Cecilia Brækhus, Casper Ruud, John Arne Riise, IMG, Morten Andreassen, OnklP, Ari Emanuel, Pave Johannes Paul II, «Jerry Maguire», «Entourage»

Profesjonell boksing er igjen blitt en lovlig sport i Norge, og denne helgen skal Cecilia Brækhus markere begivenheten med en utsolgt tittelkamp mot franske Anne-Sophie Mathis i Oslo Spektrum. Men om proffboksing med dette er blitt innlemmet i den norske «idrettsfamilien», vil det være feil å si at sporten er blitt helt sugd inn i streit­heten. Det føltes i alle fall ikke sånn da «The Homecoming», som kampen kalles, ble presentert på en pressekonferanse måneden i forveien.

Pressekonferansen ble ikke holdt hos Olympiatoppen, men på luksushotellet The Thief på Tjuvholmen i Oslo, og startet med at Cecilia Brækhus’ personlige beltebærer la hennes fire tittelbelter på konferansebordet. Så ble rapperen OnklP plassert ved bordet. Han hadde skrevet en «walk-in»-sang til Brækhus, som han forøvrig beskrev som «pen og farlig samtidig. Og det er jo ... ganske interessant».

Så entret Brækhus og Mathis lokalet og stirret olmt på hverandre for fotografene, Brækhus med wetlook, Mathis med plaster under øyet, som hun ikke hadde fått av å spille tennis, som hun sa. Så kom en uanmeldt dopingkontrollør og hentet Mathis til urinprøve. Brækhus sto igjen for en selfie med ukebladet Her & Nå.

– Dette er min baby. Dette er min drøm. Nå begynner dette å bli akkurat det jeg så for meg. Det skal være helnorsk, og så skal det være litt Las Vegas, sa hun.

– Det skal vi få til. Jeg har et fantastisk team som har gjort en fantastisk jobb, både på det sportslige og alt annet.

Bakerst i lokalet sto hennes advokat Morten ­Andreassen, kongehusvenn og artistmanager, som med sitt blotte nærvær kunne sende tankene i retning Las Vegas – hans høye krøller er det nærmeste norsk boksesport kommer lynnedslagsveisen til Mike ­Tysons gamle promotør Don King. Men når det gjelder «det sportslige og alt annet»? Der er det også en annen juristutdannet bakmann som har gjort en solid jobb.

TRAV, FRED OG BADEDRAKTER

– Det finnes ingen sport som vi ikke er interessert i. Det skulle jeg våge å hevde, begynner svenske Kristian Hysén, som er den bakmannen.

– Vi har en ganske stor handlefrihet. Så lenge vi tror at det er en idrett som vi kan bli fremgangsrike i.

Hysén er Norden-sjef for IMG, eller International Management Group, et amerikansk agent- og rettighetsbyrå som i Norge hittil har drevet i det stille med trav og rallycross og en og annen fredspriskonsert, men er en internasjonal gigant innen sports- og underholdningsindustrien. Om de da ikke rett og slett er ansvarlige for at sport ble en underholdningsindustri.

Har du noen gang lurt på hvem som fikk ideen om at idrettsutøvere kunne egne seg til å markedsføre armbåndsur, flyselskap eller boksershortser? Eller hvorfor det plutselig er en stjernespekket ­fotballiga i India? ­Eller hvorfor det finnes en praksis med «wild card» i tennis, som gir utvalgte spillere fripass til turneringer?

– De maksimerer alt, sier Steinar Hoen, tidligere høydehopper og sjef for friidrettsarrangementet Bis­lett Games, som inngår i den verdensomspennende stevneserien Diamond League, som IMG både selger tv-rettighetene til og kom opp med navnet på.

– Alt det dere ikke ser.

FRA GOLF TIL TRAKTOROLJE

– Idrettsutøvere har alltid vært stjerner. Men han gjorde sport kommersielt. Til noe å leve av, sier Kristian Hysén.

