Det er bare å innrømme, kunnskapsarbeidere har et utpreget schizofrent forhold til sjefer. De skal løse problemene våre og gjerne ta ansvar for dem utad. De skal ha en klar visjon, men de skal ikke bestemme over oss eller ta utidige beslutninger. Og hvor nær skal sjefen egentlig være?
Nylig bragte Aftenposten påstanden om at sjefer som kommer overraskende på deg mens du sitter og jobber, aktiverer de samme områdene i hjernen som når du oppdager at noen følger etter deg i en mørk bakgate. Akkurat hvor fryktskapende lederens nærvær er kommer sikkert an på mange ting, for eksempel hva man driver med i det øyeblikket sjefen plutselig står der bak en. Legger man nettkabal, er sjansen for å skvette sannsynligvis en god del større enn om man jobber iherdig med å sette opp et innstramningsbudsjett.
Hvis det stemmer at sjefer skaper skrekk ved sitt blotte nærvær, bør det umiddelbart settes en stopper for trenden med å plassere toppsjefer ute i åpne landskap. Det som skal signalisere et jovialt og demokratisk sinnelag (sånn at alle går med på å spare penger på reduserte arealkostnader) kan fort degenerere til en tap-tap-situasjon. Det er lenge siden arbeidslivsforskere hadde noen tro på frykt som bærekraftig motivasjonsfaktor i arbeidslivet. Slaget om cellekontorer til alle må kanskje oppgis, men det bør være mulig å vinne kampen mot å få sjefene ut i lokalene. Det er det jo ingen som vil.
Sjefen må kjenne sin besøkelsestid og «ikkje trø for nære». Men så lett er det heller ikke. For han må for all del heller ikke bli borte.
Legger man nettkabal, er sjansen for å skvette sannsynligvis en god del større enn om man jobber iherdig med å sette opp et innstramnings-budsjett
Situasjonen ved det fusjonerte Oslo universitetssykehus (OUS) kan tjene som eksempel. Legene der har i flere år gitt klart og tydelig uttrykk for at de føler seg overkjørt av et ledersjikt som ikke vil lytte, ikke forstår fag og kun tenker budsjetter. Ifølge Dagens Medisin er syv av ti somatiske avdelinger ved OUS spredt over flere steder og har såkalt tverrgående ledelse. Det medfører at mange ansatte så å si aldri møter sin nærmeste sjef. Man skulle kanskje tro at legene priser seg lykkelig for dette fraværet av sjefer, at de ønsker å gjøre jobben sin ene og alene etter egendefinerte faglige kriterier. Men nei. Snarere tvert om. De ønsker seg flere ledere, og de vil ha dem nærmere seg. Ifølge hovedtillitsvalgt ved OUS, Aasmund Bredeli, er det akutt behov for å rydde opp i ledermangelen ved sykehuset. «Fjernstyring gjør oss alle dårligere», sier han.
Men det er neppe flere av de oppoverorienterte, mål-, resultat- og tallopphengte sjefene Bredeli savner nær seg. Legenes lederlengsel bunner i det faktum at sjefer uansett har en lei tendens til å bestemme ting, og når det først skal være på den måten er det bedre at de befinner seg i fysisk nærhet. For bak ønsket om nære sjefer ligger håpet om at de vil forstå mer av hva som foregår på gulvet og ta «riktigere» beslutninger.
Det er ikke et urealistisk håp. Ingenting slår god gammeldags fysisk nærhet når det gjelder å forstå og samarbeide godt med andre mennesker. Det kan selvfølgelig også gjøre sjefslivet mer komplisert ettersom man må slippe inn flere virkelighetsoppfatninger. Noen ganger kan det derfor føles opportunt for en sjef å trekke seg unna, spesielt hvis hun er nødt til iverksette upopulære beslutninger.
Tilbaketrukket ledelse har til alle tider vært en foretrukken lederstil blant tyranner. Jo kaldere og grusommere, jo tettere hoff, jo dypere vollgrav og høyere murer. Forkl#229en er enkel: For det første har folk som blir herset med en tendens til å bli opprørske. Derfor er det greit å ha en viss beskyttelse. For det andre er det langt mer behagelig å herse med folk via dekreter enn å se sine ofre inn i hvitøyet. Despoter er tross alt ikke mer enn mennesker de heller.
Kunnskapsledelse synes å være en balansekunstart for spesielt interesserte. Sjefen skal alltid være tilgjengelig, men ikke for mye tilstede på eget initiativ. Men dersom hennes overordnede sjefsperspektiver krasjer med kunnskapsarbeiderens faglige skjønn, er det tross alt best å ha henne innen rekkevidde, sånn at hun raskt kan komme på bedre tanker.
Eva Grinde er kommentator i Dagens Næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.