Opprørt over tilstandene i Gaza har Lars Bremnes tatt gitaren fatt og skrevet en vise om situasjonen, melder Nrk.no. Refrenget til hans nylagde vise lyder "Tell me why did they hit the vegetable market" , en henvisning til en kjede-sms 4. januar fra den norske legen Mads Gilbert, som startet med De bombet det sentrale grønnsaksmarkedet i Gaza by for to timer siden.
Det er interessant at mens Bremnes har skrevet teksten sin på engelsk, vekker referansen til vegetable market liten gjenklang utenfor Norge. Dette skyldes at bombingen av grønnsaksmarkedet knapt er blitt rapportert av noen større vestlige medier. Et unntak er britiske The Times, som i samme artikkel har Gilberts kollega og landsmann Erik Fosse som kilde. The Guardian meldte samtidig om israelsk bombing av the fruit market, også her refereres det til Fosse.
Her er det altså snakk om bare noen timer fra en bombe sprenges i Gaza til en av konsekvensene blir et kulturuttrykk som primært henvender seg til nordmenn.
En kynisk observatør vil si at Bremnes melder seg inn i en bevegelse som ser på konflikten på Gaza primært som et pasjonsspill rettet mot nordmenn. Redslene, lemlestelsene og operasjonene pensles ut på vis man ikke ser i norske medier når ofrene er tsjetsjenere, afghanere eller irakere, noe som lett kan tolkes som at Gazas innbyggere er blitt utpekt som representanter for alle verdens lidende. En invalidisert tsjetsjener er bare en muslim i Kaukasus, en skuddskadet i Gaza tar nordmannen med hjem i stuen, blod og alt. Verden er ikke slik innrettet at aviser kan skrive proporsjonalt om all verdens lidelser; det kan allikevel være interessant å spørre hvorfor akkurat innbyggerne på Gaza har en unik posisjon uten samtidig å anklages for å bagatellisere deres lidelser.
Det mest alvorlige skillet mellom norsk og særlig engelskspråklig presse er allikevel i hvilken grad man velger å koble eller ikke koble Hamas opp mot makthaverne i Iran. Det kan argumenteres for at uten å forstå frykten i Israel for at Hamas skal få tak i langtrekkende og mer treffsikre raketter fra Iran, blir analysen ganske fattig. En gjennomgåelse av papirutgavene til de største norske avisene den siste uken viser at Iran nevnes i 18 av 296 saker om Gaza, altså drøyt hvert sekstende tilfelle. Forskjellene mellom norske aviser er ikke enorme, Klassekampen nevner Iran i fire av 64 Gaza-saker, tett opp til snittet. I norske avisers nettutgaver forbigås Iran i taushet i større grad, i Dagbladets tilfelle nevnes landet bare i fem av over 500 oppføringer om Gaza.
Søker man i den store, uformelige massen av nyhetstilbud på news.google.com, har omtrent hver syvende artikkel om Gaza en referanse til Iran, og i New York Times hver femte. I den engelskspråklige utgaven av den venstrevridde israelske avisen Haaretz dukker Iran opp i annenhver artikkel om situasjonen i Gaza.
Å gjøre rene Google-søk for avis etter avis i assorterte land er en høyst upresis øvelse, fordi sidene deres er ulikt lagt opp med hensyn til pekere til beslektede artikler, kommentarfelt og så videre. Stort sett får man 1000 treff på Gaza for en dagsavis, men plutselig dukker for eksempel svenske Dagens Nyheter opp med over 10.000. Man kan allikevel merke seg at konservative franske Le Figaro nevner Iran og Hamas i samme åndedrag dobbelt så ofte (i en av syv artikler) som sosialistiske Libération. Italienske Corriere della sera ligger på samme nivå som Haaretz, rundt 50 prosent.
At man i Norge ignorerer Iran gir seg merkbare utslag. I Klassekampen får man rasistisk tullball som i Trond Andresens kommentar Israelsk psykdom : man må kunne si si til jøder i Israel, USA og ellers at mange i din etniske gruppe har et alvorlig empati-problem . Uten det iranske bakteppet sitter man altså igjen med ondskap og empati-problem som eneste forkl#229 på Israels handlinger. Hvilken annen konflikt på kloden kan kokes ned til dette? Hvem ville sagt at arabere har et empati-problem fordi Hamas ikke beskytter befolkningen som stemte på dem?
Kåre Willoch uttalte på Dagsnytt 18 (nettradio) at Barack Obama neppe får utrettet noe av betydning i Midtøsten fordi stabssjefen hans er jo jøde. Bremnes går i denne fellen om folks moralske egenart når han med sin vise sklir ut i antydninger om at Israel kanskje dreper sivile uten annen motivasjon enn gleden av å kunne gjøre det. Han kan jo med litt velvilje også tolkes dithen at han mener den israelske hæren er inkompetent, men å la dette være åpent er et valg han må stå for.
Et annet eksempel på resultatene av Irans fravær i norsk analyse er Inge Grødums tegning i Aftenposten mandag 5. januar. Der kjører statsminister Ehud Olmert en feltvogn over Gaza, roper at han vil ha fred, og har en leketøyspil med en sugekopp i pannen. Underteksten er at Hamas bare har drevet med røverstreker, harmløs lekeslåssing. I en kontekst der man etter 8000 rakettangrep engster seg for stadig mer langtrekkende og virkningsfulle raketter supplert av et teokrati som har uttrykt rett ut at ditt land skal slettes fra kartet, vil Grødum kunne fremstå som noe uinformert.
Ved å ignorere maktspillet der flere enn Israel og Hamas er involvert, blir uunngåelig jøder slemme og araberne redusert til brushoder som bare må få lov til å skyte litt fra seg. Grunnlaget for en verdig debatt blir deretter.
Bjørn Gabrielsen er litteraturanmelder og kommentator i Dagens Næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.