- Altså, hva skal vel jeg med «Dynastiet»? Det blir likevel ingenting sammenlignet med schibstedene. Ingenting! Det er helt utrolig, skal jeg si deg. Helt utrolig!
Tjøme, august 2002. Alexandra Huitfeldt tenner en røyk og ser ut i den sommervarme disen som svever over sjøen. Det er gått ti år siden hun sto i spissen for å børsnotere Norges største mediekonsern, Schibsted. Konsernet kontrollerer i dag blant annet Aftenposten, VG, Avis 1, Aftonbladet, Svenska Dagbladet, Schibsted Trykk, 33 % av TV 2 samt flere bok- og bladforlag. Bak børsnoteringen i 1992 lå det en langvarig kamp mellom de ulike familiegrenene som satt på arven etter boktrykker Christian M. Schibsted. Det var en kamp om kontroll og en kamp om å få kloa i rundt to milliarder kroner.
– For meg var det et spørsmål om moral, sier Alexandra Huitfeldt.
– Vi kunne ikke sitte på disse verdiene og skalte og valte med dem etter eget forgodtbefinnende. Vi hadde ansvaret både for arven og for de ansatte. Jeg angrer ikke en dag på børsnoteringen. Men det var et stygt oppgjør. Det var det. Stygt!
To belgiske fårehunder kommer byksende over gressgangene på Dirhue, strandperlen som Alexandra Huitfeldt har bygd om for 24 millioner kroner.
– Kom da, Kirrrrra! Jeg skal fortelle deg noe. Hvis du ikke kan behandle hunder, kan du heller ikke behandle folk. Kom da, Kirrra-kirra-kirra!
Etter børsnoteringen i 1992 har Schibsted-arvingene gått hver sin vei. Det har ikke alltid gått like bra.
Bennetene: Engelsk diskresjon og norsk gråmarked
11 herrer og én dame. De samles hos Berit Stokke i advokatfirmaet Thommessen Krefting Greve Lund klokken ti på formiddagen. Datoen er 18. juni i år og det er kun én sak på dagsordenen: Å få ryddet opp i det økonomiske rotet etter Harald Undrum.
Harald Undrum?
Det handler om en 30-åring bosatt i Bærum, men med en litt spesiell familiebakgrunn. I 1935 giftet Helle Huitfeldt seg med engelskmannen Alfred Peto Bennett. Helle Huitfeldt var oldebarnet til grunnleggeren av Schibsted-konsernet, og dermed forsvant 16, 6 prosent av familieformuen inn i en engelsk tilværelse med diskresjon, kostskoler og steinglatte advokatfasader. Siden har det stort sett vært stille rundt Bennett-familien. Helt til Harald Undrum dukker opp på arenaen. Han er adoptivsønnen til Guri Scotford, datteren til Helle Huitfeldt. Og Undrum er tilbake i gamlelandet med sin del av pengene fra Schibsted-kassen.
Men det har ikke gått så bra for Undrum. Han har nemlig et par venner som, forsiktig sagt, sliter. De heter Thomas Øye og Kristian Helgesen. Gråmarkedsinvestorer. Blakke sådan. Harald Undrum, Schibsted-arving i sjette ledd, har latt seg overtale til å garantere for de to investorene. Uten skriftlige avtaler. Nå skylder Undrum 37 millioner kroner. Mesteparten av gjelden knytter seg til Øye og Helgesen. Men her er også andre kjente navn fra gråmarkedet: Harald Ellefsen, Ole Petter Lindegaard, Svein Bakke og Cato Sælid. Her er unoterte bobler som Office Twentyfourseven, Multibrand og Office Shop.
– Det gjelder altså denne stiftelsen på 22 millioner kroner, sier advokat Berit Stokke, og ser på de ti forventningsfulle kreditorene rundt bordet.
Lastebilsjåfør. Stiftelsen advokaten sikter til, er det som kan bli Undrums redning. Det finnes faktisk to slike stiftelser: Voluntary Trust med verdier for 22 millioner kroner, og Advancement Trust med verdier for et enda større, ukjent beløp.
