En ung kvinne med ring i nesen, kulerunde John Lennon-solbriller og svart- og hvitmønstret turban på hodet snakker hurtig inn i kamera, med skarpt britisk aksent. Hun viser frem strandklærne sine – svart hettejakke og svart treningstights, høyhalset genser – alternativet til det hun selv kaller «The Dreaded Burkini».

Halvt britiske, halvt egyptiske Dina Tokio (24) veksler mellom å bo i London og Kairo, har 88.000 følgere på Instagram og 93.000 likes på Facebook.

Drøyt 43.000 abonnerer på Youtube-forelesningene hennes, hvor hun tipser om hijabstyling til ulike ansiktsformer, gir råd om hvordan bli fin i firkantet skjerf, lærer bort hijabknytting på en-to-tre og viser frem maxiturbanstilen.

På bloggen Days of Doll legger hun ut daglige snapshots av seg selv, alltid med fargesterke slør på hodet.

I Brooklyn, New York, sitter en annen hijabblogger med suksess, Hana Tajima (26).

Den japansk-britiske designeren som står bak bloggen Hanatajima.com, konverterte til islam for åtte år siden, og startet å gå i hijab samme dag som hun tok den islamske trosbekjennelsen shahada. I begynnelsen slet hun med å finne sin egen stil mens hun fulgte hijab-reglene.

– Jeg hadde en idé i hodet mitt om hvordan en muslimsk kvinne skulle se ut – i abaya, posete kjole og skjerf – men jeg innså kjapt at dette ikke stemte og at jeg kunne eksperimentere med utseendet mitt, og samtidig være anstendig. Hvis du tenker på den mangfoldige og rike kulturarven slørkledde kvinner bærer med seg, har du et gigantisk inspirasjonsbasseng å øse fra, forteller hun.

Dina Tokio og Hana Tajima er to av de innflytelsesrike muslimske motebloggerne som nå blir lest, likt, delt og studert av muslimske kvinner verden over.

Hijabistas
I Iran og Saudi-Arabia er den islamske drakten påbudt ved lov, selv om det ikke står spesifikt i Koranen at man skal dekke til hodet. Til tross for at hijaben ikke praktiseres i alle muslimske kulturer –og til tross for at ikke alle muslimske kvinner bruker hijab – har den i Vesten lenge vært sett på som et symbol på undertrykkelse.

Mens mote ofte handler om å eksperimentere med utseendet og tiltrekke seg oppmerksomhet, ber det islamske hodeskautet, hijaben, om det stikk motsatte.

Her dreier det seg om anstendighet, om å tiltrekke seg så lite oppmerksomhet som mulig.

Et økende antall muslimske kvinner har begynt å blande de to motsetningene – med stort hell. De kaller seg hijabistas.

– Jeg vil vise at muslimske kvinner ikke er usynlige selv om vi går med hijab. Å kle seg anstendig betyr ikke at du skal forsvinne helt, du kan fortsatt se kul ut og gå med slør, sier Imaan Ali (26), som står bak nettstedet The Hijablog.

Bloggeren, som er født og oppokst i Norge, begynte å gå i hijab i 2006, da hun bodde i Kairo.

For Ali er ikke hijaben først og fremst er et moteplagg, men heller en kombinasjon av religion og identitet.

– Det var egentlig en impulsiv handling å begynne med hijab.

Etter mye lesing og analyse av religiøse kilder, tolket hun det som at hijaben ikke er pålagt i islam.

– Men anstendighet er pålagt. For meg er hijaben en måte å beholde anstendigheten på, forteller hun.

Tilbake i Oslo ventet protester fra familien, som mente hun ville få problemer med å skaffe seg jobb. De fikk rett: «Du kan ikke jobbe her med den på hodet» var beskjeden Ali oftest ble møtt med fra potensielle arbeidsgivere. Til slutt fikk hun jobb på et hotell, men hijaben måtte av under skiftene.

– Det å bli tvunget til å ta av seg hijaben gjorde meg bare sterkere i troen på at den var det riktige for meg, sier hun.

«Protest style»
I 2007, mens motebloggfenomenet var i ferd med å bre om seg, var amerikanske Mariam Sobh hijabbærende tv-reporter i Chicago. Hun savnet informasjon om muslimsk kvinnemote fra et trendperspektiv. Samme år startet hun nettsiden Hijab Trendz, det første motebevisste nettstedet rettet mot muslimske kvinner i USA.

Det tok ikke lang tid før hobbyen nærmest ble heldagsjobb: seks år senere har siden to millioner treff hver måned, og over 38.000 Facebookfans.

Imaan Ali begynte å blogge av samme grunn.

The Hijablog ble startet i 2008, som et resultat av frustrasjon over mangelen på stilinspirasjon for slørkledde. Mens bloggere som Dina Tokio og Mariam Sobh laster opp videoforelesninger med hijabstyletips, vektlegger Ali antrekket som helhet. Daglig legger hun ut bilder av seg selv iført mønstrede, fargesterke tunikaer, asymmetriske skjorter, brokadeblazere, haremsbukser og store smykker, alltid med hijaben tullet som en stor turban rundt hodet.

– Jeg får fortsatt en del kritikk for hvordan jeg kler meg, men jeg kommer ikke til å slutte å gå i fargerike klær, sier Ali.

Hun blogger gjerne om passende øyensminke, går i bresjen for en fargerik klesstil under ramadan, og da hun var i Egypt nylig, laget hun posten «Protest style: Hva man bør ha på seg under en demonstrasjon på Tahir-plassen (‘Baggy, simple outfits ... Flats is a must.’)».

Når Ali ikke deler hijabvennlige klestips med leserne sine, skriver hun på doktorgraden i statsvitenskap og underviser ved universitetet i Michigan, hvor hun nå bor.

– Akademikere har rykte på seg for å være grå, fargeløse skapninger – jeg vil vise at man kan være både smart og motebevisst samtidig, sier Imaan Ali.

Haute hijab
Hijabens inntog inn i allmennheten henger sammen med en islamsk vekkelse i Midtøsten på 1970-tallet, som toppet seg etter den iranske revolusjonen i 1979.

Den nye «islamske drakten» – en lang kåpe og et hodetørkle som dekker hodet – ble et politisk signal, og hijab ble raskt et tema i offentlig debatt over store deler av den muslimske verdenen: Mange av kvinnene som begynte å gå med hijab på 1980-tallet hadde tidligere kastet ærbarhetsplaggene; gått utildekket eller brukt skaut som viste deler av håret og halsen.

– På 1970-tallet skulle hijabene være enkle, billige, ikke fancy. Men da hijaben begynte å spre seg i Midtøsten, fikk man fort mye variasjon, både i mønstre, farger og stil, forteller Berit S. Thorbjørnsrud, førsteamanuensis i Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo.

Hun husker tilbake til et bryllup hun overvar da hun bodde i Kairo på 1990-tallet.

– Alle de kvinnelige gjestene hadde på seg rådyre haute couture-hijaber med perlebroderier, det så veldig lekkert ut.

Thorbjørnsrud tror hijabmotetrenden henger sammen med en økende kommersiell moteindustri i muslimske land. De seneste årene har det nemlig vokst frem en hel industri rundt hijabfashion.

Egypt, Indonesia og Malaysia er metropolene som går foran. Men også tyrkisk hijabmote har rast som en farsott over Midtøsten på grunn av Tyrkias nye økonomiske, kulturelle og politiske storposisjon i området.

I Egypt har unge kvinner på ny begynt å dekke seg til, der de på 1950- og 1960-tallet gikk med hodet bart.

Resultatet er fusjoner og spesielle hijaber, for eksempel spanish hijab, et sjal som ikke går helt rundt hodet og som henter inspirasjon fra hiphopmiljøet.

«Dye wrap» består av to lange rektangulære skjerf med ulik farge som surres inn i hverandre, mens shalyaen, et langt, rektangulært skjerf som knyttes løst rundt hodet, stammer fra Gulf-området.

Den såkalte kamelpukkel-hijaben, som ligner en 1960-tallsfrisyre pakket inn i stoff, har vært pop i alt fra Teheran til Gaza i flere år, men er fordømt av strenge geistlige.

– Sist jeg var i Egypt, så jeg en ny måte å knytte hijaben på: En stor «ball» i kraftig stoff surret rundt hodet, med en ende som hang ned langs siden. De unge jentene her er så stilige og fargebevisste, du tenker bare: «Wow!», sier Thorbjørnsrud.

Pimp my hijab
– På besøk i ulike moskeer så jeg hvor flotte og gjennomførte kvinnene var: alt matchet, forteller Inger Furseth.

Sosiologen ved Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) har studert hijab som gatemote, i regi av forskningsprosjektet «Religion som estetiserende praksis» ved Universitet i Agder.

I prosjektet intervjuet hun unge hijabbærende kvinner i Oslo og fulgte nøye med på hijabmoteblogger. De fleste kvinnene hun intervjuet hadde et relativt høyt hijabkonsum. Mellom 50 og 150 skjerf: ett skjerf til hver topp.

– For de fleste er hijaben primært et religiøst plagg, men den har også andre markører. Mote handler om å signalisere hvem man er, eller ønsker å være. Bloggene viser at hijaben kan brukes til å uttrykke en kreativ side ved en selv. Det samsvarer med en vestlig tankegang om å være spesiell, ha sin egen stil, sier hun.

Hijabmoten er også et generasjonsfenomen, mener sosiologen.

– Utviklingen av den globale muslimske identiteten henspiller ikke på mødrenes etniske bakgrunn. De muslimske kvinnene sier at det er fullt mulig å være religiøs og kul uten å kle seg sexy; samtidig trenger du ikke se tantete ut i hijab, sier Furseth.

Hana Tajima mener fremveksten av hijabmotebloggere er med på å redefinere hva det vil si å være en moderne muslimsk kvinne.

– Det siste tiåret har det vært skrevet mye negativt eller politisk i pressen om muslimske kvinner. Vi har valgt å redefinere hva det betyr å bære hijab fordi den tidligere definisjonen ikke tilhørte oss; den representerte ingenting om det å være kvinne, sier hun.

Tajima mener hijaben har tatt på seg en sterk symbolsk rolle i unge kvinners liv.

– Den betegner en følelse av frihet som grenser mot feminisme, og det er et sterkt søsterskap mellom kvinnene som bærer den. Blogging er en måte å koble sammen mennesker fra hele verden på. Å være en del av en bevegelse som inspirerer mennesker, og vite at det er andre som er forenet i dette, er veldig givende.

Vet å skaute seg
Mange hijabbloggere blir hanket inn av moteselskaper for å opptre som representanter og ambassadører for ulike motemerker; andre – som Dina Tokio og Hana Tajima – har skapt seg sine egne skaut- og klesmerker.

Hana Tajima startet å blogge som en forlengelse av hva hun drev med, en slags online skissebok. På nettstedet viser hun ofte frem sin flerkulturelle bakgrunn i hijabene sine: japanskinspirerte silhuetter med britisk raffinement; sarte, duse farger, rent snitt. Designeren har en regel om å holde det enkelt.

– Det beste tipset er å finne et godt undersjal eller hårbånd for å hjelpe til med å holde hijaben på plass, sier Tajima.

Hijabloggen har også ført Imaan Ali ut på tur. Hun har figurert i argentinske, brasilianske, spanske og franske magasiner, og reiste nylig rundt i USA, på arrangementer som omhandlet muslimsk moteindustri.

Imaan Ali tror hijabbloggene kan virke frigjørende på muslimske kvinner.

– Jeg mener det universalt forventes at vi kvinner føyer oss etter «a man’s world». Klesstilen min er et opprør mot menns forventninger om hva som er korrekt bekledning for kvinner i både den muslimske og ikke-muslimske verden. Muslimske menn har det med å ville kontrollere hva som er korrekt hijab, men den nye generasjonen muslimske kvinner tar sine egne valg, vi nekter å føye oss etter de rigide kravene. Å velge en knallfarget eller mønstret hijab, som et uttrykk for personligheten, er en avvisning av en patriarkalsk tradisjon. Det liker jeg, sier Ali, som håper bloggene kan bidra til å moderere bildet av islam i mediene, som en undertrykkende og streng religion.

– Men hadde jeg levd i et samfunn hvor jeg ble tvunget til å gå i hijab, hadde jeg aldri begynt å gå med den seriøst.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.