Finanstilsynet har foreslått å stramme inn på utlånsforskriften. Forslaget begrunnes med at det nå er økt risiko for finansiell ustabilitet. Det må forstås som at tilsynet anser at risikoen for at det finansielle systemet får seg en trøkk, har økt.

Begrunnelsen for innstramningen er altså ikke en økt risiko for oppbygging av større sårbarheter, som i sin tur bidrar til å forsterke de realøkonomiske problemene ved en eventuell kollaps.

André Kallåk Anundsen
André Kallåk Anundsen (Foto: Gorm K. Gaare)

Om det er det tilsynet mener, så er det lett å være enig i at faren for finansielle ubalanser har økt, men da høres innstramningsforslagene mer ut som medsyklisk kredittpolitikk enn tiltak som skal sikre oss en buffer når det oppstår trøbbel i det finansielle systemet. Hensikten med den opprinnelige forskriften var jo nettopp at vi skal være mer robuste ved rystelser i det finansielle systemet.

Fram til 2024 bør vi heller benytte tiden til å lære hvilke elementer ved utlånsregulering som kommer til lavest mulig kostnad, og som samtidig gjør økonomien mer robust overfor oppbygging av finansielle ubalanser.

Gjelden blant norske husholdninger er høy. Det har den vært lenge, og den har fortsatt å stige. Noe av økningen i gjeld relativt til inntekt kan rettferdiggjøres av at vi tåler en høyere gjeldsgrad når inntekten øker. Det er begrenset behov for å spise biff to ganger daglig selv om inntekten dobles. Dette frigjør penger til å betjene lån og kan derfor forsvare en høyere gjeldsgrad når inntekten stiger.

Det at det trolig finnes et tålenivå, behøver ikke være et argument for at gjeldsgraden skal ned; det kan like gjerne være et argument for at den skal opp. Økonomer vil si at opprettholdbar gjeldsgrad er en funksjon av inntekten.

Samtidig viser studier at høy husholdningsgjeld øker sjansen for finansielle kriser. Det er derfor gode grunner til å være bekymret for den høye gjelden i husholdningssektoren, som har bidratt til at mange land, inkludert Norge, har innført regulering av husholdningenes låneopptak.

Finanstilsynet foreslår nå å stramme ytterligere til ved å blant annet:

  • Redusere gjeldsgraden – altså samlet gjeld delt på bruttoinntekt – fra fem til 4,5.
  • Redusere bankenes mulighet til å utøve skjønn – den såkalte fleksibilitetskvoten foreslås markant redusert.

Man lurer på hvordan en ytterligere innstramning av kredittskruen begrunnes, all den tid de fleste faktorer trekker i retning lavere oppbygning av finansielle sårbarheter og en korreksjon i boligmarkedet.

Selv om utlånsforskriften ikke er en boligmarkedsregulering, har den likevel innvirkning på boligmarkedet. Ved å begrense tilgangen på kreditt, blir det mindre penger å bruke på bolig. Dette demper boligetterspørselen og boligprisene.

Ytterligere begrensninger på kreditten – i alle fall i det omfanget som Finanstilsynet foreslår – vil ha negativ innvirkning på boligmarkedet.

Akkurat nå opplever vi høyere renter i et forsøk på å bekjempe den høye inflasjonen og å hindre at den biter seg fast. De økte rentene påvirker også både bolig- og kredittmarkedet.

Studier viser at renteeffekten i boligmarkedet er sterk. Dersom alt annet holdes konstant, finner man at en økning i renten på ett prosentpoeng fører til at boligprisene på lang sikt faller mellom 10 og 14 prosent. Det er et betydelig fall. Dette bidrar også til å dempe kredittveksten.

Alt annet er ikke konstant, så vi venter ikke nødvendigvis et boligprisfall på 15–20 prosent selv om renten har økt med 1,5 prosentpoeng siden før sommeren.

Likevel vil høyere rente bidra til å dempe både gjelds- og boligprisveksten. Det trekker i retning lavere kredittvekst – noe som isolert sett reduserer oppbyggingen av finansielle sårbarheter.

Samtidig bidrar den høye inflasjonen i seg selv til å spise opp verdien av gjelden. Økonomer er trent til å skille mellom kroneverdien av noe – såkalte nominelle størrelser – og verdien av noe når vi tar hensyn til prisendringer – realstørrelser. Lån er ikke indeksert, så utgiftene til lån (i andel av månedslønn) blir lavere når lønningene stiger.

Dette er den isolerte effekten av økt lønns- og prisvekst, og den bidrar til å forbedre betjeningsevnen til husholdningene. Høyere rente trekker riktignok i motsatt retning. Samtidig vil høy lønns- og prisvekst føre til at gjeldsgraden for eksisterende låntagere faller; når lønningene øker, blir gjeld delt på inntekt lavere.

Utlånsforskriften utløper i 2024. I tiden frem mot dette bør vi heller vurdere om den bør være midlertidig eller permanent, og hvilke reguleringer som bidrar til å sikre den finansielle stabiliteten til lavest mulig kostnad.

Ytterligere begrensninger på kreditten – i alle fall i det omfanget som Finanstilsynet foreslår – vil ha negativ innvirkning på boligmarkedet

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.