Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Høremerket

Tekst
Puristen. Grado Labs’ mahogni-høretelefoner ble født en natt på midten av 1990-tallet, da eier John Grado bråvåknet og tenkte: «Jeg burde lage en høretelefon av tre.» – Folk forteller meg at de ­elsker retro-looken, sier sønnen Jonathan Grado

Puristen. Grado Labs’ mahogni-høretelefoner ble født en natt på midten av 1990-tallet, da eier John Grado bråvåknet og tenkte: «Jeg burde lage en høretelefon av tre.» – Folk forteller meg at de ­elsker retro-looken, sier sønnen Jonathan Grado

Familien bak verdens beste høretelefoner har ikke reklamert for bedriften på 50 år.

Det som skal være inngangen til Grado Labs produksjonslokaler, ligner en nedtagget garasjeport. Ikke engang et dørskilt avslører at rommene innenfor huser det som ifølge teknologimagasinet Wired er «verdens beste høretelefoner».

Her, i Brooklyns Sunset Park, har familien Grado holdt ut i fire generasjoner. Til tross for at familiebedriften ikke har brukt én dollar på reklame siden 1964, har de håndlagede høretelefonene opparbeidet seg kultstatus i musikkverdenen. Priser har haglet inn, Grado-navnet har en legendarisk klang blant lyd­entusiaster. Den luftige, presise lyden, følelsen av mahogni og aluminium rundt ørekanalene – Neil Young, Ringo Starr og Billy Joel er svorne fans.

Men heder og celeber kundekrets har ikke klart å lokke familien ut av de trange, gamle lokalene.

Fakta:

Grado labs
Brooklyn-basert ­firma som lager høretelefoner og stifter til plate­spillere.
Etablert av klokke­maker og operasanger ­Joseph Grado i 1953.
Spesielt kjent for høretelefonene, som har ­generert flere priser.
Firmaet produserte kun stifter frem til 1989, der­etter også høretelefoner.
Drives nå av Josephs nevø John Grado sr. og hans sønn Jonathan ­Grado jr.
Nett gradolabs.com

 

Reodor

– Hvorfor skal jeg utvide noe som helst? Jeg liker meg her.

John Grado (62), blid pater familias og eier av Grado Labs-firmaet, vagger sidelengs mellom benkene i verkstedet der stifter til platespillere produseres på 62. året.

De oransje veggene har stått slik siden 1970-tallet, og maskiner og utstyr fra krigens dager, fortsatt i full funksjon, står stablet til oppunder taket. Flere av dem er puslet sammen av Grado Labs’ gründer, ­Joseph Grado selv: En skruemaskin laget av et respatexbord er blant høydepunktene.

John Grado peker på en kvinne som sitter fordypet over et forstørrelsesglass.

– 25 yeez, sier han, med tykk Brooklyn-aksent.

– 15 år, sier han, og peker på en annen.

De fleste av de ansatte, et titall latinamerikanere ­rekruttert fra nabolaget, har tilbragt tiår i de overfylte lokalene. Mange av dem husker da Johns sønn ­Jonathan Grado, nå pr-ansvarlig i firmaet, sto oppreist under arbeidsbenkene.

 

Dårlige vibber

Det begynte med Johns onkel Joseph Grado. Hans italienske far kjøpte kvartalet i 1918, og Joseph vokste opp over grønnsaksbutikken i første etasje. Joseph var en aspirerende tenor, men utdannet seg til klokkemaker, og fikk tidlig jobb hos luksusforretningen Tiffany’s.

Det var mens han jobbet der, at han bestemte seg for å klage på en forsterker. Joseph oppsøkte produsenten, som fant feilen: Forsterkeren hadde en endring på én desibel ved ti kilohertz – en forskjell som er nær umulig å fange opp for et menneske. Joseph Grado, som ikke visste hva en desibel var, ble satt på en lyttetest – og svarte riktig i syv av ti tilfeller.

Et usedvanlig talent, mente produsenten. Han tok en telefon til Sherman Fairchild, oppfinner og musikk­entusiast, og på den tiden en av verdens rikeste menn. Fairchild eide et lite selskap som produserte stifter til platespillere. De presterte svært godt lydmessig, men hadde det med å bryte sammen etter kort tid. ­Milliardæren sendte en limousin ­etter ­Joseph Grado, som fikk en personlig omvisning i ­produksjonslokalene.

Rydd opp, få ordning i alle ledd, var klokkemakerens råd. Joseph fikk jobb på dagen, fortsatt uten å ane hva en desibel var.

– På den tiden ble lydutstyr smelt sammen i en fei, rett ut på samlebåndet, forteller John Grado, Josephs Grados nevø.

– Trikset er – og dette gjelder også høretelefoner: Man må ha stålkontroll på de forskjellige delene. Alle komponentene har en egenfrekvens, potensielle vib­rasjoner som må elimineres for ikke å forstyrre lyden. Fra limet vi bruker til ledningene – alt er valgt ut for å minimere forstyrrelser.

Lyttestolen. John Grado har arvet tenor-onkelens «gode ører». Sønnen Jonathan Grado jobber med å lansere det 62 år gamle familiefirmaet på sosiale medier

Lyttestolen. John Grado har arvet tenor-onkelens «gode ører». Sønnen Jonathan Grado jobber med å lansere det 62 år gamle familiefirmaet på sosiale medier

 

CD-krig

Da farens fruktbutikk ble lagt ned på begynnelsen av 1950-tallet, startet Joseph Grado sin egen stift-business fra kjøkkenbordet. Stifter bygget med klokkeren presisjon, det gikk strålende. Så kom 1980-tallet.