Begge disse stiftelsene ble satt opp av Undrums bestemor Helle Huitfeldt i 1989 via advokatene i det anonyme Payne Hicks Beach i London. Og Undrum er ikke det eneste av barnebarna som har formuen bundet opp i stiftelser. For Paul Hans Benton, Emma Louise Benton, Ian Mungo Benton og Pia Undrum, Harald Undrums søster, finnes det lignende ordninger. Stiftelsene båndlegger bruken av mediemillionene fra Norge. Pengene ligger i ulike fond, og avkastningen blir hver måned utbetalt til de fem barnebarna.
– Slik skal de ikke bli lurt, sa Helle Bennet, da hun opprettet stiftelsene.
Men Harald Undrum er blitt lurt. Mens de tre søskenbarna i London lever bekymringsløse liv, sliter han med dårlige kamerater, elendige aksjekjøp, konkurs, hus på tvangssalg og sinte kreditorer. Selv jobber Undrum som lastebilsjåfør for DFDS og venter på at han skal bli 40 år. Da skal han i henhold til statuttene få kontrollen over pengene i stiftelsene. Men kreditorene hans har ikke til hensikt å vente til Schibsted-arvingen blir 40. De vil ha pengene nå.
– Hvis vi løser opp stiftelsen som inneholder 22 millioner, kan vi kanskje bli enige, sier advokat Stokke, og ser på kreditorene.
Men ingen blir enige om noe som helst denne junidagen. Problemet er forholdet mellom mor og sønn, som er svært anstrengt. Harald Undrum skylder faktisk sin egen mor, Guri Scotford, seks millioner kroner. Men kreditorene vil ikke at disse seks millionen skal tas med i regnestykket når de skal lage en gjeldsordning for den ulykkelige garantisten.
Harald Undrum, god for over 50 millioner kroner, kjører fortsatt lastebil. Av og til mottar han bekymrede telefoner fra fetteren i London som lurer på hvordan det går med ham. Og Thomas Øye er flyttet til Dubai.
Fjernstyrt port. – Nei, det er vel bare å slå fast at mesteparten av Schibsted-pengene er borte, sier Alexandra Huitfeldt, og slår ut med armene. Bak henne glitrer sjøen som holder 25 grader og svømmebassenget som holder 30. Dirhue er en fredet plett med elektrisk, fjernstyrt port og frittgående hester.
Alexandra og de to søsknene Henrik Jørgen og Eline fikk tilsammen 330 millioner kroner da de solgte Schibsted-aksjene sine i forkant av børsnoteringen i 1992. Før det hadde krigen mot Schibsteds dominerende eier, Tinius Nagell-Erichsen vært lang, hard og bitter. Tinius ville ikke slippe kontrollen over konsernet, han ville knapt nok akseptere at familiebedriften ble gjort om til et aksjeselskap. Alexandra og Henrik Jørgen, samt familien Riddervold og Tinius´ egen nevø, Einar Chr. Nagell-Erichsen, kjempet for å få innflytelse. Når de ikke fikk det, ville de ha kontanter, ikke bare aksjer i Schibsted.
– Det var et helvetes rot. På 70-tallet ble kassakontoret i Aftenposten brukt av enkelte av eierne som det var deres private lommebok. Nei, det var et spørsmål om moral. Vi måtte profesjonalisere, sier Alexandra Huitfeldt. Hun legger ikke skjul på at hun også trengte kontanter til driften av sine egne selskaper, som ble drevet altfor dyrt.
– Nei, jeg angrer ikke, og jeg er ikke bitter, selv om det var vi som tok ansvar som kom dårligst ut. Vi var jo simpelthen nødt til å selge aksjene våre for å få en bredere eierstruktur. Ellers hadde ikke børsnoteringen vært mulig.
Hun skyver opp Chloe-brillene og myser mot formiddagssolen. Vel vitende om at dersom hun og søsknene hadde beholdt Schibsted-aksjene, ville de i dag hatt en verdi på cirka 900 millioner kroner. Og hadde de gjort noe så enkelt som å sette de 330 millionene i banken, ville de hatt 560 millioner.
– Tinius? Nei, hva skal jeg si. Jeg kan jo ikke bli tatt for injurier. Vi har et ikke-forhold. Men det har vært tøft, det skal jeg love deg.
Likevel. Etter skatter, avgifter og advokathonorarer satt de tre Huitfeldt-søsknene igjen med 65 millioner kroner hver etter salget i 1992. Og nå er mesteparten borte? Noe må ha gått galt. Forferdelig galt.
