tid på å hate og skade meg selv, fordi jeg mistrivdes med utseendet mitt. Jeg synes bare det er trist at folk synes det er nødvendig å slenge drit til folk som trives med hva de gjør og hvem de er.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Informasjonskapsler og personvern

Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.

Les mer Ok, jeg skjønner