Marianne Pfeffer Gjengedal og Klaudia Iga Pérès er to damer som henholdsvis arbeider med styling og foto. «Kvinnfolk» er deres første kokebok, og den er som en jentefest som har gått av skaftet.
Fakta: Torgrim Eggen
Torgrim Eggen er forfatter og en habil amatørkokk. Han har feminismen å takke for at han begynte å lage mat, en gang på det mørke 1970-tallet.
Konseptet er som følger: de har valgt seg ut et dusin historiske og nålevende kvinnelige forbilder, primært fra kulturlivet, de har valgt ut matretter som skal «representere» disse kvinnene, og de har stylet og fotografert seg selv som dem.
Vi møter blant andre Oda Krohg, Frida Kahlo, Jane Austen, Marilyn Monroe, Astrid Lindgren, Coco Chanel, det man muligens kan kalle «the usual suspects». Unntaket, en dame jeg aldri har hørt om før, heter Liza Crihfield Dalby og er kjent for å ha gått undercover som geisha i Japan som sosialantropolog.
For alt jeg kan vite handler dette prosjektet om empowerment og hva det måtte hete, ting en mannlig kritiker som pusher 60 kan mistenkes for å mangle innsikt i, så jeg innkaller et ekspertpanel.
I tillegg til min faste testpilot Lillian (kvinne og kunstmagasin-redaktør) er de Edy Poppy (kvinne, forfatter og performancekunstner) og Julian Blaue (kvinne nå og da, doktorgradsstipendiat og performancekunstner). Som bisittende dessertkonsulenter stiller deres tre barn, Blixa Adrian, Bela Lucian og Unica Rosa.
Vi skjenker musserende vin i høye glass, juice til barna så klart. Vi er rede.
Relativt pinlig
Det kan selvfølgelig tenkes at performancekunstner er performancekunstner verst, men mine ekspertrådgivere har reservasjoner. «Hva mener du med å kalle dette feministisk?» spør Julian/Julia, og da jeg argumenterer rundt dette med kvinnelige rollemodeller og empowerment, mener hen bare at det er «totalt gammeldags».
Hele panelet synes at ideen om å avbilde seg selv som objektene i teksten smaker av fan art og er relativt pinlig, og dessverre ikke så veldig godt utført heller. Skal man leke Frida Kahlo på bilder, får man i det minste la øyenbrynene møtes.
Fakta: Marie Pfeffer Gjengedal og Klaudia Iga Pérès
«Kvinnfolk – fantastisk mat til verdensberømte damer»
320 sider.
Gyldendal, 2018.
Det skal legges til at heller ikke tekstene i denne boken er påfallende godt skrevet, og at de visuelle ideene helt tydelig har forrangen fremfor de kulinariske. Når det gjelder enkelte av disse kvinnelige forbildene, har man ikke en eneste pålitelig nedtegnelse om hva de kan ha foretrukket å spise. Der det lar seg gjøre å skaffe helt eksakt informasjon, har de gjettet likevel.
Om Björk heter det for eksempel: «Da jeg skulle skrive oppskrifter til Björk, kunne jeg prøvd å ta kontakt med henne og spørre om hva hun spiser. Men jeg ønsket å betrakte henne som det ikonet hun er og la meg inspirere av livet hennes på lik linje med de andre kvinnfolka. Jeg ønsket at leseren skulle drømme seg bort i landskapet og matkulturen på øya langt der ute, og la hverdagen hennes forbli mytisk. Jeg laget heller maten jeg tror hun lengter etter når hun er langt hjemmefra.»
Smaker Fjordland
Denne maten prøver jeg å lage. Det er en fiskesuppe basert på ur-islandske ingredienser som tomater, safran, hvitvin, portvin og kremfløte. Den er enda mer spesiell enn det kan høres ut, for det er en fiskesuppe som ikke smaker fisk. Kanskje «inspirasjonen» forteller dem at Björk er litt lei av fisk? «Det er en smal sak å lage suppe fra bunnen av», skriver forfatterne, og gjør omtrent det diametralt motsatte, kombinerer en rekke kostbare råvarer på en slik måte at det smaker Fjordland. Jeg tror aldri jeg kommer til å glemme følelsen da jeg sto og skrellet 400 g ferske reker til denne suppen og kastet skallene, vel vitende at de faktisk kunne ha gjort Björks fiskesuppe ganske god.
Helt ordinært
Hvis jeg har forstått Kvinnfolk-konseptet riktig, faller det en smule fra hverandre hvis det ikke blir noe festlig, eller i hvert fall unikt og spesielt over rettene. «Fantastisk mat til verdensberømte damer», heter det. Men opphavskvinnene kan dessverre nokså lite om matlaging. Tingene de foreslår er satans dyre å lage og smaker helt ordinært.
Forretten av kamskjell er kreditert ballerinaen Anna Pavlova, som har en berømt dessert oppkalt etter seg, og sikkert har spist kamskjell opptil flere ganger i sitt liv. Kamskjellene gratineres i skallet med finhakket løk og hvitløk, en hel pakke bacon, hasselnøtter og frisk estragon. Det er i det hele tatt vanvittige mengder bacon i «Kvinnfolk» – jeg som trodde bacon var en cowboy-ingrediens? Retten er tørr og mangler syre, den blir emmen. Estragon er en fin krydderplante, men estragon smaker lite hvis den ikke får reagere med fett.
