Hjelp, vi må på videomøte!

Tekst

Vil du få varsel hver gang Benedicte Ramm publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Illustrasjon

Det er ikke bare-bare å møtes i cyberspace.

Vi skal ha vårt første digitale morgenmøte, og jeg er som vanlig for sent ute. Nå nytter det ikke å skylde på en forsinket t-bane. Jeg skal jo møte i min egen stue, på mitt eget korona-kontor.

Jeg logger på, trykker «join conversation».

Et reklamebilde av et tomt møterom dekker skjermen, og en kvinnelig maskinstemme sier: «You are the only participant in the conference.» Det her er så typisk, jeg er sent ute og har klart å gå til feil møterom. Eller, bruke feil link.

– Der har vi Ramm også, jo, sier mellomlederen tørt når jeg endelig kobler meg på riktig link. Han lener seg mot en møbelsnekret, velfylt bokhylle i en sentralt beliggende hagebyleilighet.

Note to self: Det er vanskelig å snike seg ubemerket inn på et videomøte når ditt mysende ansikt plutselig dekker kollegenes skjermer. Det er lettere i et stort møterom med flere dører, når kollegene sitter med bøyd nakke og sjekker viktige ting på mobilen. Nå vinker de fra rekkehus på Nordstrand, leiligheter på Kampen og barnerom med Arsenal-plakater i Ullevål Hageby.

– Hei sann, sier jeg, før jeg oppdager videomøtets store ulempe:

Lyden henger etter. Innen «hei sann» når frem til mine kolleger, har mellomlederen sagt:

– Da tar vi en runde.

Men siden jeg sa «hei sann» i munnen på ham, avbryter han seg selv og sier:

– Ja, Ramm, var det noe du ville si?

Jeg tar en kunstpause, vil ikke avbryte igjen.

– Nei. Over. Og ut.

I den virtuelle møteverdenen kan du bare glemme de artige små replikkene som vanligvis gjør det mulig å komme gjennom et langdrygt møte. Merkelig i grunnen. Det er 50 år siden mennesket gikk på månen, og så sitter vi her og snakker i munnen på hverandre.

– Hallo? Er det noen der?

Det er stemmen til en kollega som har koblet seg på.

– Jeg har hørt dere lenge, kan dere se meg?

Det kan vi ikke.

– Men vi husker hvordan du ser ut, sier en annen kollega beroligende.

Den yngste sønnen min kommer bort og spør om hvorfor noen har spist opp all Cheeriosen? Og kan han pliis få laste ned et spill, det koster bare 99 kroner?

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.

Meld deg på her

Mellomlederen forsøker å få en oppdatering på hva alle er i gang med. Men det er vanskelig å konsentrere seg om hva som blir sagt. Jeg blir sittende og se på bildene på skjermen av de morgentrøtte kollegene mine. Jeg har ikke vært hjemme hos noen av dem. Nå titter jeg inn.

Der er det store, gamle vinduet i Torshov-leiligheten til min nærmeste sjef, jeg husker budrunden da de kjøpte den, husker hvordan de styrte med oppussingen. Der kommer en liten tass på fem år i bare trusen og slenger seg rundt halsen på redaktøren, han har jeg bare sett bilder av på Instagram.

Så ramler mobilen til en annen kollega i bakken. Alt vi ser er et skråtak på Sinsen.

Men herregud, som jeg ser ut. Det er en fordel ved fysiske morgenmøter, som jeg skal verdsette når dette er over, at jeg slipper å se meg selv hele tiden. Et videomøte er jo som å sitte på et morgenmøte med et speil foran seg.

Bak meg er en rotete kjøkkenbenk og på veggen henger en kalender som fortsatt viser juni 2017, kan kollegene mine se det? Julestjernen er fortsatt i kjøkkenvinduet og fra kjellerstua er det noen som brøler at «nettet lægger for faen noe helt for jævlig!».

Vanligvis legger jeg dette kaoset bak meg når jeg går til t-banen og på jobb. Som jeg savner det.

– Da må jeg avslutte og gjøre lekser. Ikke mine, altså, sier mellomlederen.

En knitrende lyd skjærer i ørene.

– Er det sånn at alle hører meg nå?

Enda en kollega har koblet seg på, han sitter i bil med barn i baksetet, men vi ser bare dashbordet hans. Han klarer ikke snu kameraet på mobilen, noen sier et eller annet om digital kompetanse.

– Jeg får helt fnatt av dette, sier kollegaen i bilen.

– Det er fremtiden, sier mellomlederen.

Vi vinker og logger av og jeg tenker at det var et ganske ubrukelig møte. Rent møtefaglig. Men vi fikk sett hverandre, de fleste av oss. Og det var i grunnen ganske fint, tross alt.

*(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Informasjonskapsler og personvern

Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.

Les mer Ok, jeg skjønner