Riddervoldene: Porsche, antiloper og Ola Thune
Hva med en brukt Porsche 911 Turbo i arctic sølv metallic med grafittgrått fullskinn interiør? Pris kr 1.690.000 ferdig registrert. Stedet er bilbutikken Autozentrum på Økern i Oslo.
– Leketøysavdelingen, sier Hans Henrik Riddervold, og nikker mot lokalet hvor det glinser i tysk krom og offisielle persienner.
– Hvor mange Porscher jeg har hatt? Du får se etter blant bruktbilene, så finner du det ut.
Riddervold er tipp-tippoldebarnet til Schibsted-gründeren Christian Schibsted. Da bestemoren døde i 1991, arvet Hans Henrik og broren Esben Adolf tilsammen 14 prosent av aksjene i mediekonsernet. I 1996 solgte Hans Henrik cirka 60 prosent av aksjene sine i Schibsted og cashet inn 350 millioner kroner. Mesteparten av restpartiet ble solgt i slutten av 1997 for rundt 240 millioner.
– Det er ønsket om å drive selvstendig som har drevet meg. Var vi blitt sittende i Schibsted, kunne det brygget opp til ganske store konflikter. Men jeg håper jo å forvalte pengene like godt som om de var blitt stående, sier han.
– Vi har hørt at du er en ivrig antilopejeger?
– Det stemmer at jeg har jaktet både i Afrika og på New Zealand sammen med broren min, Engebret O. Fekene og Einar Chr. Nagell-Erichsen. Antilopejakten i Afrika var det forøvrig Knut Haavik i Se og Hør som anbefalte.
Opp og ned. Riddervold har satset Schibsted-pengene på tre ting: Aksjer via investeringsselskapet Knightfield, eiendom gjennom Bavaria-systemet og bil i form av BMW-, Rover-, Mini- og Porsche-forhandleren Autozentrum.
– Eiendom er opp, sier han.
– Og aksjer?
– Ned, sier Riddervold kontant.
Ganske riktig. Ifjor fikk Knightfield et underskudd på 30 millioner kroner. De to siste årene har Riddervold måttet nedskrive verdien på aksjene sine med 46 millioner kroner. Kursene har gått til bunns, anført av posten i luksusskipet «The World». Men heller ikke aksjene Multibrand, Harald Huysmans go-cart-eventyr, Telecomputing eller Otrum Electronics kan sies å være direkte gullkantede.
– Nei, hva skal man si om «The World». Kanskje går det opp, eller så må vi kanskje skrive ned alt, sier Riddervold. Han trekker litt på skuldrene og retter på Armani-jakken. Også broren Esben Adolf har tapt et titall millioner på luksusskipet gjennom investeringsselskapet Lagopus Mutus as. Utover det har yngstemann Riddervold stort sett plassert pengene sine på høyrentekonto og i statsobligasjoner.
Kontakten med jappemegleren Conrad Clauson i Credit Suisse First Boston kan heller ikke beskrives som vellykket for Hans Henrik Riddervold. Frem til ifjor forvaltet Clauson penger for en rekke norske investorer, deriblant Schibsted-arvingen. Men det ingen visste, var at megleren satt i en utsøkt dobbeltrolle og utnyttet sine kunder og kontakter for å skaffe seg selv en formue. Nå er Clauson ute av den sveitsiske prestisjebanken.
Inn med Thune. Hans Henrik Riddervolds tredje forretningsben handler altså om bil. Men også om privatetterforsker Ola Thune, økokrim og byretten. For fire år siden kjøpte Riddervold og racerbilføreren Harald Huysman selskapet Bike & Car, som blant annet selger Land Rover og BMW-motorsykler. Det skulle vise seg å være en kostbar affære – både i form av tid og penger.
– Vi betalte selvsagt altfor mye for selskapet. I tillegg oppdaget vi fort at her var det noe som ikke stemte. Det dreide seg om dobbel fakturering. Da var det bare å ringe til Ola Thune, sier Riddervold.
Saken havnet først hos Økokrim, som tok den videre til byretten. Her ble to av de tidligere eierne av selskapet dømt til henholdsvis 75 og 60 dagers fengsel for økonomisk utroskap.
– Jeg vil helst ikke snakke om det, jeg er ferdig med det, sier Riddervold i dag.
Siden begynnelsen i 1997 har han spyttet 40 millioner kroner inn i Autozentrum-systemet. Og foreløpig har det ikke betalt seg.
