– Jeg er svart, jeg er homo, jeg er ikke rik og jeg er ikke tynn

Tekst

Vil du få varsel hver gang Alice Thomson / The Times / The Interview People publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

For Edward Enninful, den første mannlige sjefredaktøren i ­britiske Vogue, handler mote om etnisitet, kjønn, religion, seksualitet og klasse.

Grunge. Foreldrene til Edward Enninful kom fra Ghana til England da han var to år. 16 år senere var han landets yngste moteredaktør, i magasinet i-D, og på 1990-tallet bidro han og bestevenninnene Kate Moss og Naomi Campbell til å fyre opp under grungen.

Det er en scene i dokumentarfilmen «The September Issue» der en fremragende ung stylist kommer inn på kontoret til sjefredaktør Anna Wintour i det amerikanske motemagasinet Vogue, for å vise henne prøvene fra et fotoopptak. «Hvor er glamouren?», spør hun krast. «Dette er Vogue.»

Nå er stylisten, Edward Enninful (46), blitt ny sjefredaktør i britiske Vogue ­– og han virker innstilt på å ikke være skummel. Han har lesebriller i stedet for solbriller, og han snakker mildt, med et bredt smil. På den strøkne svarte dressen har bostonterrieren hans etterlatt en stripe sikkel. Og han har ingen sokker i brogue-skoene – hvilket kan få en til å lure på om alle menn nå bør gjøre det samme.

– Jeg bare liker anklene mine, sier han og ler.

– Og så har jeg gått litt ned i vekt. Så jeg tenkte jeg skulle få vist dem frem.

Fakta: Edward Enninful

Redaktør i det britiske motemagasinet Vogue

Født i Ghana i 1972, flyttet til England med foreldrene som toåring.

Ble som 18-åring landets yngste moteredaktør, i magasinet i-D.

Har siden jobbet for både italienske og amerikanske Vogue, og magasinet W.

Sto i italienske Vogue bak en banebrytende utgave med bare svarte modeller, samt en med bare plus-size-modeller.

Tildelt Den britiske imperieordenen for innsatsen for mangfold i moteindustrien.

Eksepsjonell

Enninful vil gjerne være «vanlig», men det kan han ikke sies å være: Foreldrene kom fra Ghana til London da han var to år; han vokste opp i en søskenflokk på seks i Ladbroke Grove, vest i den britiske hovedstaden. Han var bare 18 år da han ble landets yngste moteredaktør, i magasinet i-D. På samme tid fikk han modellene Kate Moss og Naomi Campbell som bestevenninner. Tidlig på 1990-tallet bidro den unge, slanke ghaneseren og vennene hans til å fyre opp under grungen, bevegelsen som gjorde ende på de glansbildeaktige supermodellene og skulderputenes æra.

Senere i karrieren fikk han overtalt italienske Vogue til å lage sin første svarte utgave, deretter en plus-size-forside. Han portretterte modellen Linda Evangelista som plastisk kirurgi-junkie. Hos magasinet W i New York satte han Kate Moss på coveret, kledd som en nonne. Og han har laget reklamer for motehus som Calvin Klein, Versace, Gucci og Dior.

<p>Glefsende mage. Edward Enninful før Chloés ­visning ­under moteuken i Paris høsten 2016. Han mener ­størrelse ikke burde ha noe å si, og som redaktør vil han ikke føle at han «plager ­kvinner som kanskje er glad i kake».</p>

Glefsende mage. Edward Enninful før Chloés ­visning ­under moteuken i Paris høsten 2016. Han mener ­størrelse ikke burde ha noe å si, og som redaktør vil han ikke føle at han «plager ­kvinner som kanskje er glad i kake».

Nesten 800.000 Instagram-følgere har sett ham henge med artister som Rihanna og Madonna, prinsen av Wales, skuespiller Claire Danes og innflytelsesrike Michelle Obama. Da Donald Trump ble president og innførte innreiseforbud i 2017, la Enninful ut en video full av berømte venner som stolt erklærte: «Jeg er innvandrer.» Den spredte seg raskt, men han understreker at han ikke er noen samfunnsaktivist.