Han snakker om amerikanske Mark McCormack, grunnleggeren av IMG. McCormack var en jusutdannet amatørgolfer, som på slutten av 1950-tallet ble agent for den kjederøykende golfspilleren ­Arnold Palmer, og gjorde ham til en reklameplakat for alt fra golfkøller, caddy-sixpencer og paraplyer til mindre intuitive produkter som ketchup, traktorolje og 50-50-blandingen av iste og limonade som for ­ettertiden bare er kjent som en Arnold Palmer. Men selv om Mark McCormack lovet Palmer at han skulle være hans eneste klient, utvidet han snart kundelisten både i og utenfor golfsirkuset – han representerte på et tidspunkt både Kate Moss, Mikhail Gorbatsjov og Pave Johannes Paul II. McCormack skaffet ikke bare sine klienter reklameavtaler med Rolex, han fikk sin egen Rolex-annonse. I 1990 ­kåret magasinet Sports Illustrated Mark McCormack til den mektigste personen i idrettsverdenen (siden har det hovedsakelig vært IMG som leverer modeller til magasinets årlige badedraktutgave – Kristian Hysén jobbet med norske Vendela Kirsebom etter at hun havnet på forsiden i 1993).

McCormack ble så synonym med agentbransjen at han sto modell for mentoren til sportsagenten Tom Cruise spilte i «Jerry Maguire», den ivrige bransjeveteranen som i innklipte scener minner om at «hvis hjertet er tomt, hjelper det ikke med hjerne».

I 2003 døde McCormack av hjertesvikt. Et tiår i ­aktiv eierkapital-limbo fulgte, før IMG havnet på hendene til en annen bransjemogul, Ari Emanuel og hans selskap William Morris Endeavor (WME).

Til tross for økenavnet «Mark the Shark», kultiverte McCormack et mildt, selvutslettende image, han inngikk kontrakter i form av håndtrykk og skal ha vært fornøyd med å gå i null ved slutten av regnskapsåret.

Det gjør ikke Ari Emanuel. Han var den offisielle inspirasjonen for Hollywood-agenten Ari Gold i tv-serien «Entourage», og er en notorisk temperamentsfull alfahann som setter sin ære i å ta 300 kundesamtaler i døgnet. «Du må ønske deg det jævla brødstykket mer enn noen andre. Så enkelt er det», sier han i «Powerhouse», en fersk bok om den amerikanske agentindustrien. I boken beskriver han oppkjøpet av IMG som «en motherfucker», som er hans måte å si at det kostet selskapet hans om lag 20 milliarder kroner.

Men da bransjebladet Hollywood Reporter nylig spurte om prisen var for høy å betale, avviste han spørsmålet, fordi han hadde en klar idé om hvordan IMG passet inn i puslespillet hans «og hvilken retning verden går i».

INGEN BEGRENSNINGER

Kristian Hysén fikk en forsmak på hvilken retning IMG og verden går i da han deltok på et tredagers bedriftsseminar i kystbyen Carlsbad i California i januar i år. De tidligere presidentrådgiverne David Axelrod og Karl Rove foredro om hvordan man leder et land og militære ledere om hvordan man forsvarer det. Lady Gaga forklarte hvordan hun gikk fra undergrunnsartist til verdensstjerne, og en mikrobeforsker forklarte hvordan genmanipulasjon kan hindre dødelige sykdommer. Kristian Hysén lærte også Ari Emanuel bedre å kjenne.

– Han har en utrolig appetitt på livet, sier Hysén.

– Et energinivå uten sidestykke. Hva han vil gjøre med WME og IMG ... Andre får sette begrensninger, det er sånn han tenker.

Etter selskapsfusjonen har WME-IMG konsolidert sin posisjon i grenselandet mellom sport og underholdning, blant annet med 40-milliarders­kjøpet av mixed martial arts-monopolisten Ultimate Fighting Championship (UFC). En umiddelbar ­synergieffekt: Cecilia Brækhus ble i sommer fløyet til et UFC-arrangement i Las Vegas for å «se nærmere på hvordan de jobber med promotering og organisering av stevnene», som hun sa til VG.

IMG har også trappet opp virksomheten i Norge, hvor de inntil nylig konsentrerte seg om Rikstoto-sendinger og den årlige Nobelkonserten, som selskapet ifjor avsluttet samarbeidet med, fordi det var «en fremmed fugl», ifølge Kristian Hysén, «selv om det skulle passe bedre inn nå». Samtidig overtok IMG rettighetene til Miss Universe-kåringen, som Donald Trump solgte unna for å kunne delta i den amerikanske presidentvalgkampen.

I februar tegnet IMG kontrakt med det norske tennishåpet Casper Ruud (17), noe som ifølge generalsekretær Alexander Kjær i Norges Tennisforbund rett og slett var «flott for norsk tennis» og beviser «at det går an bli best i verden med base i Norge».

