Yrke: Reporter

Tekst
¿ Jeg følte alltid jeg hadde en forståelse for hvordan det er for andre mennesker å være andre mennesker, har den banebrytende amerikanske journalisten og forfatteren Gay Talese sagt. I hans siste bok er målet å få en forståelse av hvordan det er å være hans kone.

¿ Jeg følte alltid jeg hadde en forståelse for hvordan det er for andre mennesker å være andre mennesker, har den banebrytende amerikanske journalisten og forfatteren Gay Talese sagt. I hans siste bok er målet å få en forståelse av hvordan det er å være hans kone.

Gay Talese, nyjournalistikkens far, er blitt 80 år. Nå gjenstår bare karrierens største scoop – historien om hans eget ekteskap.

Da hustelefonen ringer i den standsmessige Upper East Side-leiligheten til Gay Talese, virker den 80-årige reportasjejournalisten først noe fortumlet.

– Hallo? Hvem forsøker du å nå? Nei, jeg tror du har kommet til feil nummer, sier han.

Den gebrokne engelsken til en ung kvinne spraker i røret. Hun sier hun heter Maria og er fra Guatemala. Hun ringer, tilsynelatende på måfå, for å tilby seg som fremmedarbeider hos fasjonable Manhattan-adresser.

– Barnepass? Det er ingen her som vil ha det. Ikke ring dette nummeret igjen. Takk. Ha det, sier han.

Før det er som om Gay Talese kommer på noe han pleier å si, at han «alltid har hatt en følelse av at det er en historie i luften».

– Men hvem er du? Fortell meg hvem du er, fortsetter han.

– Hvem er du, Maria?

Hvem er Gay Talese? «Reporternes reporter» har New York Times kalt ham. Han «kan ha forandret amerikansk journalistikk mer enn noe annet arbeid gjort av noen annen skribent», har New York Magazine foreslått. «Til Gay, som startet det hele», har Tom Wolfe skrevet på innsiden av sin reportasjebok «The Electric Kool-Aid Acid Test», «Syreprøven», en av tallløse førsteutgaver med personlige dedikasjoner i stuehyllene til ekteparet Talese.

Med «det hele» siktet Wolfe til «New Journalism», begrepet han myntet på et sjikt amerikanske avis- og magasinreportere – Joan Didion, Truman Capote, Norman Mailer, ham selv, ikke minst – som hadde oppdaget at det «kan hende var mulig å skrive journalistikk som kunne ... leses som en roman».

Som et år null for nyjournalistikken, pekte han ut en artikkel fra magasinet Esquire fra 1962, som, slo det Wolfe, «ikke var som en magasinartikkel i det hele tatt». Artikkelen handlet om den pensjonerte bokseren Joe Louis, og var skrevet av Gaetano «Gay» Talese (uttales «Tæ-liis»), en New Jersey-født italiensk-amerikaner som av sin far, dressmakeren, hadde fått innprentet en holdning om at det du setter navnet ditt på, skal ha «sømmer som holder».

Outsiderkunst. Mest kjent er Gay Talese for en annen Esquire-reportasje, om en annen New Jersey-født italiensk-amerikaner. «Frank Sinatra Has A Cold», «Frank Sinatra er forkjølet», hans skyggeportrett av Sinatra fra vinteren 1965 – da den pressesky crooneren var tynget av anklager om mafiaforbindelser, den gryende konkurransen fra The Beatles og en seig influensa. I 2003 ble den kåret til den beste artikkelen i magasinet Esquires 70-årige historie. Artikkelen, et resultat av 33 kvelder i Frank Sinatras nærvær, var omtrent like lang som en halv roman, men inneholdt ikke et eneste direkte sitat. Den er blitt et lærebokeksempel på Taleses arbeidsmetode, hva han har kalt «the art of hanging out», kunsten å henge rundt.

Og at det han driver med kan være en form for kunst, det er i det hele tatt en sentral tanke for Gay Talese.

Hjemme alene. – Jeg ville ikke være kontemporær, sier han, idet han synker ned i Chesterfield-sofaen i stuen.

Han foreslo at han først skulle gå ovenpå et par minutter, slik at jeg fikk tatt noen beskrivende notater fra inngangsetasjen. Dette er ingen liten jobb – stuen hans er større enn de fleste journalisters – men tre ting dominerer: Speil (foreldrenes vesle klesbutikk var full av dem, for å gi en illusjon av rom, noe Gay Talese-teoretikere mener kan forklare de hyppige perspektivskiftene og nærmest kaleidoskopiske synsvinklene i tekstene hans); New York, i form av et stort maleri av Central Park; og de mange veggportrettene av Nan Ahearn Talese, forlagsredaktøren som har vært hans kone i over et halvt århundre. Hun har tatt med seg bokmanus og deres tre australske terriere til sommerhuset i Connecticut for helgen, slik at Gay Talese er på egen hånd noen dager.

Ut i gjennom deres ekteskap har han vært det en god del, på egen hånd.

Nyheter? Nei takk. – Jeg ville jobbe for en avis uten å skrive nyheter, fortsetter han.

– Uten å bekymre meg for om saker var aktuelle, om de var current events. Jeg ville ikke være på forsiden. Jeg ville være baki et sted.

– Hva syntes redaktørene dine om den innstillingen?

– Jeg sa det aldri til dem. Men jeg visste at det jeg skrev ikke kom til å ende på forsiden, fordi det ikke var betydningsfullt – etter deres kriterier. Etter mine kriterier var det det. For hvis du skriver om viktige mennesker, etter redaktørenes definisjon, skriver du om mennesker av kortvarig interesse. Men skriver du om en uviktig person, men til gjengjeld godt, kan det bli som, vel, en novelle.

Gay Talese strøk i engelsk på skolen. Den eneste journalistutdanningen han kom inn på, var i Alabama. Etter å ha blitt redaktør for skoleavisen, fikk han et vikariat i New York Times. Først som redaksjonsassistent, deretter i sportsavdelingen, hvor han graviterte mot temaer som dvergwrestlere, skomakeren til hestene i paradene i Madison Square Garden, et kjærestepar som krangler på tribunen under en baseballkamp.

– Jeg mener, novellene til F. Scott Fitzgerald har like lange liv som en opera, sier han.

– Og en opera fra 1865 blir fortsatt sunget i dag. Og hvis du er Mozart eller Beethoven eller Puccini, eller George Gershwin, eller noen som Oscar Wilde, eller Noel Coward ... eller Henry James eller Charles Dickens, for å ta noen som jobbet for aviser ... Hvis du tenker som dem, er poenget mitt, som jeg muligens tværer ut, så kan du kanskje leve i hundre år.

Eisenhower og meg. Han har bodd her, i et fireetasjes townhouse på Manhattans 61. gate, siden 1958, «da jeg var 26 og følte meg eldre enn jeg gjør nå», som han nylig skrev. Først bare leide han en etasje; med pengene fra sin første bestselgerbok, kjøpte han hele huset, og sparket ut eks-kona til Philip Roth, som framleide. Innenfor kjøkkenet har han bygd en slags blanding av vinterhage og ballsal, hvor hjørneskapet er forsynt av årgangsvinen fra filmregissør Francis Ford Coppolas vingård i California. Her er det fint å ha julefester, forteller Talese, nesten litt overflødig.

Trappeveggene oppover i etasjene er dominert av historiske fotografier, mange med amerikanske ekspresidenter innfelt – Nan med Jimmy Carter, Gay med Ronald Reagan og Bill Clinton. I tredje etasje har han hva han kaller «ungkarshulen min»: En flatskjermtv, et firedelt klesskap med mellom 80 og 90 dresser (han har beholdt samme dresstørrelse hele livet, ved å trene og unngå iskrem, antar han), og et kott til sine 30 fedorahatter.

I likhet med Tom Wolfe, hans jevnaldrende bydelsnabo, er Gay Talese kjent for sin dandy klesstil nesten like mye som for sin journalistikk.

– Folk må gjerne tro at jeg er en galning, men jeg har bare alltid gått kledd slik, sier han, og peker på bildene rundt skrivebordet hans.

– Der har du Martin Luther King og der har du meg, i dress. Eisenhower og meg, fortsatt i dress. Og her har du meg på baseballkamp. Ikke akkurat i shorts der, heller?

Ned i kjelleren. Klokken åtte hver morgen, inkludert helgene, plukker han ut den rette blazeren, vesten, mansjettknappene. Så sier han farvel til sin kone, går ut inngangsdøren, ned en trapp, ned en til, og låser seg inn i arbeidsværelset sitt, en gammel vinkjeller han omtaler som «bunkersen». Her spiser han en muffins og setter på kaffe, før han skifter klær igjen. En ny dress, med et skjerf til, eller en kravatt. Så løfter han opp lokket på en pappeske han har dekorert med avisutklipp. Han har minst èn eske for hver artikkel, i tillegg til et arkivskap med notater om hva som har skjedd i verden, i dagliglivet og i hodet hans hver dag siden 1949 – til sammen «et personlig museum, nesten». Ikke bare nesten, heller, får man følelsen av: På et eget bord står Olivetti-skrivemaskinen han brukte til «Frank Sinatra Has A Cold», selv om han i dag har gått over til pc.

«Har jeg skrivesperre?» spør han seg selv i selvbiografien «A Writer’s Life» som kom ut i 2006. Nei, konkluderer han, «jeg utviser hensyn til lesere ved å ikke tynge dem med dårlig skriving ... Det burde være en nasjonal bokpris, utdelt årlig, til enkelte forfattere, for å ikke skrive.»

«A Writer’s Life», bok to av en trebokskontrakt han angivelig fikk drøye 40 millioner kroner for, er en slags antimemoarer, en presentasjon av havarerte skrivebordsprosjekter: Dokumentaren hans om Lorena Bobbitt, for eksempel, kvinnen som i 1993 kuttet av sin voldelige manns penis. Daværende New Yorker-redaktør Tina Brown bedyret at hun mistet matlysten bare ved tanken på å tegne den inn i sideskjemaet; Talese, som pleiet kontakt med Bobbitt-ene gjennom 90-tallet, regner likevel saken som et «work in progress».

– Historier slutter aldri. De dukker alltid opp igjen, sier han.

– Denne kvinnen fra Guatemala som ringte meg nettopp? Det kunne vært Lorena Bobbitt. Hun kom til USA i 1991 fra Sør-Amerika, for å passe barn. To år senere kuttet hun av en penis. En perfekt karakter.

Til den siste boken i kontrakten hans, er det likevel et annet, nesten like hyppig omtalt, i manges øyne nesten vel så besynderlig ekteskap han jobber med. Sitt eget.

Mysteriet deg. «My Marriage Book», står det på en tavle i kjelleren. Som i en pågående etterforskning, har han hengt opp fotografier og faksimiler av ham og Nan Talese, delt opp i tiår, fra og med bryllupsfesten i Roma i 1959, hvor Federico Fellini var blant gjestene. Han har også ansatt assistenter til å intervjue sin kone, for å få på bånd hennes ufiltrerte versjon av hvorfor noen, som han har undret, «forblir gift med en person hun, hvis hun er ved sine fulle fem, ikke burde være gift med?»

Gjennom store deler av 70-tallet var nemlig Gay Talese notorisk utro. I «Thy Neighbor’s Wife», en bok om seksualitetens historie i etterkrigs-USA, rapporterte han fra nudiststrender, swingersklubber, fri sex-kolonier – og gikk dypere enn noen gang. Ikke bare levde han ut den promiskuøse livsstilen han skrev om, han drev også en massasjeklinikk, like rundt hjørnet for forlagshuset Random House, hvor Nan Talese jobbet. Han inviterte med seg journalister på saunaklubb, og selv om han insisterte på at «jeg er i en sauna, men også utenfor den saunaen», lot ikke alle seg overbevise. «Thy Neighbor’s Wife» er hans mestselgende bok – og summen han fikk for filmrettighetene var historiens hittil største – men også boken som førte til at «karrieren min falt fra hverandre», opplevde han, «og jeg falt litt fra hverandre».

Aldri uelsket. – Det var veldig kontroversielt, sier Gay Talese.

– Jeg var en utro ektemann, med to døtre, som var unge tenåringer den gang. Det er ikke tvil om at det folk hang seg oppi ved boken, var meg. Alt arbeidet jeg hadde gjort, ble glemt. Jeg var veldig ulykkelig.

En ettermiddag kom han hjem til tomt hus, og en lapp fra Nan Talese hvor det sto «jeg har dratt», ikke et ord om når eller om hun ville komme tilbake.

(Hun kom tilbake mandagen etter. Hun har sjelden kommentert 70-tallsårene, utover å understreke at han ringte hjem hver kveld, og at «uansett hvor bisart det hele var, følte jeg meg aldri forlatt eller uelsket».)

Deretter dro han selv – med åpen retur, til Italia, for å «gå inn i meg selv». Han hadde besluttet å følge opp «Thy Neighbor’s Wife» med en bok om sin familiehistorie i Calabria, på den italienske sydspissen. For å komme i kontakt med gamle slektninger, ansatte han en tolk, en amerikansk kvinne som så ut som «en ung Anita Ekberg», minnes han. Kristin Jarratt heter hun. Det henger et bilde av henne i bunkersen også.

– Hun forandret livet mitt, sier Gay Talese.

– Hun ble min stemme. Mine ører. Hun ble mitt alter ego.

Hun ble også, over en femårsperiode, elskerinnen hans. For noen måneder siden møtte han henne igjen i New York, fordi han ville ha «en annen reporter på saken». Han har bedt henne skrive sin versjon av forholdet, til et kapittel i boken.

– Jeg ville ikke bli skilt. Jeg bare ... brydde meg ikke, sier han.

– Jeg visste ikke hva som ville skje, men jeg brydde meg ikke. På den annen side, jeg følte bare at det var jeg som var problemet, ikke ekteskapet mitt. Jeg antok bare at jeg trengte noen som kunne hjelpe meg ... Og psykiatere gjorde det sannelig ikke.

Martiniprinsippet. Et par timer senere. Gay Talese sitter ved det beste bordet på en italiensk vegetarrestaurant i Greenwich Village, med en dry martini i hånden, og en innabords fra før av.

– Det er disse som holder meg ung! sier han lyrisk.

I likhet med tennisen i totiden, og telefonsamtalen med Nan, dersom en av dem er utenbys (han unnskyldte seg for å ringe henne før vi gikk ut), er restaurantbesøk en daglig dyd for Gay Talese.

– Ja, vi er rutinemennesker i vår familie, sier Pamela Talese (45), hans eldste datter, som er kunstmaler, og har sin siste kveld ute i New York, før et femukers residensopphold i Roma.

– Pappa tåler for eksempel alltid bare halvannen martini, og så må jeg ta resten.

Gay Talese har en litt eiendommelig omgangsform, men det virker ikke som om det er cocktailene som snakker, mer kanskje en yrkesskade etter en mannsalder som flue på veggen.

Mesteparten av middagen lytter og observerer han, med hodet halvveis vendt mot resten av lokalet, før han lener seg over bordet og spør, tilsynelatende litt ut av det blå:

«Vasker du hendene etter å ha vært på t-banen?» Eller: «Hva heter den nestbeste filmen til Ryan Gosling?» Eller: «Må man drikke færre martinier hvis man går med stokk?»

Det siste spørsmålet skyldes, kommer det senere frem, at hans kone har en dårlig hofte, og antakelig vil trenge en kunstig en snart. Pamela Talese sier at da må de selge huset, i så fall kan de ikke bo et sted med så mange trapper.

Gay Talese blir stille igjen, før han spør: «Hvorfor skal unge forfattere alltid ha to etternavn? Hva skal de med det?»

(«Dette er i fremtiden. Jeg (og min kone) tenker ikke seriøst på det nå», skriver han senere i en e-post, angående hoftesituasjonen. «Hun har arbeid å gjøre, manuskripter som hoper seg opp, forfattere som er like travle som hun er.»)

Den evige reporter. – Hun er en flott datter, hva? spør han i drosjen etterpå.

Gay Talese er på vei hjem, for å se kveldens New York Knicks-kamp i opptak.

– Bare synd hun ble skilt, legger han til.

– Jeg vet fortsatt ikke hvorfor hun ble det. Jeg likte til og med fyren, sier han, og trykker fedorahatten nedover pannen.

– Snakk om dårlig research.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk