Vulvamonologen

Tekst
LANGSIKTIG. Liv Strömquist jobber med både radio, tv og teater, men tegneserier er uttrykksformen som står henne nærmest. – Jeg håper at jeg blir en kjempegammel dame på 80 år som fortsatt tegner serier, sier hun

LANGSIKTIG. Liv Strömquist jobber med både radio, tv og teater, men tegneserier er uttrykksformen som står henne nærmest. – Jeg håper at jeg blir en kjempegammel dame på 80 år som fortsatt tegner serier, sier hun

Den svenske tegneserieskaperen Liv Strömquist har brukt halvannet år på å fordype seg i kulturhistorien til det kvinnelige kjønnsorganet.

Fakta: Liv Strömquist

Serieskaper, radiovert og dramatiker, født 3. feb­ruar 1978.

Begynte å lage serier i fanzinen «Rikedomen», som ble samlet i boken «Hundre procent fett» (2005), utgitt samme år som hun begynte på Serieskolan i Malmö.

Har siden gitt ut tegne­seriebøkene «Drift» (2007, sexserie tegnet av Jan Bielecki), «Einsteins fru» (2008), «Prins Charles kän­sla» (2010), «Ja till Liv!» (2011) og «Kunskapens frukt» (2014). Laget også en tegneserie til The Knife-albumet «Shaking the Habitual» (2012).

Tegner fast i Aftonbladet, Galago og tidsskriftet Vi läsar.

Er blitt satt opp på teaterscenen fire ganger: «Jag är din flickvän nu» (2008), «Om nu kärnfamiljen är så jävla fet – varför behöver den då så mycket propaganda?» (2010), «Prins Charles känsla» (2011) og «Liv Strömquist tänker på dig» (2014).

Har vunnet skjønnlitterære priser som Gustaf ­Frödings stipend og ABFs litteraturpris, begge i 2011.

rikedomen.se

Det er ikke tilfeldig at Malmö har fått kjælenavnet «Lilla Berlin». Byen er blitt det motkulturelle Nordens hovedstad, fylt med kunstgallerier, tatoverte baristaer som driver plateselskap på fritiden og feministiske tegneseriekollektiv.

Og midt mellom tegneserieskolen og den kommunale graffitiveggen i Folkets park befinner kontorfellesskapet til Sveriges ledende feministiske serieskapere seg.

Her, mellom filleryer og plakater for argentinsk queerpunk, har Liv Strömquist (36) fordypet seg i kulturhistorien til det kvinnelige kjønnsorganet i halv­annet år.

– Historien om kvinnens kjønnsorgan er i mangt og meget historien om kjønnsmaktsordningen, forteller Strömquist.

Hun har pløyd gjennom bøker som Mary Jane ­Luptons «Menstruation & Psychoanalysis» og Thomas W. Laqueurs «Making Sex: Body and Gender From the Greeks to Freud» i jakten på sannheten om det som ofte bare kalles «det kvinnelige kjønnsorganet». Hvorfor har den ikke noe ordentlig navn? Hva er «vulvaen» for noe? Hvor stor er egentlig klitoris? Og hvor går egentlig grensen mellom det biologiske og det kulturelle kjønnet?

Resultatet er blitt det 140 sider lange tegneseriealbumet «Kunskapens frukt». Og arbeidet begynte med mensen.

 

MENN MED MENS

Da Liv Strömquist saumfarte annonser for bind og tamponger var det to begreper som stadig dukket opp: «Frisk» og «trygg».

Men hva var det egentlig disse produktene skulle beskytte kvinnene fra, undret serieskaperen. Var det blodsprut på møbler og klær? Eller var det frykten for at det skal bli avslørt at man faktisk har menstruasjon? Med dette som utgangspunkt begynte Strömquist å grave i synet på menstruasjonen gjennom historien, og i den 40 sider lange tegneserien «Blood Mountain» beskriver hun hvordan menstruasjon gjennom historien både er blitt skildret som noe urent og tabu (enkelte mener ordet «tabu» stammer fra det polynesiske ordet for menstruasjon, «tupua») og som noe eksistensielt, religiøst – ja, nærmest ­magisk.