Det er selvfølgelig mest søtsaker og desserter i boken, og det kan vi leve med – i rykk og napp, så klart. Den ernæringsmessige planken må likevel være de sidene som er satt av til Sophia Lorens kokekunst. Sophia er ekte vare og en av mine evige favoritter. Hun har gitt ut flere kokebøker, en er oversatt til norsk. Den har forfatterne også sett, de kommenterer bildene i den grundig, de har til og med kopiert omslagsfotografiet – og har valgt å bruke andre folks italienske oppskrifter! Er det virkelig mulig?
Paradoksal aften
Som hovedrett serverer jeg den Sophia Loren-«inspirerte» Pollo alla Cacciatora, kylling «på jegerhustruens vis». Dette har jeg laget massevis av ganger før, også med kanin, som retten egentlig skal inneholde. Men jeg har funnet en praktfull økologisk kylling til alminnelig gisseldrama-pris. Dette er en klassisk italiensk hverdagsrett, som blir ganske god dersom man benytter mer vin (gjerne rosé!), noen olivener og mer hvitløk, og dessuten panerer kyllingstykkene i litt hvetemel før man bruner dem, slik at man får en jevnet saus og ikke bare tynt skval, som her.
Jeg begynner å synes litt synd på ekspertpanelet mitt. De vil gjerne vise respekt både for kokken og kokekunsten. Så hvorfor feiler han hele tiden? «Dette er en svært paradoksal aften,» bemerker Julian/Julia, og her føler jeg at vi nærmer oss prosjektets kjerne.
«Opplegget er komplett narsissistisk,» påpeker Lillian. «De gjemmer seg bak disse flotte kvinnene, men er egentlig bare interessert i seg selv.»
«Opplegget er komplett narsissistisk. De gjemmer seg bak disse flotte kvinnene, men er egentlig bare interessert i seg selv.»
Kveldens billigste
Vi er ikke ferdige med glamouren ennå. Hele ungeflokken får være med på kjøkkenet og pynte desserten, som er en Charlotte Russe etter inspirasjon av ingen ringere enn Marie Antoinette. Russiske Charlotte er en bringebærfromasj, eller en bavaroise aux framboises for å holde oss til kjøkkenfransk, innesperret bak et gitter av savoiardi-sukkerbrød stilt på høykant, slik Marie Antoinette levde adskilt fra opplysningstidens harde realiteter bak slottsmurene i Versailles.
Man kan ellers lure på hvorfor denne damen skal glorifiseres i en kokebok utgitt i 2018. Det finnes ingenting i gastronomien som bærer hennes navn. Desserten Charlotte Russe er trolig oppfunnet av Marie-Antoine Carême, en av det franske kjøkkenets store innovatører, som ble født i 1784 og altså var åtte år gammel da den franske dronningen slukte sitt siste kakestykke. Jeg kan ikke all verden om Carême, men jeg er hundre prosent sikker på at han aldri ville ha servert bavaroise til sine keiserlige og kongelige klienter uten å fjerne bringebærfrøene.
Vi pynter desserten med hvite og rosa marengstopper, et fjell av vispet kremfløte, tynne pæreskiver, granateplekjerner og friske mynteblader, og serveringen av denne tårnhøye kreasjonen blir aftenens absolutte høydepunkt. Interessant nok står også Marie Antoinette, som ble knallhardt kritisert av det franske folket for sitt sløseri, for kveldens billigste rett.
Interessant nok står også Marie Antoinette, som ble knallhardt kritisert av det franske folket for sitt sløseri, for kveldens billigste rett
Underlig utgivelse
Det gastronomiske høydepunktet, slik jeg ser det, nøt vi faktisk før gjestene kom. De har tilegnet Frida Kahlo en rekke oppskrifter på søtsaker, deriblant en kakao med vispet kremfløte, kanel, vanilje og chili, som smakte ganske oppkvikkende og deilig. Også Frida Kahlo har etterlatt seg en kokebok (skrevet av svigerinnen) med ordentlige matretter beregnet på fleskeberget Diego Rivera. Men derom skriver kokebokforfatterne: «Boken er virkelig spennende lesning, men det er ikke så enkelt å finne råvarene til oppskriftene. I meksikansk kokekunst er flere arter chili, meksikanske melkeprodukter og ulike maisprodukter viktige, og dette kan det være vanskelig å få tak i, selv i Oslo.»
Det gastronomiske høydepunktet, slik jeg ser det, nøt vi faktisk før gjestene kom
Dette er rett og slett usant. Jo, man må nok lete og researche litt, kanskje ta bestilling på en vare eller maksimalt to. Og det kan jo gå ut over arbeidet med øyenbrynene.
Avslutningsvis vil jeg si det er nokså underlig at landets største forlag gir ut slikt som dette, altså rent amatørsludder. Gyldendal har kompetente rådgivere og folk som har trening i å lese både tekster og oppskrifter. De har kanskje tenkt at dette får andre fortelle dem?
Det er nokså underlig at landets største forlag gir ut slikt som dette, altså rent amatørsludder
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.