Han må holde én racket i hånden når han går ut på banen. Motstanderen må gå først. Han tråkker ikke på linjene. Sokkene skal nå nøyaktig like langt opp på hver legg. Etter myntkastet gjør han en brå spurt ned mot grunnlinjen. Vannflaskene, én med temperert og én med kaldt vann, må stå på linje. Etikettene må peke ut mot banen. Han reiser seg fra stolen bare etter at motstanderen har gjort det først. Mellom hvert poeng må han tørke seg med håndkle på en bestemt måte. Deretter må han rette på håret bak hvert øre, ta på nesen, ta på begge skuldrene og rette på shortsen. Først da er verdens beste tennisspiller klar.

Hvis du har sett Rafael Nadal spille tennis, har du også sett noen av de nærmere 30 ritualene hans. Mens han med stor nøyaktighet og flid gjennomgår dem i en bestemte rekkefølge, må mannen på den andre banehalvdelen vente. Ritualene ser ut til å fungere helt utmerket for Rafael Nadal. Og nå som han er skadefri, er han tennisens ubestridte ener.

OVERTRO VS. ORDEN

Nadal har alt han trenger for å drive enhver motstander til vanvidd. Fart. Kraft. En nådeløs top-spin. Aggressivitet. Og en positiv innstilling. Idrettspsykologen James Loehr ser det slik:

– Hans eneste utfordring er å holde kontroll på nervene og konsentrasjonen. For det vet enhver motstander av Rafael Nadal: Når han blir nervøs, begynner han å slå korte baller.

De omfattende Rafa-ritualene er en viktig del av nervekontrollen. Spilleren beskriver dem selv i boken sin, «Rafa – my story» (2012):

«Noen kaller det overtro. Det er feil. Hvis det var overtro, hvorfor skulle jeg gjøre det samme igjen og igjen – enten jeg taper eller vinner? Det er en måte for meg å finne tilstedeværelse på i en kamp. Jeg beordrer omgivelsene til å tilpasse seg den orden jeg søker i mitt hode.» 

Nadals utfordring er at hans hodeorden ikke alltid går overens med regelverket. Han har 20 sekunder på seg mellom slagene i Grand Slam-turneringer. I en vanlig ATP-turnering er 25 sekunder det maksimale. Går han over tiden, skal han først få advarsel. Deretter vanker det poengstraff, eventuelt tap av førsteserve. ATP, herrenes tennisorganisasjon, endret reglene foran 2013-sesongen for å gjøre det lettere for dommeren å gripe inn.

Men slett ikke alle dommere har slått like hardt ned på Nadals tidsbruk. Sånt blir det dårlig stemning av.

SUTRING

Gentlemansimaget til Roger Federer slo små sprekker i januar i år da han røk ut i semifinalen i Australia. Det var hans 33. duell med spanjolen og håndklærne hans. Federer var ordentlig gretten, og klaget til dommeren både under og etter kampen:

– Jeg klager ikke mye. Men enten så har du regler, eller så har du det ikke. Hvis du ikke har regler, så er det greit. Da kan alle gjøre som de vil, sa han til pressen etter kampen.

I Australia stakk Rafas tidsbruk og rutiner av med mye oppmerksomhet. En psykolog ringte til slutt den australske kringkasteren og ba kommentatorene slutte å gjøre narr av stjernen. Han led jo helt åpenbart av tvangshandlinger.

I en av de tidlige kampene i Melbourne fikk Nadal en uvant serie med advarsler fra dommerstolen. Etter kampen, som han forøvrig vant 7–6, 7–5, 7–6, sendte han en bitende bemerkning i retning dommer

Eva Asderaki:

– Det er viktig å ha mennesker i dommerstolen som forstår spillet.

NERVEKONTROLL

Sære rutiner og overtro er ikke noe nytt i sport, spesielt ikke i tennis. Björn Borg kunne aldri barbere skjegget rett før eller under Wimbledon. Goran Ivanišević måtte se «Teletubbies» før han sto opp om morgenen. Maria Sjarapova må skrike helt opp mot 101 decibel når hun slår ballen.

– Du må skille mellom overtro og ritualer som har en funksjon, sier dr. James Loehr.

Den Florida-baserte sportspsykologen gjorde på 1980-tallet noen oppdagelser på tennisbanen som han har levd av siden: De beste spillerne hadde veldig mange av de samme egenskapene. Én ting som skilte de aller beste fra de nest beste, var hvordan de brukte tiden mellom poengene. I tillegg til å filme spillerne, målte også Loehr og kompanjongene hans hjerterytmen deres i kamp.

– De aller beste klarte, ved hjelp av sine faste ritualer, å få hjerterytmen pent ned mellom poengene. De brukte ritualene sine til å takle stresset, forteller Loehr.