Visste du for eksempel at de gamle grekerne anså at regelmessige blødninger fra tarmen, grunnet hemoroider, var «mannemens»?

Strömquist var i full gang med arbeidet med ««Blood Mountain» da hun ifjor sommer ble invitert til det populære radioprogrammet «Sommar i P1». Der valgte hun å snakke i en time om mensen.

POLITISK HUMOR. Humor, research og forenkling er viktige virkemidler for Liv Strömquist, som i mens-tegneserien «Blood Mountain». – Jeg er tilhenger av å forklare ting enkelt. Da mener jeg ikke å forenkle eller fordumme, for det går an å beholde samme grad av komplikasjon selv om du forteller budskapet på enklere vis, sier hun

POLITISK HUMOR. Humor, research og forenkling er viktige virkemidler for Liv Strömquist, som i mens-tegneserien «Blood Mountain». – Jeg er tilhenger av å forklare ting enkelt. Da mener jeg ikke å forenkle eller fordumme, for det går an å beholde samme grad av komplikasjon selv om du forteller budskapet på enklere vis, sier hun

Hennes kvinnelige kollegaer ble så inspirert at de umiddelbart begynte arbeidet med tegneserieantologien «Kvinnor ritar bara serier om mens». Strömquist bidrar ikke i den, for hun var allerede i gang med et større prosjekt. 

– Jeg holdt allerede på med «Kunskapens tre» da jeg gjorde sommerpraten ifjor, så det hele begynte med tegneseriene. Jeg har lenge vært interessert i vulvaen og dens rolle i kulturen. Det er en sak jeg har tenkt lenge og mye på, så det føltes viktig å lage et album om saken, forteller hun.

Det som trolig vil fremstå som mest kontroversielt i «Kunskapens frukt», er hvor mye av vår oppfatning av kjønn Strömquist mener er kulturelt betinget. Ja, at selv ideen om to kjønn er et produkt av kulturen, ikke naturen.

– Jeg ble overrasket over hvor mye av synet på vul-vaen som har endret seg som følge av hvilket samfunn vi lever i, altså at seksualitet og kjønn i så stor grad er et produkt av kulturen. For eksempel betraktet man før 1800-tallet kvinners seksualitet som sterkere enn menns, og at kvinner var slaver av sine kropper, mens menn ble styrt av fornuften. Siden svingte pendelen på 1800-tallet, og nå anså man ikke lenger at kvinnen hadde noen som helst form for erotisk begjær.

Tidligere ble det hevdet at kvinnens orgasme var nødvendig for at hun skulle bli gravid, mens grekerne på Aristoteles’ tid var av den oppfatning av at det bare fantes ett biologisk kjønn. Kvinnen var en mindre perfekt versjon av mannen, noe som også førte til at man ikke trodde på ideen om en mannlig og kvinnelig seksualitet. På 1600-tallet ble klitoris omtalt som «kvinnens penis», en oppfatning som fikk nytt liv da forskere i 1998 kom frem til at organet faktisk er syv–ti centimeter langt, kanskje enda større.

KVINNESPØRSMÅL. I denne serien fra månedsbladet Vi läser stiller Liv Strömquist intimitetstyranniske spørsmål som ofte rettes mot kvinnelige forfattere, til mannlige suksessforfattere som Karl Ove Knausgård og Jens Lapidus

KVINNESPØRSMÅL. I denne serien fra månedsbladet Vi läser stiller Liv Strömquist intimitetstyranniske spørsmål som ofte rettes mot kvinnelige forfattere, til mannlige suksessforfattere som Karl Ove Knausgård og Jens Lapidus

TIDENES VERSTE

«Kunskapens frukt» starter på typ­isk Strömquist-manér, med en kåring. Der hun tidligere har kåret «verdens mest provoserende kjærester» (Albert Einstein, Pablo Picasso, Karl Marx) og «menn som aldri burde fått ha sex» (Jean-Paul Sartre, Timbuktu, Ingmar Bergman), er turen nå kommet til «menn som har vært for interessert i det som bruker å kalles ‘det kvinnelige kjønnsorganet’».

