I gjennomsnitt brukte sentralbankene i de såkalte G10-landene (eksklusive Norge, men inklusive Danmark og Sverige) 15 måneder fra de startet å heve styringsrenten til den nådde toppen. Over 70 prosent av oppgangsperiodene varte over ett år.
Det er ikke slik at mer langvarige perioder fører til en høyere rente til slutt enn mer kortvarige perioder. Grunnen til det er at sentralbanker gjerne setter opp renten mye i startfasen av en oppgangsperiode, såkalt front loading. Etter hvert er det vanlig å ta en pause, målt som null endringer på tre måneder, får se hvordan renteendringene virker på økonomien.
Sentralbankene tenderer til å stoppe opp når inflasjonen er relativt nær en topp. I snitt er det slik at når inflasjonen er rundt ti prosent lavere enn toppen er også toppen for renten nådd. Et fall fra for eksempel fem til 4,5 prosent i årsveksten for inflasjonen kan være nok til at renteøkningene er over.
Det første rentekuttet etter at toppen er passert kommer gjerne «relativt raskt». Typisk vil sentralbankene begynne rentenedgangen syv måneder etter den siste økningen. I omtrent 75 prosent av tilfellene kom rentekuttet innen ett år etter at sentralbankene sluttet å stramme inn pengepolitikken. Et rentefall på hele to prosentpoeng i det første året er det historien forteller har vært normen.
Men Goldman Sachs advarer om at denne perioden med renteøkninger som vi er inne i er ganske unik, i og med at det har vært en pandemi. Koronapandemien utløste både ekstreme stimulanser fra politiske myndigheter og sentralbanker, som igjen bidro til en overraskende kraftig prisvekst.
Konklusjonen for dagens situasjon er at renteøkningene vil fortsette i 2023. Selv om sentralbankene fortsetter å øke vil de gradvis redusere rentehoppene, og etter hvert ta en pause. Og så kan de overraske markedene med å kutte tidligere enn mange venter, tror Goldman Sachs.

Slik har sentralbankene historisk hevet og senket renten