– Det virket gøy, bare.

Da det i fjor ble kunngjort at han var Vogues nye redaktør, ble han av enkelte sett på som en outsider.

­– Det plaget meg litt da de kalte meg «party boy»: Jeg var 45 og hadde drevet med mote i nesten 30 år!

Nå er han 46 og den første mannlige redaktøren i britiske Vogues 102-årige historie.

­– Jeg er svart, jeg er homo, jeg er ikke rik og jeg er ikke tynn, sier han.

Jeg er svart, jeg er homo, jeg er ikke rik og jeg er ikke tynn

Edward Enninful – redaktør i britiske Vogue

­– Jeg er et bilde på mangfold. Du kunne ikke ha funnet meg på.

Den første utgaven hans var et kjærlighetsbrev til det moderne Storbritannia, med forfatterne Zadie Smith og Salman Rushdie, modellene Twiggy og Cara Delevingne, te, yorkshirepudding, corgier, Topshop og Burberry.

– Klassisk heller enn klassebasert, sier han.

En av de ferskeste forsidene viser en skokk modeller med ulik etnisk bakgrunn, som snakker om seksualiteten sin.

– Mote burde være inkluderende i stedet for ekskluderende. Hvem som helst kan ha på seg klær.

Mote burde være inkluderende i stedet for ekskluderende. Hvem som helst kan ha på seg klær

Edward Enninful – redaktør i britiske Vogue

Kjærlighet til klær

Både Anna Wintour i amerikanske Vogue og Enninfuls forgjenger, Alexandra Shulman, er født inn i berømte journalistfamilier. Enninful har en annen bakgrunn.

– Moren min var syerske. Hun elsket klær. Å Gud, hun hadde peplumer og hodetørklær og rysjer og farger, sier han.

– Folk kom alltid hjem til oss, og hun pleide å feste ting med knappenåler overalt på dem. Jeg pleide å skisse for henne. Mamma kledte dem opp uklanderlig.

Han var det femte barnet i familien.

– Jeg tror jeg var yndlingsbarnet til mamma, siden jeg alltid holdt meg i nærheten av henne, alltid draperte ting i stoff.

Faren var offiser og involvert i FNs fredsbevarende operasjoner.

– Det var han som sørget for disiplinen. Vi bodde i Ladbroke Grove, men vi gikk på skole i Sør-London, siden pappa ikke ville at vi skulle gå på skole i Vest-London. Jeg hadde venner i kantinen, men så dro jeg hjem til en annen verden, annen mat, andre farger og noen ganger et annet språk. Så jeg følte at jeg levde i to forskjellige verdener. Det har vært livet mitt, egentlig.

Han erkjenner at faren var bekymret for gjenger.

– Han hadde en forestilling om at det kom til å gå dårlig med deg hvis du bodde i et område som Ladbroke Grove og hadde alle vennene dine der. Det var afrikansk tankegang; han ville ikke at jeg skulle henge på gaten. Jeg var veldig teoretisk anlagt. Jeg tok matte på O-nivå ett år før tiden, og engelsk litteratur, politikk og sosiologi på A-nivå. Pappa hadde bestemt at jeg skulle bli jurist.

<p>Bestevenner. Tidlig på 1990-­­tallet bidro Enninful og beste­venninnen Kate Moss til å gjøre ende på de glansbildeaktige super­modellenes æra. Her ­sitter de sammen under moteuken i London i fjor høst.</p>

Bestevenner. Tidlig på 1990-­­tallet bidro Enninful og beste­venninnen Kate Moss til å gjøre ende på de glansbildeaktige super­modellenes æra. Her ­sitter de sammen under moteuken i London i fjor høst.

Oppdaget på t-banen

En dag Enninful var på vei til skolen med t-banen, i dyffelcoat, topplue og National Health-briller – «det var ganske kult, faktisk» – begynte noen å følge etter ham.

