– Jeg er ikke interessert i maskiner, sier Andrew McMillion (45).

Han tråkker med lange, forsiktige steg i grønnsakåkeren. Jorden og plantene må få leve mest mulig uforstyrret av skosåler og maskiner. Det meste av arbeidet på småbruket gjøres manuelt.

Solsikkene henger med hodene nå, utetomatene går i frø. Vinden suser i bjørkenes høstgule blader. Sesongens gresskar er høstet inn, bondens egenavlede veier én til to kilo, og har ulike varianter av spraglete oransje og grønn farge, nesten som om lava flyter ut av det grønne.

– Jeg ser på dette som kunst, som å male med naturen, ikke som slitsomt arbeid. Å ta vare på planter og jord, er mer enn noe vitenskapelig, sier grønnsakbonden og frøredderen McMillion.

– Det er bevisst, kreativt og en må være oppmerksom på naturen. Være ute i sol, vind, høre fugler og insekter. Oppleve et web av liv.

Jakter smak

Nordmenn har egentlig lite peiling på gresskar. Er ikke det en diger, oransje vekst som vi skjærer i stykker til Halloween, og deretter kaster? Noen lager en lite velsmakende suppe av kjøttet etterpå, for slike grøsskar er bare avlet frem for størrelse og farge, ikke for smak.

Andre kjøper hokkaido- eller butternut-gresskar med formålet å spise. Men gresskarets univers er så uendelig mye større. Andrew McMillion har testet ut minst 50 ulike sorter. Og han vil utvide universet mer.

– Det er forskjellige grader av tørrhet i gresskar. De beste smaksgenene ligger på den tørre siden. Jo større gresskar, desto mer vannete blir de.

Selv er McMillion resultatet av en genetisk spleis av kvinne fra Årnes og mann fra Texas. Han har bodd mange steder i verden før småbruket i Nes kommune ble åstedet for en sterk interesse for frø og planteavl.

– Jeg har omtrent 200 ulike plantesorter her på gården.

– Det blir mye å holde styr på?

– Ja. Jeg bruker Excel-ark.

Bare i drivhuset er det et stort mangfold. Den dypt vinfargede planten amarant dyrkes for sine kulinariske frø, omtrent som quinoa.

– En flere tusen år gammel aztekerplante.

Bonden serverer en kopp te brygget på fattigmannsginseng fra hagen.

Musemeloner

En dag vil Andrew McMillion klare seg uten drivhus, men enn så lenge har han et stort plasttelt som rommer stort og smått av spiselige saker.

Ved trebordet deler han et veldreid, mørkegrønt gresskar i to, peker mot den lille hulen i midten, der frøene sitter.

– Smak er viktigst, deretter størrelse og utseende, sier han.

Fra agurkfamilien, som gresskaret tilhører, er det en rekke ulike vekster som vokser inne og ute i McMillions organismerike jord. Vanlig agurk, ulike squash. Han reiser seg fra stolen og plukker en liten vannmelon av sorten alaska. Fra taket henger digre flaskegresskar som kalles gourd. Han skjærer ned ett, det gjelder å ikke få dem i hodet.

– De stammer fra Afrika, og brukes til oppbevaring, som flasker, og til å lage instrumenter, sier McMillion.

Minimale musemeloner, som det sies smaker lett av sitron, henger som små skatter i drivhuset.

Klimaet i Årnes er kaldt, men landskapet er lettere toskansk med myke koller og treklynger og dype røtter av bondekultur. Glomma renner bred og bedagelig gjennom landskapet på ferden mot Fredrikstad, havet og den store verden. McMillion tenker internasjonalt når det gjelder å skaffe frø som kan passe til klimaet her, er i ferd med å bygge et nettverk av frøsamlere rundt på kloden.

– Denne tomaten kommer fra en bonde i Oregon som avler på å balansere aminosyrene, sier han og viser frem en oransje favoritt, orange centiflor cherry.

Han er ikke alene her hjemme, heller. Som et aktivt styremedlem av Kvann (Kunnskap og vern av nytteplanter i Norge) – Norwegian Seed Savers, deler han frø og kunnskap med andre lidenskapelige plantearv-misjonærer.

– Nå har vi startet et prosjekt på norske prestegårder, for å kartlegge og videreutvikle plantemangfoldet der, inspirert av professor Fredrik Christian Schübeler. Bare på Steigen prestegård mellom 1870 og 1880 registrerte Schübeler 530 ulike sorter. Og Steigen var kun én av 19 prestegårder i Nord-Norge, forteller Andrew McMillion.

Schübeler (1815–1892) var direktør ved Botanisk hage i Oslo og organiserte et nettverk av forsøkshager i hele Norge. Prester og prestefruer fikk i oppdrag å teste ut nytteplanter for hardførhet. Mange prestegårdshager har fortsatt plantesorter som ble etablert på Schübelers tid.

Synkeprøven

For å finne de beste gresskarfrøene for avl, gjør McMillion vannglasstesten. Slik vannprøven i mørke tider ble gjort ved å kaste kvinner på sjøen, der de som sank var uskyldige, mens de som fløt var hekser, slik legger mannen sine frø i et glass med vann.

– De som er spiredyktige er tyngst, og synker. De lette er ikke noe å ta vare på, sier han.

I artenes verden handler det ikke om den sterkestes rett, men de best tilpassede – the most adapted, minner McMillion på. Avlsprosjekter handler om rett frø på rett plass og til rett tid.

– Jeg ser etter plantesorter som kan tilpasses nordiske forhold. Nord-Dakota er veldig bra. Men også Sibir og Japan. Når det gjelder avl, er særlig lys viktig. Vi har en kort, intens sommer i Norge med mer enn tolv timer lys allerede i mars. Vi må starte med riktig genetikk, frø som har vært tilpasset i tusenvis av år. Gresskar har det vært avlet på i 5000–6000 år, i området Peru-Mexico.

– Hvorfor er du så opptatt av å få frem en ny sort av akkurat gresskar?

– Jeg prøver å få frem et supplement til potet i kostholdet. Gresskaret er sunnere, smaker bedre og man kan dyrke like mye per kvadratmeter, sier grønnsakbonden.

Selv om han er fornøyd med meltingcup-gresskarene sine, som er basert på sortene buttercup og butternut, vil det fortsatt ta tid før det er i mål som en stabil, genetisk populasjon.

– Jeg er på fjerde året nå, og det tar fra åtte til 15 år før avlsprosjektet er ferdig. Nå er en tredjedel av avlingen slik jeg vil ha den. Målet er at avkommet er mest mulig lik foreldrene. Om fire år vil 60–70 prosent være det. Nå holder jeg på med å skille ut gener som jeg ikke vil ha med videre. Og sorten må alltid vedlikeholdes videre. Det vil oppstå mutasjoner i hver generasjon. Da kan man lage en ny linje, eller fortsette å rendyrke, sier McMillion.

Alle som vil være med og aktivt avle gresskaret videre, kan få frø av ham. Noe patent er ikke aktuelt. Frø og planter holdes levende ved deling, slik det har vært gjort i dyrkekulturen over hele verden siden det første kornet ble sådd.

Danse

På kjøkkenet i bolighuset lager Andrew McMillion en enkel rett i ovnen av sin hjemmeavlede meltingcup, som smaker nøtt- og smøraktig. I vinduskarmen ligger små, vakre gresskar og ulike frø til pynt, som senere skal bli til modne frø og mer mat.

Snart går ferden videre for gresskarene. Småbruket på Årnes skal selges. Han drømmer om et slags Utopia, han vil lenger ut på landet, bo og dyrke enklere og billigere, mest mulig stedstilpasset, in situ, som de sier i frøsamlermiljøet. Ikke være en selvforsynt bonde, men del av et fellesskap med andre øko-idealister, som sammen fordeler oppgaver, dyrker og skaper det de trenger. Selv ser han det som sin livsoppgave å spre kunnskap om frø, frøsamling og dyrking.

– Vi er nødt til å få et dypere forhold til mat. Jeg ser for meg en kultur hvor hver region har sine frølagre og sine sorter. Hvor man blir en del av en reproduktiv sirkel. Som å danse med naturen. Nå trenger vi det mer enn noensinne. I Norge har vi monokulturer på gårdene, fordi det er enklere og billigere. Men jaget etter billig mat har skapt masse problemer. Du må bry deg, ikke bare fjerne deg fra det, sier McMillion.

– Vi er en del av åkeren der ute. D2