Da de buddhistiske munkene tok kampen opp mot soldatene i Burma for en måned siden, brukte demonstrantene mobiltelefonen til å samle folk. De brukte den til å dokumentere overgrepene. De tok bilder av drepte munker, av soldater i angrep og mennesker i fortvilet bønn.
Takket være mobiltelefoner og internett fikk verden vite hva som skjedde i et av verdens mest brutale diktaturer. Det er ingen tvil om at internett og mobiltelefon er effektive hjelpemidler for folk som slåss mot autoritære regimer. Det er heller ingen tvil om at regimene vil forsøke å hindre at de brukes til å undergrave makten.
Akkurat slik president Pervez Musharraf gjorde i Pakistan lørdag. Etter å ha erklært unntakstilstand, beordret han Telenor til å stenge mobilnettet i hovedstaden Islamabad noen timer.
Mobilnettet var selvfølgelig viktig for dem som forsøkte å organisere protester mot unntakstilstanden, både for å samordne, diskutere og eventuelt samle folk til demonstrasjoner. Og kanskje for å advare mennesker som sto i fare for å bli tauet inn av politiet. Selskapet ble dermed et middel i Musharrafs kamp for å beholde makten og stoppe demokratiforkjemperne.
Kanskje hadde ikke Telenor noe valg. Kanskje hadde heller ikke stengningen av nettet de to timene store konsekvenser. Det er likevel underlig at Telenor ikke synes dette var et vanskelig valg, og selskapet burde bedt om en begrunnelse. Telenors kommunikasjonsdirektør i Asia, Esben Tuman, sa til DN.no tidligere i uken at Telenor ikke synes det var problematisk å etterfølge ordren og at han ikke kjenner til begrunnelsen for å stenge nettet. Tuman sier at Telenor forholder seg til regulatørene i de land selskapet er inne i.
Det forventer også norske myndigheter av teleselskapene som opererer i Norge. I teleloven slås det fast at myndighetene kan stenge nettet når virksomheten kan medføre vesentlige trusler mot helse og sikkerhet . Begrepet vesentlig trusel åpner for vide tolkninger, og Musharraf ville nok mene at protester mot unntakstilstanden, kunne passe inn i en slik definisjon.
Norske selskaper må kunne operere i andre land, og Norge må akseptere at det finnes andre standarder enn dem vi setter. Selv om vi er strålende fornøyd med det meste her i landet, kan vi ikke kreve at alle skal ha samme grenser og tolkninger av hva som er akseptabelt og uakseptabelt som oss.
Men samtidig bør vi ha grenser. Det bør være ting vi ikke aksepterer, hverken som enkeltmennesker, myndigheter eller selskaper.
Hva hvis Telenor hadde vært inne i et land hvor undertrykkingen plutselig ble like brutal som i Burma. Ville selskapet fremdeles synes det var like uproblematisk å forholde seg til myndighetene?
Hva hvis de militære overtar makten fra en demokratisk valgt regjering i et blodig kupp og krever mobilnettet stengt. Vil Telenor følge ordre?
Når bør Telenor og andre selskaper følge ordre, og når bør de nekte? Det er ikke lett å si, men det finnes åpenbart situasjoner der selskaper bør nekte å gjøre det myndighetene ber dem om.
Regjeringen diskuterer stadig nye måter å bruke Statens pensjonsfond Utland på for å gjøre verden til et bedre sted. Den legger mye arbeid ned i hvordan den skal stemme for sine én til to prosents eierandeler gjennom fondet. Men samtidig sender den selskaper den er hovedeier i, til land med tvilsomme regimer. Det er ikke mye pent å si om Angola og Aserbajdsjan, som StatoilHydro opererer i, annet enn at landene har olje. Fra den får de inntekter som bidrar til å holde regimene ved makten.
Staten er også største eier i Telenor, som stengte mobilnettet i Pakistan da opposisjonen trengte nettet mest. Kanskje bør vi forvente mer av et statlig selskap enn av et privat på dette området. Staten har kanskje en forpliktelse til å gå foran som et godt eksempel siden det er den som lager spillereglene her i landet.
Gjennom staten er hele Norges befolkning eiere av Telenor. Vi kan ikke som andre aksjonærer protesterer ved å selge oss ut. Vi er medeiere og dermed medansvarlige om vi vil eller ikke(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.