For å forstå logikken i dette utsagnet – Casper Ruud er riktignok desidert best i Norge og har gjort et kraftig byks på verdensrankingen i år, men er i skrivende stund rangert som nummer 274 – kan det hjelpe å vite hvordan internasjonal tennis er bygd opp, ikke minst fordi det gir et bilde av hvordan IMG opererer. Tennis har ikke et overordnet internasjonalt særforbund, men et eget forbund for herrene, for kvinnene, for juniorene og et utall selvstyrte ­turneringer.

Dette gir sporten enkelte sjarmerende eksent­riske trekk – som at Wimbledon-turneringen kan kreve at alle spiller i hvitt eller at amatører kan kvalifisere seg til US Open – men det gjør også profesjonell tennis til noe av et pyramide­spill. Og på toppen av det spillet sitter IMG, som både har ­senderettighetene til herrenes og kvinnenes ­seniorturneringer, representerer verdens­enerne Novak Djoković og Serena Williams, eier den viktigste talentfabrikken, Nick Bollettieri Academy i ­Florida, samt rår over majoriteten av sportens «wild cards», som i praksis gir gjestelisteplass i ­turneringer.

Dette er hvorfor «IMG er veldig bra å ha på laget», som Casper Ruuds norske manager Venke Aure sier. Etter at Ruud signerte med IMG, har han, mot en provisjon av spiller- og sponsorinntektene, fått innpass i sin første såkalte ATP 250-turnering, denne ukens Chengdu Open i Kina, hvor han for første gang kan komme til å måle krefter med topp ti-spillere. Så ja, åpenbart flott for norsk tennis (og i og for seg logisk i tilfellet Casper Ruud, som vant sin første ATP Challenger-turnering, som hierarkisk er rett under ATP 250, forrige måned). Men hvor flott er det for selve idretten?

Det er ikke det at vi styrer hele turneringer

KRISTIAN HYSÉN — sjef IMG Norden

FRA PERIFERI TIL SENTRUM

– Konsentrasjonen av slik makt i et organ som strengt tatt ikke hører til den organiserte og etablerte idrettspyramiden, er klart problematisk, sier Arve Hjelseth, første­amanuensis i idrettssosiologi ved NTNU, med kommersialisering av idrett som forskningsfelt.

– Det problematiske ligger i at de i noen idretter skaffer seg kontroll over en stor del av verdikjeden – de selger ikke bare medierettigheter, de organiserer også ligaer og delvis idretter, de representerer både utøvere og forbund i ulike sammenhenger. De jobber seg innover mot sentrum fra periferien.

– Det er ikke det at vi styrer hele turneringer, under­streker Kristian Hysén.

– Det handler mer om å skape et bra startfelt, så å si. Når man er ung og står på vippen, kan et wild card påvirke. Det er viktig for en junior. Det handler bare om å hype dem, på et vis.

Nylig havnet også en annen nordmann i Hyséns portefølje. I sommer besluttet John Arne Riise å gjøre comeback igjen, og sluttet seg til Chennaiyin FC, en franchiseklubb i den hardtsatsende indiske proffligaen i fotball, som IMG tok initiativ til i samarbeid med entreprenører fra cricket, og Bollywood-industrien. Det er sesongstart i morgen, men Kristian Hysén må medgi at han ikke er så «hands-on» når det gjelder India. Han har solgt noen enkeltstående senderettigheter i Skandinavia, det er det.

– India i seg selv: ingen verdi. Med Riise ... en viss verdi.

Når alle stjernene er på ­samme sted, det er da det blir spennende

KRISTIAN HYSÉN — sjef IMG Norden

THE PLACE TO BE

I øyeblikket er Kristian Hysén mest opptatt av «The Homecoming», boksestevnet i Oslo Spektrum som han ganske konsekvent omtaler som en «underholdningskveld». Han selger tv-rettighetene til kampen, men har vært med i prosessen hele veien, i møter med den norske godkjenningsnemnden, i diskusjoner om å finne den rette motstanderen til Cecilia Brækhus, reklameavtaler, programmet for kvelden.

Det skal være flere kamper med norske amatørboksere, men også musikalske innslag, og så er det viktig, sier han, at det kommer litt «rich and famous», og der har jo Morten Andreassen og hans arbeidsgiver John Christian Elden god oversikt, påpeker Hysén.

– For boksing kan også være en arena for mange andre som vil vise seg frem, sier han.

– Det spiller ingen rolle om du er politiker eller dyktig forretningsmann eller artist ... Det skal være the place to be. For når alle stjernene er på samme sted, det er da det blir spennende. Det er i alle fall sånn vi tenker.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.