– Det var en mann som sto og stirret på meg i t-banevognen. Familien min var veldig skjermet; jeg hadde ikke venner utenfra. Da vi kom til min stasjon, var jeg begynt å bli veldig nervøs, sier han.

– Så kom han bort og sa: «Jeg heter Simon Foxton. Jeg er stylist for i-D og Arena, og jeg jobber med Nick Knight. Kunne du tenke deg å være med i et fotoopptak?»

Moren ble overbegeistret, faren sjokkert.

­– Han bare: «Nei. Aldri.» Jeg maste på dem, men det var ikke før jeg ble stoppet av en modellagent to uker senere at moren min fikk overtalt faren min til å la meg prøve. To uker etter det igjen åpnet en helt ny verden seg. Jeg husker at jeg gjorde fotopptaket og tenkte: «Det er dette jeg vil gjøre. Jeg kan ikke bli jurist.»

Faren var fremdeles opprørt.

– Moren min visste at jeg elsket klær og mote, og hun skjønte at det jeg egentlig ville gjøre, var å stå bak kameraet. Jeg ville ikke bli kledd opp av andre. Snart var jeg både modell, assistent og fotograf. Jeg ble sendt til visningene i Paris, og så måtte jeg skynde meg tilbake til skolen.

Da moteredaktøren i den alternative stilbibelen i-D sluttet, fikk Enninful jobben.

– Det var en ilddåp. Jeg måtte style coverne og skrive artiklene og shoppingsidene. Jeg jobbet til fire om morgenen. 90-tallet var helt fantastisk. Vi var en ny generasjon. Vi hadde ikke penger, men vi laget våre egne klær, vi fikk godsnakket oss inn på klubbene. Det føltes veldig meritokratisk.

90-tallet var helt fantastisk. Vi var en ny generasjon. Vi hadde ikke penger, men vi laget våre egne klær, vi fikk godsnakket oss inn på klubbene

Edward Enninful – redaktør i britiske Vogue

<p>Stolt øyeblikk. Modellen og venninnen Naomi Campbell poserte sammen med Enninful da han mottok Den britiske imperieordenen i 2016. – Jeg trodde først det var en spøk, sier Enninful.</p>

Stolt øyeblikk. Modellen og venninnen Naomi Campbell poserte sammen med Enninful da han mottok Den britiske imperieordenen i 2016. – Jeg trodde først det var en spøk, sier Enninful.

Ut av skapet

Skjermet av familien som han var, visste han som barn egentlig ikke hva rasisme og snobberi var, forteller han.

– I moteverdenen var jeg bestevenn med aristokrater og asiater. Alt handlet om mangfold, om å skille seg ut – homo, hetero, svart, hvit. Ingen ble satt i bås. Jeg ville at sakene mine skulle ha med samfunnet å gjøre, og at coverne mine skulle stikke seg ut, men oppsummere tidens ånd.

I moteverdenen var jeg bestevenn med aristokrater og asiater. Alt handlet om mangfold, om å skille seg ut – homo, hetero, svart, hvit. Ingen ble satt i bås

Edward Enninful – redaktør i britiske Vogue

Han må ha kjent på rasisme. En gang skrev han på Twitter: «Rasisme? Xoxo». Da var han den eneste redaktøren som var plassert på andre rad, ikke første, på en motevisning. Det har aldri skjedd igjen.

­– Jeg prøver å ikke vie rasisme oppmerksomhet. Jeg holdt en lav profil og jobbet. Som modell, på castinger, følte jeg meg av og til litt utdanket, men det er en del av modelljobben å aldri være nok. Andre modeller hadde vektproblemer. Foreldrene mine oppdro meg til ikke å dvele ved ting.

Det var ikke vanskelig å komme ut heller, sier han.