Og da tenker hun ikke på Don Juan, men folk som den kristne teologen og filosofen Augustin, som regnet sex som et svik mot Gud, cornflakes-gründeren John Harvey Kellogg, som engasjerte seg i kampen mot kvinnelig onani, legen som begynte å operere bort klitoris på 1800-tallet, også i kampen mot onani, samt John Money, professor i medisinsk psykologi, som på 1900-tallet gikk sterkt inn for at de én–to prosentene av babyer som ble født med kjønnsorgan som ikke passet enkelt inn i kategorien mannlig eller kvinnelig, skulle opereres. Det ville i praksis si at leger fjernet kroppsvev som ble regnet som for stort for å være et kvinnelig kjønnsorgan og for lite til å være et mannlig.

Personangrepet er en viktig del av Strömquists ­satire, og heller ikke nordmenn slipper unna. Både Ari Behn og Karl Ove Knausgård har vært Strömquistseriefigurer. I månedsbladet Vi läser foretok Strömquist en typisk «gender-flip» da hun plukket journalistiske spørsmål stilt til kvinnelige forfattere, og rettet dem mot folk som Knausgård og Jens Lapidus, som ble spurt «hur har faderskapet förandrat dig som författare?».

– Kvinnelige forfattere får alltid så mange private spørsmål. Vi får alltid så mange spørsmål som går på at vi er forbilder for unge jenter eller kulturkjerringer, så jeg tenkte det var morsomt å spørre Knausgård om hvorfor han røyker så mange sigaretter, og om det ikke gjør ham til et dårlig forbilde. Men jeg ­liker godt Knausgård, og leser hans bøker, han er en svinbra forfatter. Som kvinne gjenkjenner jeg Knausgårds følelse bak barnevognen.

KJÆRESTEKÅRING. Karl Marx er historiens fjerde mest provoserende mannlige kjæreste, ifølge Liv Strömquist

KJÆRESTEKÅRING. Karl Marx er historiens fjerde mest provoserende mannlige kjæreste, ifølge Liv Strömquist

TEGNESTUEN. Liv Strömquist (bak) deler studio med to andre hardtslående feministiske tegneserieskapere. Tegneseriebøkene til Sara Granér (t.h.) selger i store opplag, mens Sara Hansson, som ikke var tilstede da bildet ble tatt, fikk gode kritikker for den selvbiografiske oppvekstskildringen «Vi håller på med en viktig grej»

BEGYNNELSEN

Den politiske tegneserien har langt dypere røtter i Sverige enn i Norge. For eksempel gikk satiriske «Arne And» lenge fast i fagforeningsbladet Metallarbetaren, mens den ledende antologien ­Galago helt siden starten i 1979 har vært tydelig definert som et venstrepolitisk prosjekt. I dag står Strömquist frem som ledestjerne for en stor bølge med feministiske tegneserieskapere, mens hun fikk sin egen oppvåkning med den såkalte «tredje bølgen» med feminisme i Sverige.

– Jeg var 17–18 år gammel da Nina Björk ga ut boken «Under det rosa täcket», som bidro til å vekke en kollektiv feministisk bevissthet i hele samfunnet. Der den andre bølgen fokuserte på lønn og barnehageplasser, gikk den tredje bølgen inn i kultursektoren, man begynte å se på likestilling innen både kunst, tegneserier, medier og musikk.

Da hun begynte å lage tegneserier for rundt ti år siden, dominerte den selvbiografiske trenden i Sverige: utleverende utforskning av egen fyll, kjærlighet, barndom og hverdagsproblematikk – best kjent i Norge gjennom stripeserien «Rocky», samt selvbiografiske tegneserieromaner fra folk som Mats Jonsson, Daniel Ahlgren, Coco Moodysson og Åsa Grennvall.

