Vinteren 1966: Klassisktalentet Irmin Schmidt besøker Manhattan for å delta i en dirigentkonkurranse. Mellom slagene forviller han seg ned i undergrunnsscenen Downtown: Han møter minimalistene Steve Reich og Terry Riley og får et glimt av Warhol-miljøet.
Resten er krautrock-historie.
Fakta: Can
Tysk eksperimentelt rockeband grunnlagt i Köln i 1968
Utga 12 studioalbum inkludert 1989-comebacket «Rite Time»
Aktuell med bandbiografien «All Gates Open: The Story of Can».
– I Tyskland ble det skilt kraftig mellom kunst og pop – mellom seriøs musikk og underholdning. Skillet var ikke-eksisterende i New York, forteller Schmidt (81) til D2.
– Det hersket en total åpenhet for enhver ny og sprø idé som påvirket meg veldig. Jeg reiste hjem vilt begeistret for dette utrolige kulturelle livet som var klart for ethvert eventyr. Det var det jeg ønsket meg – et eventyr.
Musikalsk mystikk
I løpet av de neste par årene etablerte Irmelin Schmidt (keyboard) bandet Can, sammen med Köln-kompisene Holger Czukay (bass), Michael Karoli (gitar) og Jaki Liebezeit (trommer). Snart var det deres tur til å påvirke.
Verden har nemlig sjelden erfart et så bransjeinnflytelsesrikt band, hvilket vektlegges i den ferske mursteinsbiografien «All Gates Open».
Sex Pistols, Primal Scream og LCD Soundsystem er bare tre av arvtagerne som har proklamert sin kjærlighet til hva kvartetten presterte sammen med vokalistene Malcolm Mooney og Damo Suzuki.
– Musikken er full av mysterier, hevder Schmidt, som er siste gjenlevende originalmedlem etter at Czukay utåndet i fjor.
– Du kan høre den igjen og igjen, og hver gang hører du noe nytt. Folk lytter fra forskjellige vinkler og finner ting som ikke engang vi forsto fantes. Du vet, når et kunstverk blir stående, vil det alltid inneholde mer enn avsenderen intenderte, legger han til.
Filmmusikk. Can skrev også filmmusikk, og ga i 1970 ut samleren «Soundtracks» som inneholdt både «She Brings The Rain» og «Soul Desert». Førstnevnte ble også brukt i Wim Wenders' «Lisbon Story» i 1994.
Uten hierarki
Biografien er ført i pennen av briten Rob Young, med Schmidt-bidrag i form av «oral history»- og dagboksekvenser. Ifølge sistnevnte måtte det 600 sider til for å definere Cans eksperimenter innen rock, funk, «world music» og ur-elektronika.
– Det handlet om å lage musikk uten hierarki, svært spontant og uten noe særlig nedskrevet og planlagt, lyder kortversjonen.
Ikke gå glipp av noe!
Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.
Meld deg på her– Det viktigste var at vi kom fra så ulik bakgrunn, innen sjangrer som i sum utgjorde det 20. århundres musikk. Tanken var å bringe alt sammen og komponere kollektivt. Vi ville heller ikke gjøre oss avhengig av utenforstående studio- eller industrikrefter. Vi produserte og spilte inn selv, på enklest mulig vis.
– Hvorfor ventet du med boken til du var alene igjen?
– Jeg ventet ikke. Det tar en evighet å få en sånn utgivelse i mål, parerer Schmidt.
– Uheldigvis døde de andre før den var ferdig, noe som var triste greier generelt. Jeg er temmelig sikker på at de hadde likt den, for den er vakkert fortalt.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.