- Å spille golf har løftet meg opp og inn i samfunnet igjen, sier den pensjonerte offiseren Ole Martin Funderud.
89-åringen fikk grønt kort i en alder av 83. Ifjor ble han klubbmester.
– Det er det som er så flott med golf: Du blir inkludert. Ifjor bestemte klubben å ha egen klasse for de over 80, og dermed åpnet det seg en mulighet for meg til å bli klubbmester, sier den usedvanlig spreke krigsveteranen med et smil.
– Sånn er det å bli gammel, sier han, og blir nesten blank i øynene.
Sosialt
Hver mandag spilles det turnering ved Lommedalen golfklubb.
– Det er så sosialt, og vi får kaffe og vafler etterpå. Her er noe for oss gamle og enslige.
Ole Martin Funderud mistet faren da han var ti år. Ti år senere døde moren. Som pensjonist har han sett at vennene har forsvunnet en etter en. Så døde kona for 11 år siden.
– Jeg har hatt en god del savn i livet. Men jeg har klart å luke bort de negative tankene. Jeg forsto at det ikke nyttet å grave seg ned. Men da jeg mistet min kone, ble jeg fryktelig ensom.
– Hvor mye betydde det å komme seg ut på golfbanen?
– Jeg hadde klart meg uansett, jeg har sterke nerver. Vi eldre har ikke godt av å sitte å tvinne tommeltotter og synes synd på oss selv. Jeg har sett altfor mange kollegaer som bare har blitt sittende i sofaen.
Belønningen for å komme seg opp og ut, er for Funderud å kunne være i aktivitet hver eneste dag. Sitte på den sjarmerende trebenken på golfbanens høyeste punkt og nyte medbrakt lunsj og varm drikke, omringet av frodig mark og finklipt gress.
Les mer om eldre og fysisk aktivitet: Ødelagt av intervall
Aldri syk
– Vi må ta oss selv i nakken. Vi bestemmer selv hvordan vi vil leve vårt liv, sier han.
Den gamle og kvikke har fantastisk helse.
– Jeg er aldri syk, har aldri vondt i hodet eller i ryggen. Jeg er 89, og kan nyte hver dag og fly rundt på golfbanen uten å slite.
Dette skyldes en evigvarende interesse for å være ute og bevege seg. Med ski på beina, eller stramme fjellstøvler.
– Det hender jeg bare stikker av til fjells. Tar bilen og kjører. Det er derfor døtrene mine ringer meg hver morgen, for å høre hvor i landet jeg befinner meg. Det er sannelig ikke lett å si, sier Funderud med et smil, og skjenker i kaffe.
Nerver av stål
Golfentusiasten var i hjemmefronten under krigen og ble angitt til tyskerne. Deretter startet en kamp for å overleve.
– Det var arrestordre på meg hos Gestapo. Jeg stakk til fjells, men støtte på en som senere anga meg til tyskerne. Stølseieren der jeg oppholdte meg fikk nyss om dette, og sa jeg måtte stikke av.
Den natten syklet han 26 mil til gården der broren bodde. Episodene under krigen har gitt ham nerver av stål.
– Og så er jeg ikke avhengig av noen. Jeg klarer meg selv, og føler meg som en 50-åring. Jeg nyter i alle fall friluftslivet like mye nå som da.
Hver dag klokken ni alene: Funderud, golfkøllene og matpakka. Helt stille.
– Nærmere himmelen kommer jeg ikke, sier han melankolsk.
Hvordan har du klart å opprettholde så fantastisk god helse?
– Har drukket melk hver eneste dag siden jeg ble født. Det gjorde også alle søsknene mine, og alle levde til det siste og døde en naturlig død.
Han har ikke tro på det å hele tiden skulle spise «mat som forlenger livet». Funderud spiser det han har lyst på.
– Ifølge forskerne skulle vel jeg vært død for lenge siden. Det gjelder bare å få i seg nok, og jeg merker at hvis jeg ikke trener, blir jeg uvel og får ikke spise. Derfor kjører jeg litt enkel gymnastikk hver morgen og kveld.
I mellomtiden er den pensjonerte krigsveteranen sannsynligvis på golfbanen. Hvis ikke har han stukket til fjells.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.