– Vi er ikke i pluss ennå, men vi er på riktig vei. Jeg er langsiktig, har stor tro på bilsatsingen.
Han drar hånden gjennom håret.
– Noen ganger har jeg selvsagt tenkt på hva som ville skjedd dersom jeg bare hadde satt pengene i banken. Men det ligger ikke i blodet mitt å være rentenist. Jeg har tross alt skapt 200 arbeidsplasser. Det er da noe.
Søsknene Nagell-Erichsen: «The World», barne- klær og utfor
– Nei, altså. For å si det sånn, jeg har det helt fint, jeg.
Wibecke Nagell-Erichsen er ikke synlig berørt av at hun nettopp har måttet nedskrive aksjene sine i luksusskipet «The World» med 45 millioner kroner. Selskapet hennes, Armadillo, gikk med et underskudd på 18 millioner kroner ifjor. Men det gjør kanskje ikke så mye. Etter at Wibecke Nagell-Erichsen solgte seg ut av Schibsted, satt hun igjen med 710 millioner kroner. Hvor mye hun og hennes tidligere ektemann, Engebret O. Fekene, har brukt opp av disse pengene, vil hun ikke ut med.
– Nei, det er en gammel historie som jeg ikke har lyst til å kommentere. Det har vært tøffe tider og tøffe tak. Men jeg har det altså helt fint. Noe går opp og noe går ned. Sånn er det alltid, vet du.
Hun møter oss i butikken Zimba i Oslo. Merkeklær for barn.
– Dette er noe av det jeg bruker mye av tiden min på. Jeg står blant annet for alle innkjøp.
Nagell-Erichsen eide inntil nylig selskapet Zimba as sammen med Elaine Riddervold, kona til en annen Schibsted-arving, Hans Henrik Riddervold. Nå har hun overtatt alt selv. Og så langt har Schibsted-arvingen svidd av 11 millioner kroner på prosjektet.
– En del av merkevarene er nok litt over middels i pris. Men det går greit, sier Wibecke Nagell-Erichsen, og viser fornøyd frem en fleecegenser til en fireåring. Pris: 1150 kroner.
Ifjor tapte hun en million på Zimba. Året før nesten det dobbelte.
– Hadde jeg ikke hatt det jeg har i ryggen, ville butikken vært lagt ned forlengst. Men jeg er langsiktig sier hun.
– Hvorfor navnet Zimba?
– Det kommer av Zimbabwe. Vi fant navnet da vi var der nede på jakt. Vi har noe annet å holde på med også, vet du.
Bratt, brattere, brattest. Wibeckes bror, Einar Chr., hadde heller ikke noe bra år ifjor. Han kan riktignok glede seg over at galopphesten hans «Shaisa» vant for første gang på Øvrevoll nylig, men ellers er det mye som er trist og leit. På nyåret begynner straffesaken et snaut år etter at Økokrim tok ut tiltale mot ham for ulovlig innsidehandel. Det handler om et oppkjøp i Finansbanken gjort via en sveitsisk bank i 1998. Nagell-Erichsen tjente dvaske 2,5 millioner på transaksjonen, og har hele tiden bedyret sin uskyld. I tillegg var fjoråret ganske begredelig for Schibsted-arvingens selskaper.
Bare på «The World» har han tapt rundt 65 millioner kroner. Investeringsselskapet Meridian fikk en smell på 154 millioner kroner før skatt i 2001. Særlig er det satsingen på Kvitfjell som får Nagell-Erichsen til å blø. Her stuper resultatene like bratt som OL-løypa fra 1994. Minus for hotelldrift, minus for alpinanlegg, minus for hytteutleie. I tillegg har Einar Nagell-Erichsens investeringer i reiselivsselskapet Top Destination samt i teknologi og medier vært tunge å dra på det siste året. Selv ønsker han ikke å snakke med Dagens Næringsliv om forvaltningen av Schibsted-pengene.
Huitfeldtene: Kunstnernes Hus, lyseblå skjorter og teknoflopp
To herrer i lyseblå skjorter. En lunsj på restauranten Blom. Og løfter om at alt skal gå til himmels. Det er sommeren 1994, to år etter at Eline Huitfeldt fikk 65 Schibsted-millioner i fanget. Nå er det noen som gjerne vil hjelpe henne.
