Det fjerneste himmellegemet et menneske kan se, uten bruk av kikkert, er Andromedagalaksen, som er 2,5 millioner lysår tilbake i tid. Helt dit kunne Erik Rosseland se, og en himmel full av stjerner, og myggen på sin egen håndbak.
Synssansen er den sterkeste sansen vi har, men den ikke mer robust enn at den kan skrus av på et blunk.
– Jeg skulle på trening, det var i februar 1991, og plutselig klarte jeg ikke å ta imot ballen.
– Uansett hvor mye klister jeg brukte på hendene, sier 53-åringen mens han bøyer seg frem etter kaffekoppen.
Han vet nøyaktig hvor på bordplaten den er plassert. Slikt har han kontroll på.
– Klart jeg ble nervøs, legger han til.
Det skulle bli hans siste trening med Stabæks eliteserielag. Tobarnsfaren, som på 80-tallet nesten endte opp som håndballproff i Spania, skulle de neste 16 årene gradvis miste synet på grunn av diabetes. I 2007 ble det helt svart.
Da bestemte han seg like godt for å bli alpinist. Nå er han klar for skipåske på Geilo.
– Som blind har jeg kjørt i nesten 90 kilometer i timen på ski, sier Rosseland.
Han er kledd i superundertøy på overkroppen. Har vært ute og trent. Ambisjonene er høye. Som alpinist satte han seg mål om å delta i veteran-NM for funksjonsfriske. Det gikk rett på trynet.
– Jeg brakk bekkenbenet tvert av i 2009, det gikk litt fort i en sving, hektet i en port, slo et par saltoer.
Rosseland smiler faktisk.
– Jeg tror ledsageren min ble litt forskrekket.
Sanseløst
Nivået blant verdens beste funksjonshemmede idrettsutøvere er høyt. Teten i Paralympics er tett på teten i vinter-OL forøvrig. Brian Mckeever er nesten blind, men likevel en av Canadas beste langrennsløpere. Han går så fort at det omtrent ikke finnes ledsagere som kan lede ham. Han var sekunder fra å kvalifisere seg til OL i Vancouver, og har flere toppresultater i verdens største turrenn, blant annet 45. plass i Vasaloppet 2013, noen få minutter bak Jørgen Aukland.
– Vi skulle ønske flere unge ønsket å prøve seg, sier hun.
Hun legger til at nivået i de fleste grenene er høyere enn noen gang, noe også et tettere samarbeid med funksjonsfriske utøvere er et eksempel på.
Etter et tretthetsbrudd i foten i 2013, lånte Sjur Røthe – femmilsvinneren fra Holmenkollen i år – en kjelke fra paralympicstroppen og trente flere økter med det norske skilaget. Det samme gjorde Dario Cologna etter kneskaden som satte ham ut i oppkjøringen til OL-sesongen.
– Vi vet jo alle hvordan det gikk med ham. Han ble jo råsterk! sier Kroken.
Tøff trening
Gjennomtrent var også Erik Rosseland da han spilte på Stabæks eliteserielag.
– På 80-tallet trente jeg 12 økter i uken, pluss kamper. Tunge fysiske økter. I håndball må man trene for at kroppen skal tåle det uforutsette, det er mange brå bevegelser, sier han.
I en periode var han også i dialog med et spansk lag som viste interesse, men da kontrakten var underskrevet og han skulle sjekkes av lege, ble han stoppet av diabetes.
På dette tidspunktet var Rosseland kaptein på Stabæk. Så, en februardag 1991, etter å ha kjørt bilen til trening, blir en ball kastet til ham, men han klarer ikke ta den imot.
– Jeg ble rimelig kald nedover ryggen, men håpet først det skjedde fordi jeg var sliten. Jeg satt kun og tøyde resten av økten, dro hjem og ringte legen.
– Jeg fikk 3000 laserskudd i øynene den uken, svimlet rundt og var helt i ørska.
Det neste halve året gikk greit. Med sin daværende samboer syklet han rundt på Vestlandet, nøt livet og den vakre naturen. Men utpå høsten løsnet den ene netthinnen.
– Det ble flere operasjoner og i perioder var jeg helt blind på grunn av mangel på blodsirkulasjon i øyet.
I 1993 fikk han en datter, og hadde 30 prosent syn på det ene øyet. Det andre var allerede ødelagt. Han gikk mange år med sterkt svekket syn, og ble stadig mindre aktiv. I vinterferien 2004 skulle han lære sin yngste datter å kjøre på ski.
– Jeg hadde henne i sele, og merket plutselig at her var det sort og gult lys. Den hvite snøen ble gul. Jeg hadde havnet i skogen om det ikke var for selen.
Visualiserer svinger
– Det var en lang og tung prosess å erkjenne at jeg ikke kom til å se lenger, sier Rosseland.
Men så begynte han å trene aktivt for å bli en bedre alpinist. Hos sin fysioterapeut har han nettopp syklet 30 minutter på ergometersykkel, og jogget 30 minutter på tredemølle.
– Mens jeg trener visualiserer jeg storslalåmsvinger.
Ledsageren som kjører bak informerer om høyresvinger, venstresvinger og heng. Resten må Rosseland selv føle.
– Det er en fantastisk følelse å kunne kjøre med fullstendig kontroll ned bratte heng, kjøre på skjær, ha full balanse. Det er gøy det!
Da han i alpinbakken på Geilo nesten nådde 90 kilometer i timen, hadde han ledsageren foran seg i løypa.
– Døtrene mine har sett meg kjøre én gang. Jeg tror de var skrekkslagne.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.