– Cd-en kom på markedet. Det ble krig, sier John Grado.

– Hadde du platespiller, hadde du ikke cd-spiller, og omvendt.

Brått gikk Grado Labs fra å produsere 10.000 lp-stifter i uken, til å produsere 12.000 i året. Joseph og John Grado, sistnevnte allerede med noen tiår på baken i firmaet, måtte finne på noe nytt. Høretelefoner virket som et naturlig neste steg. Og det var rom for forbedring, ifølge John Grado:

– På den tiden var høretelefoner sett på som annenrangs. Du brukte dem bare om du måtte.

De lanserte sin første kolleksjon i 1988. Den klassiske modellen HP1000 selges i dag for flere tusen dollar i nettbutikker.

Da John Grado tok over firmaet i 1990, gikk det imidlertid fortsatt trått. Fikk de en bestilling på ti, på den tiden en stor ordre, puslet han og kona dem sammen ved kjøkkenbordet. På The Consumer Electronics Show, en av USAs største elektronikkmesser, løsnet det: I 1994 vant SR60-modellen prisen for årets produkt og årets budsjettkomponent. Gode anmeldelser fulgte, og planen om å produsere høyttalere og forsterkere, ble lagt på hyllen. Stifter og høretelefoner var nok.

Som sin onkel brukte John Grado heller pengene på høretelefonene enn på reklame.

– Når alle tv-reklamer hevder at de er best, slutter man jo å tro på dem. Og hvis jeg ikke tror på hva de sier – hvorfor i all verden skal folk tro på meg.

Full maskin. Da onkelen ville legge ned familiebedriften på 1980-tallet, overtok John Grado de nær tomme lokalene. I dag klarer de såvidt å etterkomme etterspørselen på høretelefonene

Full maskin. Da onkelen ville legge ned familiebedriften på 1980-tallet, overtok John Grado de nær tomme lokalene. I dag klarer de såvidt å etterkomme etterspørselen på høretelefonene

 

Ritual

Jonathan Grado (25) stamper opp en trang, bratt trapp, og inn i det som nå er familiens lytterom.

– Her åpnet jeg min første Nintendo 64, sier han.

– Der sto stuebordet, der var kjøkkenet.

Familien bodde i denne etasjen til 1999. Da faren John fant ut at han trengte litt avstand til arbeidsplassen, flyttet de en liten kjøretur unna.

Lp-er står stablet på vegg-til-vegg-teppet, priser og utmerkelser står lent inntil knallblå vegger. Når John Grado tester ut nye høretelefoner her, hører han bestandig på de samme tre sangene: «Before You Accuse Me» av Eric Clapton, Duke Ellingtons «Red Garter» og «Night in Tunisia» av Ella Fitzgerald.

Etter returen fra art direction-utdannelsen, har sønnen Jonathan Grado åpnet et nytt kapittel i Grado Labs’ historie. Siden han lanserte firmaet i sosiale medier, har bestillingene økt, og antall pressehenvendelser skutt i været.

– Når folk kontaktet oss om publisitet tidligere, tror jeg ikke engang de fikk noen respons, sier Jonathan.

– Pappa ville bare lage hodetelefoner.

Ifølge Jonathan Grado synes faren det er stas at flere vet om firmaet nå.

– Men når det kommer til penger, kjører han fortsatt minivan.

 

Farger og dilldall

John Grado dumper ned i et av lydrommets enorme skinnmøbler, forsøker å svare på spørsmålet han har fått så mange ganger.

– Jeg har jo fått noen tilbud, vi kunne vært mye større. Men jeg vil ikke ende opp bak en pult mens jeg snakker til investorer, bankfolk, advokater, sier Grado, som selv studerte jus en gang.

– Jeg liker å komme hit, jeg liker å bruke hendene.

Onkelen, Joseph Grado, ble etterhvert opphavsmann til 48 patenter. Da han sovnet inn i februar i år, 90 år gammel, sto minneord på trykk i publikasjoner som Billboard, Pitchfork og Wired. John Grado har ­ingen planer om å gjøre skam på slektningen.

– Produsenter forteller ingeniørene sine at de må lage nye modeller, uten at de nødvendigvis har noe nytt å komme med. Da lager de noe de synes ser bra ut, farger og dilldall, men det er ikke nytt.

På spørsmål om det ligger et miljøhensyn bak det å ikke konstant lansere produkter, ser John Grado betuttet ut, som om han aldri har tenkt tanken. Han peker mot den grå manken.

– Ideer har det med å ramle inn i hodet mitt, sier han. Og skjer ikke det – ja, da blir det heller ikke noen nye høretelefoner.

Les også:
BLOMSTERMAT: Egg og bacon blomstrer opp med Mikael Svensson

DIGITAL RYDDEHJELP: Programmet Roon skal holde orden på en stri strøm av digital musikk

SIGNATURRETTEN: Torskehode med blomkarsesalt og dillmajones er københavnrestauranten Brors spesialitet

VINNERVAFFEL: Det norske vaffelstekeriet er årets lokalmatgünder

INTERIØR: Restaurantguiden «Let's Go Out Again» presenterer verdens mest spektakulære restaurantinteriør – deriblant Vino Veritas i Oslo(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.