De beste spillerne lot for eksempel aldri øynene vandre rundt på omgivelsene, men holdt dem fast på strengene i rackethodet. De snudde ofte ryggen til nettet etter en ball. De hadde også et positivt kroppsspråk, rackethodet ble holdt høyt.

– Kroppen vår elsker rutine. Enhver stor idrettsutøver trenger å ha ritualer. Da sier kroppen til seg selv: «Dette kjenner jeg igjen. Dette er normalt», selv om omgivelsene er ekstreme, for eksempel som på en arena fylt til randen av publikum som roper og hoier, sier Loehr.

I dag lever han godt av å selge sin oppskrift på avkobling og rutiner til profesjonelle tennisspillere, leger, næringslivsledere og det amerikanske forsvaret.

– Kronisk stress tar livet av idrettsutøvere og andre som jevnlig må prestere på et høyt nivå. Hvis du gjentar disse ritualene hver dag, gjør kroppen dette helt automatisk. Du får da en avkobling midt i kampens hete og en kjærkommen mikroinnsprøytning av energi, forklarer Loehr.

FØLELSER

En av Idretts-Norges mest brukte mentaltrenere, Erik Bertrand Larssen, har også vært på tennisbanen. Han har tidligere jobbet med Maria Sjarapova og hennes trener Thomas Högstedt. Han er ikke i tvil om ritualenes betydning for toppidrettsutøvere:

– Det handler om følelser. Å kontrollere og styre følelser.

Bertrand Larssen mener Nadal tvinger tankene sine over på det sporet han vil ha dem når han gjør «greiene» sine:

– Om det er å dra bak i shortsen, spise en bit av bananen eller vri flaskene riktig vei, det er ikke så viktig.

Selv om mentaltreneren tror Nadal følger sine rutiner mest for sin egen skyld, ser han ikke bort fra at spanjolen også er klar over at han psyker ut motstanderne med dem:

– Vi skal ikke glemme at det pågår en psykologisk krigføring her. Tennis er en kampsport uten at spillerne er fysisk i nærheten av hverandre. Se på Nadal når han pumper knyttneven hver gang han vinner en avgjørende ball! Han ser på motstanderen. Det er en boksekamp. En enorm, usynlig boksekamp.

Bertrand Larssens råd til motspillerne som irriterer seg, er å la det være:

– Det er stusslig å drive og sutre over det. Det må du møte på en annen måte. Det fins mange andre måter å være mye mer unfair på i idrett.

HVA MED PUBLIKUM?

For menneskene som på styrerommet diskuterer tennisens fremtid som underholdning, er det derimot nødvendig å diskutere Nadals tidsbruk. Hvor mye shortstrekking, håndkletørring og ballspretting orker tv-seerne før de bytter til en annen kanal? Tidenes lengste Grand Slam-finale ble spilt i 2012, og varte i ikke mindre enn fem timer og 53 minutter. Det var etter denne kampen at tidsreglene ble endret.

Finalistene? Rafael Nadal og Novak Djoković – de to største tidstyvene i bransjen.

– Når spillerne strekker seg maks på det fysiske, og ballen går 100 ganger over nettet så spillerne knapt klarer å stå etterpå, da synes jeg dommerne må få være litt snillere på tiden. Nadal har klaget litte grann, og det kan jeg forstå, sier tidligere tennisspiller Christian Ruud, som kommenterer tennis for norske tv-seere.

Den tidligere norske proffspilleren kommenterte rekordfinalen i 2012. Han kjedet seg ikke et sekund. Nadal tapte den kampen. Men spanjolen slo grusomt tilbake på grusen i Monte Carlo noen måneder senere. Akkurat som han gjorde det mot Federer i den legendariske Wimbledon-finalen fra 2008. I boken sin beskriver Nadal inngående hvordan han bygget en mur rundt seg selv i akkurat den kampen. «Følelsene som hadde angrepet og overveldet meg om jeg ikke hadde utført mitt ritual ... var helt under kontroll, for ikke å si helt borte.»

– Nadal bruker mye krefter i hvert enkelt slag. Federer spiller lettere. Han trenger kanskje bare 15 sekunder på å hente seg inn. Nadal trenger 25 sekunder, sier Ruud, som har sett at en spiller som Nadal har vært med å bringe sporten opp på et helt nytt fysisk nivå.

– Men en regel er til for å overholdes, sier Ruud.

Det blir med andre ord mye å følge med på når herrenes tennissirkus flytter seg til Europa og Monte Carlo den 14. april. Nadals favorittsesong: Den langsomme. På grus.

– Jeg synes du ser at han har skjerpet seg. Nå har han med seg to håndklær på banen. Ett til hver ballgutt, sier Christian Ruud.

Les også fra Dagens D2: Nirvana 2.0(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.