Eline blir omtalt som bohemen i Schibsted-familien. Har jobbet som terapeut og med rehabilitering av narkomane. Bodde et år i Gambia etter å ha krysset Afrika med firehjulstrekker. Debuterte med maleriutstillingen «Livet i havet» i Skagen ifjor. Hun er gift med Paul Karlsen – mannen som i mange år var sjef for Kalvøya-festivalen.
Eline Huitfeldt har prøvd seg på restaurantdrift. Først med Cafe Nordraak. Det gikk etter hvert veldig dårlig. Sammen med restaurantmogulen Morten Dreyer eide hun deretter fiskerestauranten Wollans som måtte legge ned ifjor. Og gjennom selskapet Parkview er hun nå tungt inne i restauranten Arcimboldo på Kunstnernes Hus.
– Jeg har vel brukt drøyt ti millioner på Kunstnernes Hus. Styret der får være glad det var noen som ville betale for ut- og ombyggingen. Jeg er interessert i god mat. Bortsett fra det har jeg vært superkonservativ med pengene mine, sier Eline Huitfeldt.
Men det kunne gått riktig ille.
The sky is the limit. De to herrene i lyseblå skjorter heter Halvor Isaksen og Henrik Seland. Rådgiver og megler. Forvaltere av penger.
– Problemet er at du har investert for lite. Hadde du bare satset litt mer, ville avkastningen blitt større, sier de to over lunsjen på Blom denne sommerdagen i 1994. Eline Huitfeldt er skeptisk. Etter at søsknene Alexandra og Henrik Jørgen introduserte henne for Isaksen et halvt år tidligere, har hun gitt ham ti millioner kroner til forvaltning. Det har bare gått en vei. Nedover.
– SensoNor, hvisker Seland. – Kommer til å gå til himmels. Men du må satse mer.
Den yngste huitfeldten har imidlertid fått skjelven. I desember 1994 sender hun skriftlig beskjed til Halvor Isaksen om at han ikke får lov til å forvalte pengene hennes lenger. Ingen reaksjon. Han fortsetter å investere som om ingenting er skjedd.
– Herregud. Det virket helt tilfeldig det disse guttene holdt på med. Det endte med at jeg måtte bruke advokat for å bli kvitt ham og få pengene mine tilbake. Da hadde jeg tapt cirka en million, sier Eline Huitfeldt.
– Og nå?
– Jeg har pengene mine trygt plassert i fond og i bank. Vi lever et stille og rolig liv her ute på Malmøya. Det er ikke alle Schibsted-arvingene som kan si det samme.
På solsiden. Det er den morgenen Halvor Isaksen aldri kommer til å glemme. Han har ikke mer enn såvidt fått vippet opp øyelokkene da det ringer på døren. Klokken er halv åtte torsdag 18. mars 1999. Utenfor står spesialetterforskerne Klaus Arnesen og Elisabeth Fimland fra Økokrim. De er kommet for å pågripe Halvor Isaksen. Noen timer senere endevender de kontoret hans.
Historien begynner egentlig åtte år tidligere. I 1991 får den 32 år gamle bedriftsøkonomen Halvor Isaksen tilbud om ny jobb. Gjennom arbeidet i næringslivsavdelingen i DnB er han blitt kjent med Alexandra Huitfeldt. Hun har nettopp fått 65 millioner kroner deisende i fanget. Og hun trenger hjelp til å forvalte dem. Halvor Isaksen, en anonym, men sjarmerende og veltalende bankmedarbeider, blir plutselig direktør i Alexandra as. Senere blir han også koblet til Henrik Jørgen Huitfeldt, Alexandras storebror. Isaksen blir administrerende direktør i Istria as, Huitfeldt-søsknenes investeringsselskap. Lykken smiler til Isaksen. Opp 150.000 i lønn. Bonusordning. Lunsjer på Theatercaféen, stadige presentasjoner av investeringsprosjekter, møter på Grand og Continental, BMW cabriolet, vin og golf i Sør-Frankrike.
– De første årene var jeg helten til søskenparet Huitfeldt. Det var investeringer med høy risiko, men det gikk bra, forteller Isaksen.
Så gikk alt galt.
Lik i skapet. Alexandra Huitfeldt vandrer over fredede knauser på Tjøme. Peker og gestikulerer når hun viser frem sitt elskede Dirhue. Høsten er het. Like het som Alexandra blir i topplokket når navnet Halvor Isaksen blir bragt på bane.
– En liten mann, men breddfull av sjarm. Likene etter ham ramler ut av skapene fremdeles. Vi var blåøyde. Selv om vi har tapt mye penger, kommer vi nok aldri til å sulte. Men herlighet, så blåøyde vi var.
Halvor Isaksen får vide fullmakter i Huitfeldt-søsknenes selskap. Og han bruker dem villig. Litt for villig, skal det vise seg. Vi snakker om siste halvdel av nittitallet. Teknofeberen herjer. Boblene eser om kapp med hverandre. Isaksen forelsker seg særlig i det amerikanske venturefondet Amerscan Partners. Ikke bare setter han penger i selve fondet. Han parallellinvesterer i selskapene fondet er inne i. På det verste er Huitfeldt-søsknene en av de største eierne i teknofloppen Techmar Technologies International (TTI), med over ti prosent av aksjene i selskapet. Men her er også ulekre eksponeringer i Scala, Dolphin og International Meta Systems (IMS).
– Jeg innrømmer at jeg så meg blind på enkelte selskaper, særlig på TTI. Jeg har sølt bort masse penger for søsknene Huitfeldt, akkurat som andre forvaltere har sølt bort penger for andre. Men jeg er ikke kriminell for det, sier Halvor Isaksen.
Over streken. Alexandra og Henrik Jørgen Huitfeldt er åpenbart av en annen mening. Derfor dukker Økokrim opp hos Isaksen denne marsdagen i 1999, ett år etter at forvalteren er blitt løst fra sin stilling hos familien. Huitfeldtene mener Isaksen har utvist økonomisk utroskap, og at han har gått langt utover sine fullmakter. Isaksen er blitt anmeldt til Økokrim. Den påfølgende etterforskningen og rettssakene gir Henrik Jørgen og Alexandra Huitfeldt rett i den ene av de to anklagene. Straffesaken mot Isaksen blir henlagt av Økokrim. Men det viser seg likevel at forvalteren er gått over streken. Han har utstedt garantier og gjenkjøpsavtaler i teknoselskapet TTI. Avtaler som er komplett ukjente for familien.
Da kursen i TTI stuper, dukker disse avtalene plutselig opp og huitfeldtene blir krevd for 20 millioner kroner. Etter full pakke både i byretten og lagmannsretten, blir avtalene kjent ugyldige. Henrik Jørgen og Alexandra slipper unna kravet.
Anslagene på hvor mye Huitfeldt-søsknene har tapt på sine aksjeinvesteringer varierer fra 20 til 50 millioner kroner. Selv mener Isaksen at han er ansvarlig for et tap på rundt 15 millioner kroner. – Da tror jeg nok han er veldig forsiktig, sier Henrik Jørgen Huitfeldt. Storebror innrømmer at dersom de hadde tapt i lagmannsretten, hadde det stått riktig dårlig til med søskenparet.
Tomme lommer. Tjøme, august 2002. Alexandra Huitfeldt stiger til hest på den danske varmblodshesten «Kyros». Hester har alltid vært den store lidenskapen. Og utgiften. Som da hun kjøpte amerikanske «Cord d´Alme Z» til rundt ti millioner kroner og lånte den ut til sprangrytteren Geir Gulliksen. Hun har også rislet betydelige summer over Dirhue. Ombyggingen av eiendommen ble dobbelt så dyr som budsjettert. Og på eiendomsprosjektet Universitetsgata 10 i Oslo, tapte hun 28 millioner kroner.
Det har vært båt og yacht på Menorca, vakre bygårder og et alt for kostbart vedlikehold. Ifjor solgte hun unna eiendommer for rundt 100 millioner kroner for å rydde opp i gammel moro. Men Alexandra er stadig like blid.
– Ok, vi har nesten ingenting igjen av Schibsted-pengene. Men sammenlignet med mange av de andre i familien, har vi verdens mest fantastiske liv. Jeg skal si deg en ting, vennen min. Likskjorta har ikke lommer.
***
Schibsteds største enkeltaksjonær Tinius Nagell- Erichsen har ikke ønsket å snakke med Dagens Næringsliv i forbindelse med denne artikkelen. Nagell-Erichsen kontrollerer hele sin aksjepost i Schibsted gjennom Blommenholm Industrier og Stiftelsen Tinius. Hans fire voksne barn har ikke fått noen Schibsted-aksjer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.