– Da jeg ga ut min første bok kjentes det helt aparte å lage politiske humorserier. Jeg tenkte at Galagao aldri ville publisere mine serier, fordi de var for feministiske og «tramsiga», forteller Strömquist.

Men forlaget ville ikke bare trykke seriene i Galago, de ville utgi en hel bok.

Debuten «Hundre procent fett» (2005) kom ut før Strömquist rakk å forberede seg på oppmerksomheten, Hun hadde akkurat begynt på Serieskolan i Malmö, men måtte bruke mest tid på å snakke med pressen.

– Hvor hentet du inspirasjon fra utenfor tegneseriens verden?

– Jeg har vært en storkonsument av feminisme og humor, selv om det har vært lite feminisme i humoren, fra Monty Python og Galenskaparne til Killinggänget. I tillegg var jeg kjempepåvirket av riot grrl-bevegelsen i musikken på 90-tallet, spesielt Kathleen Hanna i bandet Bikini Kill. Jeg begynte jo med en fanzine med tekster, tegninger og collage, og tror det var denne «gjør det selv»-tanken, og at man ikke trengte å være så teknisk dyktig, jeg hentet fra riot grrl-bandene og deres ekstremt kaxiga attityde. Jeg gjorde mye av det samme, men med tegneserier. Jeg ville lage­ serier som slo tilbake.

DRØMMEJOBBEN. Liv Strömquist jobber mye med radio og teater, men hun har ikke lyst til å gi slipp på tegne­seriene, som hittil er samlet i seks bøker. – Det som er så heftig med tegneserier, er at man har full kontroll over alt selv. Jeg kan gjøre absolutt hva som helst, så sender jeg det til forlaget – og så kommer det ut, forteller hun

DRØMMEJOBBEN. Liv Strömquist jobber mye med radio og teater, men hun har ikke lyst til å gi slipp på tegne­seriene, som hittil er samlet i seks bøker. – Det som er så heftig med tegneserier, er at man har full kontroll over alt selv. Jeg kan gjøre absolutt hva som helst, så sender jeg det til forlaget – og så kommer det ut, forteller hun

MULTIMEDIEKUNSTNER

Denne høsten vier Henie Onstad Kunstsenter god plass til Christopher Nielsen, som med utgangspunkt i tegneserier nå boltrer seg innenfor både billedkunst, installasjoner, teater, film og skjønnlitteratur. Dragningen fra andre kunstformer er også stor for Liv Strömquist, som jobber med radio, tv og teater. Men tegneserien vil hun aldri gi slipp på.

– Jeg synes det er moro å tegne serier, jeg elsker det. Jeg håper at jeg blir en kjempegammel dame på 80 år som fortsatt tegner serier.

«Kunskapens frukt» er den mest helhetlige av hennes utgivelser, men det er likevel en fragmentarisk utgivelse med flere enkeltstående tegneserier. Når kommer tegneserieromanen?

– Kanskje når mine barn er blitt større? Nå klarer jeg ikke å tenke lange tanker, men samtidig liker jeg det fragmentariske, jeg liker den mosaikkaktige verdensbeskrivelsen. Kanskje jeg aldri skal gjøre en ­serieroman?

– Hva slags tegneserie skulle du ønske deg som et mannlig «svar» på «Kunskapens frukt»? Eller skal du lage den selv?

– Mannens kjønnsorgan har på ingen måte vært en «battlefield» på samme vis som kvinnens. Jeg mener at det finnes en ganske avdramatisert relasjon til det mannlige kjønnsorganet, det har mange ulike nøytrale navn, det avbildes og omtales ganske ofte. Jeg synes på ingen måte det mannlige kjønnet er like skjult og skambelagt, så jeg kommer i alle fall ikke til å lage det albumet.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk