Den verste krisen siden Den store depresjonen på 1930-tallet har vekket dystre minner på begge sider av Atlanterhavet. Minnet om Franklin D. Roosevelt hjemsøker Barack Obamas USA. Der blir Roosevelts “New Deal” brukt i debatten om dagens penge- og budsjettpolitikk, og særlig den amerikanske sentralbankens såkalte kvantitative lettelser.
Grunnlag for fascisme?
I Europa har økonomiske kriser ført til demokratisk kollaps før, og folk spør seg om dette kan skje igjen. Andre sammenligner situasjonen med Weimar-tiden, og innstrammingene og arbeidsledigheten i Heinrich Brünings Tyskland, som bidro til at nazistene kom til makten.
Ved første øyekast virker denne sammenligningen urimelig. Har EU oppnådd én ting, er det å gjøre krig mellom Tyskland og Frankrike utenkelig. Derfor er situasjonen langt mindre truende nå enn på 1930-tallet.
I tillegg er ideologiene som engasjerte og polariserte Europa på 1930-tallet, ikke lenger populære. Sovjetunionen ga kommunismen et dårlig rykte, og kommunismens forkjempere er gamle og ute av stand til å spre seg.
Gjenværende fascister i land som Italia og Frankrike må også kjempe mot fortiden. Minner om totalkrig og folkemord, som stadig er oppe i dagens lys, forhindrer oppblomstringen av totalitære høyrepartier.
Det er også usannsynlig at land i Sør-Europa eller andre steder vil gå tilbake til militærregimer. Lidelsene dette skapte lever videre i befolkningens hukommelse. Det siste den greske eller portugisiske hæren vil, er å ta på seg ansvaret for å styre landet.
Den mest grunnleggende ulikheten blir som regel oversett. På 1930-tallet ble mange tiltrukket av politikk, fordi langt flere trodde på fremtiden. Millioner av mennesker demonstrerte i gatene, og hundretusener meldte seg inn i politiske partier. Dagens demonstrasjoner og partier engasjerer på langt nær like mange.
Demokratiets svakhet og styrke
Det er likevel overilt å hevde at vi ikke har noe å lære fra mellomkrigstidens største krise. USA og Storbritannia var blant de få landene som beholdt flerpartidemokratier på 1930-tallet. Nesten alle andre land gikk mot høyre. I Tyskland og Italia vant fascistpartiene frem, mens diktaturer andre steder fant støtte i det militære eller hos kongen.
Historikere har senere jobbet med å finne forskjellen mellom fascistiske regimer og autoritære regimer. Forskjellene er mange. Viktigere er likevel det de hadde til felles: Alle regimene vokste frem etter kollapsen av forskjellige demokratiske systemer.
Demokratiets styrke ligger ikke i dets karakter, men i dets resultater. Et demokrati kan fort bli upopulært hvis det blir forbundet med institusjonelle svakheter, enten på slagmarken (som i Frankrike i 1940), i styrerommene eller på fabrikken.
Skrekkeksemplet Hellas
De som tviler på at dette kan skje igjen, bør se på det landet i Europa som ble hardest truffet av krisen – Hellas. Etter at oberstenes junta falt i 1974, vokste et demokratisk system frem. To partier byttet på å ha makten, og EU fungerte etterhvert som en stabilisator i landets politikk.
Den tiden er over. Den politiske utviklingen de siste 40 årene har mistet sin troverdighet etter krisehåndteringen fra Hellas’ kreditorer og landets egne politikere. De politiske urolighetene som krisen bragte med seg, har ødelagt det gamle topartisystemet.
Mellom 2010 og 2012 var sentrum-venstrepartiet PASOK i regjering. De gjorde hva som helst for å bevare det greske euromedlemskapet og unngå formell konkurs. Resultatet var at partiets støtte sank fra 44 prosent til 12 prosent.
Partiet Nytt demokrati, som befinner seg til høyre for sentrum, har også mistet stemmer, men ikke like mange som PASOK. Et nytt parti har vokst frem langt til høyre: Gyldent Daggry – et nynazistisk parti som sprer vold i gatene og i politikken, og som støttes av stadig flere.
Gyldent Daggry er ikke et resultat av Hellas’ store andel innvandrere – de har vært i landet lenge – men av at at fattigdom og arbeidsledighet har bredt om seg de siste tre årene. I tillegg er det stor misnøye med hele det politiske systemet. Krisen har sådd tvil om Hellas’ demokratiske politikere og deres evne til å skape resultater.
Dette er ikke det samme som Weimar. Men det viser hvor raskt et moderne europeisk demokrati kan ødelegges av innstramminger og mislykket lederskap både hjemme og i utlandet. Det er vanskelig å si hva som kommer til å erstatte demokratiet. Vi bør imidlertid ikke tro at det ikke kommer til å forandre seg bare fordi vi ikke kan forestille oss alternativene.
Mark Mazover er professor i historie ved Columbia University. Han siste bok heter Governing the World: The History of an Idea.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.