Anne Regine Ellingsæter spiller i NRK-serien «Lykkeland»

Hun var 21 år gammel, jobbet på en kaffebar, delte en leilighet i København med noen hun ikke kjente, og hun var ferdig med skolen hun hadde flyttet dit for å gå på. Hun hadde ingen planer, egentlig. Det var da Anne Regine Ellingsæter fikk en hovedrolle i en av tidenes dyreste norske tv-serier, NRKs storsatsing, «Lykkeland».

– Mange skuespillere har jobbet seg opp fra bunnen av, gått på skole, gått på utallige auditions, spilt teater, kortfilm, musikkvideo. De har jobbet seg inn, skaffet seg nettverk. Jeg har ikke gått den trappen. Jeg kom rett inn i drømmejobben.

Hun kikker til venstre, utover i rommet, uten egentlig å se på noe.

– Og da tenkte jeg … du kan ikke drite deg ut nå.

Å være i rommet

Det er en grå formiddag, og de tolv elevene på Forstudium teater ved Oslo kulturskole, sitter i sokkelesten i teatersalen. Tre og tre reiser seg fra benkene, de skal forestille seg at de er på en fjelltopp, at de er en i kirke, at de er i en skog. De skal ikke si noe, bare gå rundt ordløse på det svartmalte scenegulvet, se alt for seg, kjenne luktene, høre lydene.

– Dere må skape et rom i eget hode, for publikum. You are space creators, sier den britiske læreren.

– For dere kan ta oss med bort fra dette virkelige til et annet rom, der ute, fortsetter han.

Så roper han «forest!», og da reiser Anne Regine Ellingsæter (23) seg, barføtt, og med den grå ulltrøyen stappet ned i de burgunderrøde treningsbuksene, skyver hun noen imaginære busker til side, og går inn blant trærne ingen andre kan se. Prøver å tenke seg den friske luften.

Etterpå spør læreren om hvordan været hadde vært.

– Det var kaldt, sier hun.

Tidligere på dagen hadde elevene fått i oppgave å gå rundt på skolen i ensomhet og bare være i rommene. Så det hadde de gjort, og det syntes Ellingsæter var vanskelig, det føltes liksom ikke helt naturlig.

– Jeg kjente på en slags følelse av å være et spøkelse, som vandret fra rom til rom, sier hun.

Nå er det blitt lunsj, og hun sitter med en toast, yoghurt og en snusboks i et av skolens oppholdsrom.

– Alt det personlige glapp bort, og det var litt deilig. Det er en muskel man må trene, det.

– Hva slags muskel?

– Det å være til stede og glemme seg selv. Læreren sa at når man glemmer seg selv og sitt personlige, men heller fokuserer på noe annet, det er da man er lykkeligst.

– Bør man glemme seg selv som skuespiller?

– Både òg, tror jeg. Det kan være greit å ha med seg selv og sine egne erfaringer som kan minne om det rollefiguren skal gå gjennom. Da kan det være lettere å få empati for hva rollen går gjennom, og leve seg inn i hvordan hun har det. Bruke minner.

– Gjør du det i «Lykkeland»?

– Jeg har ikke vært i de situasjonene hun har vært i, men jeg kan kjenne meg igjen i hennes frustrasjon, og det å ha veldig lyst til noe, men møte motstand og ikke bli trodd på. Jeg kjenner meg igjen i lysten til å få til noe ingen andre tror du skal få til. Noe som er uoppnåelig.

Fem på to

En helg, sent på høsten 2016, hadde Anne Regine Ellingsæter fløyet hjem til Stavanger fra København, for å delta i 50-årsdagen til et søskenbarn. Nå var det søndag, og hun satt fyllesyk hjemme i leiligheten til foreldrene. Da fikk hun en tekstmelding fra en venninne som hadde sett en annonse om en åpen audition i Stavanger, og som skrev at hun burde dra dit.

Ellingsæter hadde knapt vært på audition før, men gikk inn på nettstedet for å se hvor lenge den varte. Hun hadde aldri hørt om denne tv-serien, men hun så et svart-hvitt-bilde av noen oljetanker, og hun så ordet storsatsing. Auditionen varte fra klokken 10 til klokken 14. Klokken var 13.45.

– Heldigvis bor vi midt i byen, så jeg kunne bare hoppe i noe tøy og komme meg bort.

13.55 var hun fremme på hotellet i Stavanger sentrum, gikk inn på et konferanserom, hvor hun ble filmet mens hun snakket om seg selv, før hun skulle se på et punkt på veggen og forestille seg at hun på avstand så en gutt hun var forelsket i, og at han ble omfavnet av en annen jente. Fem minutter etter gikk hun ut igjen.

Om kvelden fløy hun tilbake til København, og visste ikke helt hva som kom til å skje. Hun fikk beskjed om å sende inn en self-tape, og fikk en venninne til å filme henne med mobilen i leiligheten.

– Kvaliteten ble dårlig, men jeg klarte visst å skinne gjennom. For plutselig ville regissør Pål Jackman komme til København for å treffe meg.

Etter det ble hun fløyet til Oslo for å prøvespille. Det var siste runden, og dagen før kastet hun opp.

– Da begynte jeg å dagdrømme om at dette faktisk kunne skje.

Det var tidlig om morgenen, en dag i mars 2017, at telefonen ringte. I København jobbet hun på kaffebaren på Universitetet, og hadde nylig flyttet til en ny leilighet. Nå lå hun i sengen, og hadde akkurat våknet, eller kanskje hun våknet av telefonen, og hun så ned på nummeret og kjente det igjen.

– Jeg hadde fått rollen. Jeg skjønte ikke helt omfanget, men jeg klarte bare å reagere med å gråte, og hun som ringte begynte å gråte også.

Hun ringte sin mor, hun ringte sin far.

Så måtte hun ut og jogge en tur.

Presset

Før dette hadde Anne Regine Ellingsæter bare hatt én rolle. En liten rolle i filmen «Kyss meg for faen i helvete». Nå flyttet hun hjem til sine foreldre i Stavanger, og snart begynte hun å kjenne på vekten av en hovedrolle.

Hun skulle debutere i en av tidenes dyreste serier, til 96 millioner kroner. Hun skulle spille Anna Hellevik, en ung jente fra fattig bondeslekt som er forlovet med en bedriftseiersønn og blir sekretær for Stavangers ordfører og får oppleve nasjonsendrende politiske prosesser på nært hold. Hun skulle spille mot Pia Tjelta og Per Kjerstad. Hun skulle regisseres av Petter Næss.

– Da jeg forsto hvor stort dette var, ventet jeg på telefonen som fortalte at de hadde funnet en annen til rollen. Jeg følte et voldsomt ansvar, og en ære, som jeg aldri hadde følt tidligere.

Serien omhandler hjembyen Stavanger, om oljen som ble funnet i 1969, om Norges inntreden i oljealderen. Som skulle forandre alt. En bit av norsk historie som har vært avgjørende for så mange mennesker.

– Det gjorde det enda viktigere at jeg gjorde en god jobb. Dessuten var jeg plutselig omringet av proffe folk, godt etablerte i bransjen, og jeg følte ærefrykt for hele mannskapet. Jeg tenkte ofte at alt sto på spill hele tiden. Jeg ville ikke være til bry, ødelegge for de andre, eller ødelegge for meg selv. Jeg ville ikke skuffe noen.

– Er det en drivkraft, frykten for å skuffe?

– Ja, det er det. Den verste straffen kan være å bli sint på seg selv, angre, og vite at man ikke gjorde sitt beste, ikke jobbet hardt nok. Så jeg turte ikke ta fri, turte ikke å slappe helt av. Jeg var hele tiden på søken etter hvordan jeg kunne gjøre det bedre.

Hun tenker seg om.

– Du har fått drømmejobben, hovedrollen i Norges dyreste tv-serie, du bor gratis i en leilighet i Oslo, drar til Belgia, får gå i flotte kostymer, og har flinke folk rundt deg som passer på at du har alt du trenger … da vil du være sikker på at du fortjener det.

– Tenkte du til slutt at du fortjente det?

– Ja. Men det tok en stund.

En dagdrømmer

I en blindvei, på Gausel sør i Stavanger, vokste Anne Regine Ellingsæter opp, med sauer og kyr gressende ikke langt fra huset. Hun husker at huset var stort, at hun likte å løpe fra dør til dør i gaten og ringe på, og gjemme seg i buskene i naboens hage.

– Jeg har to foreldre som har vært glad i meg og stolte av meg, men jeg savnet nok søsken som var nærmere meg i alder, noen å dele opplevelser med.

Foreldrene hennes var begge skilte, med eldre barn, da de traff hverandre og fikk Anne Regine. Søsknene hennes flyttet ut da hun var fem år. Det var ingen å komme hjem til etter skolen. Foreldrene kjøpte hunden Basso til henne.

– Jeg var misunnelig på kjernefamilier, og tenkte at det var noe rart med oss. Jeg er jo en slags attpåklatt. Dette tvang meg til å finne på kreative løsninger når jeg kjedet meg. Så jeg rømte nok inn i en verden av dagdrømmer. Jeg hørte på musikk og skapte drømmescenarioer, lå bak i bilen til mamma og pappa og hørte på Morten Abel på discman og drømte meg bort.

Hun gjorde det når hun gikk til skolen også, drømte seg bort, og hadde lyst til å være en annen person enn seg selv.

– Så jeg laget historier i hodet mitt, så for meg situasjoner, der jeg hadde kontroll. Jeg kunne bestemme hva som skulle skje. Og dette har kanskje vært med på å forme skuespillerspiren i meg, en dragning, et behov om å realisere disse drømmene jeg har laget siden jeg var liten.

Faren jobbet med seismikk, moren i kartverket, men Anne Regine Ellingsæter var ikke anlagt for slikt. Hun gikk barnetrinnene på Steinerskolen, begynte på dramakurs mens hun gikk på ungdomsskolen, og gikk dramalinjen på videregående.

– Da ble jeg veldig lei. Det var akademisk til tider, mens jeg likte leken og å følge magefølelsen. Så jeg mistet motivasjonen og tok en pause etter videregående. Skuespillerdrømmen ble satt litt til side. Jeg ville bare ut.

Hun flyttet først til Barcelona, før hun dro til København for å gå på DT Danseteater.

– Og da merket jeg hvor mye jeg hadde savnet det.

Intuisjon

Det var en ny verden. Første sesong av «Lykkeland» ble spilt inn i Oslo, Stavanger, Belgia, fra mai til desember 2017. Det var så mange kameraer, kabler og ledninger, det var røykmaskiner og lyskastere, så mange mennesker.

– Det hele var som en slags maskin. Det så ut som ting fløyt som i en slags motor. Jeg ble advart på forhånd om at det kunne være 100 folk rundt som fikset på meg, men jeg måtte bare sitte i ro og fokusere på mitt eget. Jeg følte meg som et bitte lite barn plassert i en stor verden. Og der skulle jeg være profesjonell.

Hun sier det var mange klapp på skulderen, mye støtte, mye «dette skal bli bra» og «dette skal vi få til».

– Jeg fikk en boost av at alle hadde troen på meg. Det hadde jeg aldri opplevd før, og da ble jeg veldig giret. Jeg ville gjøre det bra.

Hjemme prøvde hun replikker foran speilet, tok det opp på telefonen, hørte på det. Og prøvde igjen. Under innspillingen ville hun aldri se opptakene av seg selv i monitor, av frykt for å bli skuffet.

– Innspillingen var krevende. Jeg er ikke utdannet skuespiller, og syntes det var vanskelig å finne teknikker jeg kunne bruke. Jeg var aldri 100 prosent fornøyd, og ble veldig avhengig av bekreftelse. Etter noen scener kunne regissøren si «sykt bra» eller ha tårer i øynene, andre ganger var det ingen som sa noe. Da tenkte jeg at nå har jeg ødelagt det, nå har jeg skuffet dem. Jeg måtte bare bruke intuisjonen min, det er den jeg har. Jeg hadde ikke så mye annet å lene meg på.

– Kan det gi noen fordeler, også?

– Ja, det tror jeg. Når jeg var usikker, og lurte på hva jeg holdt på med og var redd for å ødelegge, kunne det skape en sårbarhet. Og den sårbarheten kan funke på kamera.

Dette er «Lykkeland»-regissør Petter Næss, enig i. På telefon sier han:

– Hun har med seg en tilstedeværelse som gjør at profesjonelle skuespillere våkner av henne. «Faen, hun er bra», kunne de si etter en scene. Hun bare er i situasjonen, og bruker sin egen intuisjon.

Talent er vanskelig å definere, mener Næss.

­– Men man kan definere det som mot. Mot til å by på sitt eget følelsesregister, og mot til å blottstille sin sårbarhet, sine styrker, svakheter, sine gode sider og dårlige sider. Det har Anne Regine helt udiskutabelt.

I tillegg er det visst noen mennesker kameraet bare liker.

– Det er akkurat som om kameraet trekker ut sanseligheten hennes. Det er fascinerende å se på en skuespiller som trenger å gjøre så lite for å være interessant.

Hjemme

Det er blitt kveld, og Anne Regine Ellingsæter har kommet hjem til kollektivet hvor hun bor med tre andre jenter. I gangen henger vimpler i taket etter en fest, på rommet hennes ligger en bursdagskrone laget av en papirpose fra Rema 1000 som hun fikk til 23-årsdagen. Det lyser svakt fra en lyslenke, og på kommoden ligger en innføringsbok i filosofi og «Glassklokken» av Sylvia Plath.

– Beklager, men støvsugeren virker ikke, sier hun unnskyldende.

Inne på kjøkkenet henger fjellvettreglene og bilder av middagsretter fra matblader på veggen. Fisk, poteter, pasta, asparges. Hver dag er hun på skolen fra ni til fire, og når hun ikke er der, jobber hun som miljøarbeider, hun går på teater, på kino, spiser middag med venner, går på yoga.

– Hvorfor vil du være skuespiller?

– Det er et svar jeg ennå er på leting etter. Hvorfor vil jeg drive med dette? Hvorfor har jeg valgt dette? Men det er et eller annet behov, tror jeg, som jeg ikke har helt svaret på.

Hun tenker seg om.

– Det er kanskje et behov for å berøre andre. Det handler om boosten jeg får av å se andre bli berørt av noe jeg gjør. Det føles også som en enorm befrielse å være noen andre enn meg selv, om enn bare for noen sekunder. Å dukke inn i en annen verden enn min egen, og sette seg inn noen andres situasjon, noen andres liv, noen andres personlighet. Jeg har liksom lyst til å oppleve mange flere liv inni mitt eget liv.

Troen

På kommoden på rommet hennes ligger fortsatt det tykke manuset til «Lykkeland». Da første episode ble vist i slutten av oktober, mente Stavanger Aftenblad at det måtte være tidenes aller beste norske tv-serie og skrev: «Anne Regine Ellingsæter er et funn som Anna, som seiler opp som seriens mest sentrale karakter.» Adresseavisen fulgte opp: «Den store beholdningen er Ellingsæter i hovedrollen.»

– Jeg tenker at det blir utfordrende å lande i virkeligheten igjen, å akseptere at jeg har vært heldig. Jeg må tåle at hverdagen mest sannsynlig ikke blir slik igjen, og at det kanskje aldri vil dukke opp noe lignende.

Et stereoanlegg skrus på, og musikken høres fjernt gjennom veggene.

– Men «Lykkeland» har gitt meg en bekreftelse på hva jeg kan som skuespiller. Den mestringsfølelsen har gitt meg selvtillit og troen på at dette kan jeg få til.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.