– Jeg var 21, jeg hadde jobbet så hardt i tenårene at jeg ikke hadde tid til forhold. Jeg ville at foreldrene mine skulle være stolte av yrkesveien jeg hadde valgt. Moren min var så glad da jeg kom ut – hun sa bare at hun elsket å ha en sønn hun kunne shoppe og snakke om klær med. Hun fikk det til å høres ut som verdens mest naturlige ting.

Faren tok det verre.

– Faren min var litt bekymret for meg; han visste ikke hva det betydde. Men han var likevel veldig støttende. Jeg forklarte at det bare var sånn jeg var, og til slutt ble han vant til det. Jeg tror egentlig han bare var engstelig for meg, men det er derfor jeg kjemper for transrettigheter og transmodeller, homoseksuelle menn og kvinner. Mangfold handler ikke bare om å være svart eller hvit; det handler om kjønn, religion, seksualitet og ulike sosioøkonomiske bakgrunner. Jeg er alltid redd for å utelate noen.

Mangfold handler ikke bare om å være svart eller hvit; det handler om kjønn, religion, seksualitet og ulike sosioøkonomiske bakgrunner

Edward Enninful – redaktør i britiske Vogue

Han har alltid vært feminist.

– Metoo-bevegelsen var en tankevekker. Jeg har minoritetsbakgrunn og har alltid behandlet modellene mine så godt jeg bare kan, siden jeg var nokså usikker som modell selv.

La noen an på ham?

– Det var aldri noen som prøvde seg på meg, for jeg hadde med meg en afrikansk mor – de ville aldri ha turt.

Svart og hvitt

Vekt har vært en større utfordring.

– Jeg går lett opp og ned i vekt. Etter at jeg kom tilbake til Storbritannia, har jeg trent og bokset, og det har endret meg. Men jeg vet hvor vanskelig det er. Jeg kan kjenne meg igjen. Jeg elsker jamaicansk kylling. Det er derfor jeg alltid kommer til å gå for en blanding av størrelser, så jeg slipper å føle at jeg plager kvinner som kanskje er glad i kake. Størrelse seks eller 16, det burde ikke ha noe å si.

Selv om Vogue nå er på Snapchat, og selv om han er en mester på Instagram og digitale medier, foretrekker Enninful gatemote fremfor stilbloggere.

– Jeg liker autentisiteten i det vanlige folk har på seg når de går ut av huset, når de skal rekke et tog.

<p>Louis Vuitton-visning. Enninfuls nærmere 800.000 følgere på Instagram får innblikk i et liv fullt av innflytelsesrike mennesker. Her er han med skuespillerne Bae Doona, Sienna Miller og Ruth Negga tidligere i år.</p>

Louis Vuitton-visning. Enninfuls nærmere 800.000 følgere på Instagram får innblikk i et liv fullt av innflytelsesrike mennesker. Her er han med skuespillerne Bae Doona, Sienna Miller og Ruth Negga tidligere i år.

Han har alltid elsket blyantskjørt, vedgår han, nå også hæler og masse glamour.

– Hadde jeg vært kvinne, ville jeg uansett ha fortsatt å gå i bare svart og hvitt; jeg tror ikke jeg hadde villet ta på meg noe åpenbart sexy. Jeg har alltid vært litt prippen når det kommer til egen stil. Jeg trenger ikke å kle meg opp, for jeg kler opp andre. Ved spesielle anledninger går jeg i Alexander McQueen, fordi han var en god venn. Men menn burde kunne gå i skjørt; vi burde kunne gå i hva vi vil. Folk burde leve ut sin egen sannhet.

Menn burde kunne gå i skjørt; vi burde kunne gå i hva vi vil. Folk burde leve ut sin egen sannhet

Edward Enninful – redaktør i britiske Vogue

Hertuginne Meghan Markle har interessant stil, synes han.

– Hun er fantastisk for dette landet. Enhver liten jente som ser henne nå, vet at du kan være mørk i huden og like fullt gifte deg med en prins – det er en ny utvikling.

Sterke kvinner

Enninful er alltid blitt trukket mot sterke kvinner – som sjefredaktørene Franca Sozzani og Anna Wintour i henholdsvis italienske og amerikanske Vogue.

– Det er min svakhet eller styrke – jeg legger skylden på moren min. I italienske Vogue var det Franca; hun lot meg gjøre hva som helst. Og så var det Anna. Å jobbe for Anna er ikke plankekjøring. Du er nødt til å inspirere fotografer og designere; det handler om å kombinere finans og kreativitet. Det finnes ingen i amerikanske Vogue som bare sitter der og er enestående. Det jeg lærte av Anna, var å jobbe på, aldri sitte ned, aldri hvile på laurbærene. Aldri tenke: «Jeg har klart det.»

Alle i moteverdenen, unntatt britene, antok at Enninful kom til å bli den neste redaktøren for britiske Vogue – arbeidet hans var så selvsikkert. Men han tok ingen sjanser. På jobbintervjuet hadde han med en modellversjon av et helt magasin. Styreformann og administrerende direktør i mediegiganten Condé Nast, Jonathan Newhouse, ga ham nyheten over en lunsj i New York.

– «Jeg har noe du må lese korrektur på», sa han. Jeg trodde det var en test. Men det var pressemeldingen hvor det sto at jeg hadde fått jobben. Det var en veldig fin dag, selv om moren min nettopp hadde gått bort. Det var bittersøtt, men hun visste at jeg ville nå et sted.

Nå leser faren hans magasinet den dagen det kommer ut.

– Han elsker det. Men den første gangen faren min skjønte at karrieren min hadde noe for seg, var da han leste et portrett av meg i The Times, da jeg fikk redaktørstillingen. Det imponerte ham. Endelig skjønner han at mote er mitt livskall.

Faren har dessuten hatt innflytelse på stilen hans.

– Jeg tror jeg etterligner den. Han gikk alltid med hvit v-hals og bukser med flat front – han er en militærmann – og det er min uniform, også.

Forbilde

Da han vendte hjem fra New York, ble Enninful slått av hvor forandret London var blitt de seneste årene.

– Jeg syntes det var merkelig. Det var masse snakk om at Storbritannia var rasistisk og fremmedfiendtlig, alle snakket om innvandring. Jeg føler veldig sterkt at dette er et land som ønsket min familie fra et annet land velkommen, og hvor jeg har sluttet livslange vennskap. Storbritannia er verdens mest kreative sted, med de mest inspirerende menneskene. Vi er nødt til å snu brexit til noe positivt. Jeg vil ikke vende tilbake til en bakevje. Magasinet skal vise hvilket talent dette landet sitter på. Jeg har forgudet London i årevis mens jeg har vært i utlandet. Jeg kommer ikke til å la det forandre seg. Jeg er fast bestemt på å gjøre ting bedre.

Han nekter å fortelle hva han syntes om Vogue før han ble redaktør for magasinet.

– Men jeg tenkte: Hvis jeg hadde vært redaktør for Vogue, skulle det henvendt seg til alle kvinnene jeg kjenner: rike og fattige, unge, gamle, svarte, hvite, statsministeren, naboen min. Det kunne ikke vært elitistisk. Jeg vil ta opp temaer som abort – alvorlige problemstillinger som kvinner er opptatt av. Når kvinner på bussholdeplassen nå sier til meg: «Jeg kan se meg selv i magasinet», så er det alt jeg noensinne har villet.

Han vil enda litt mer: Han vil være et forbilde. Han er fast bestemt på å ikke være politisk, men vedgår at man ikke kan ignorere problemer som Windrush-skandalen (deportering av personer som kom til Storbritannia så tidlig som i 1948) og bølgen av knivstikking og -drap i London.

– Jeg vil sørge for at noe sånt som Windrush ikke kan skje igjen, at alle i Storbritannia kan se hva det svarte fellesskapet har bidratt med. Hjertet mitt er hos alle familiene som har slektninger som er blitt skadd eller drept som følge av våpen- og knivkriminalitet. Ingen burde noensinne oppleve noe sånt. Men det jeg kan gjøre, er å skape fantastiske modeller og være en modell for dem. Jeg hadde forbilder i faren min, onklene mine, brødrene mine. Jeg vil vise at det finnes andre gjenger, familier de kan skape seg; jobben kan bli livet deres. Det er mer spennende, mindre farlig.

Tilbake i byen

Det går rykter om at stillingen bare er midlertidig, og at han vil ta over for Anna Wintour i amerikanske Vogue når hun trekker seg tilbake.

– Et av mine stolteste øyeblikk var da jeg fikk Den britiske imperieordenen av Dronningen. Jeg trodde først det var en spøk. Alt som har med dette landet å gjøre, gjør meg stolt. Storbritannia er en liten øy, men det har en stor stemme, og jeg vil at det skal rope høyere, sier han.

<p>Etterfølger? Å jobbe med sjef­redaktør Anna Wintour i ­amerikanske Vouge var «ikke ­plankekjøring», ifølge Enninful. Nå går det ­rykter om at han vil ta over Wintours ­stilling når hun trekker seg tilbake.</p>

Etterfølger? Å jobbe med sjef­redaktør Anna Wintour i ­amerikanske Vouge var «ikke ­plankekjøring», ifølge Enninful. Nå går det ­rykter om at han vil ta over Wintours ­stilling når hun trekker seg tilbake.

­– Jeg er tilbake i min gamle gate. Jeg er i nærheten av familien min hver dag igjen. Jeg elsker å være her, lufte hunden i parken, shoppe på M&S – jeg kommer ikke til å dra herfra med det første.

Sammen med sin partner gjennom mange år, den amerikanske filmskaperen Alec Maxwell, har han slått seg ned i Ladbroke Grove.

– Jeg vil gjerne ha barn, men jeg blir nødt til å overbevise partneren min. Jeg er veldig omsorgsfull. Jeg har seks nieser og nevøer, og hunden min, Ru, tar mye tid. Han er veldig rampete når han kommer inn på jobben og sklir rundt på gulvene.

Når bildene skal tas, er Enninful ivrig; han roser fotografen hele tiden, elsker fremdeles kameraet.

– Jeg er blitt for gammel, innvender han og bekymrer seg for hundens profil.

Men han er ingen kontrollfrik og ber ikke engang om å få se bildene.

<p>Hundens profil. Edward Enninful vil gjerne ha barn, men må først «overbevise partneren», den amerikanske filmskaperen Alec Maxwell. I mellomtiden har han nok med hunden Ru, som tar mye tid. Under fotograferingen bekymret Enninful seg for hundens profil.</p>

Hundens profil. Edward Enninful vil gjerne ha barn, men må først «overbevise partneren», den amerikanske filmskaperen Alec Maxwell. I mellomtiden har han nok med hunden Ru, som tar mye tid. Under fotograferingen bekymret Enninful seg for hundens profil.

Hans eneste sorg er at han ikke fikk vist moren rundt i de nye kontorlokalene.

– Moren min har hatt aller størst innvirkning på livet mitt. Hun var bare 65 da hun fikk slag, og hun sluttet aldri å lage klær. Hun lærte meg å være tilpasningsdyktig, bevege meg fremover, gå videre. Det er dét jeg tenker nå, uansett om det gjelder rasisme, sexisme eller brexit, sier han.

– Livet må bli bedre for alle; tanken på at det kanskje ikke blir sånn, er uutholdelig. Det finnes fremdeles en oppsiktsvekkende energi i dette gamle landet. Jeg får endeløse brev fra unge hvite kvinner, større kvinner, unge svarte menn, homofile menn. De ser på meg og ser hva som er mulig – nå kan du ende opp i Vogue takket være rent hardt arbeid. Hvis jeg kan påvirke én person, har jeg utrettet noe.

Og med det drar han av gårde til middag med Ghanas president.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk