For meg er Den europeiske union selve symbolet på et åpent samfunn, og jeg har selv vært en lidenskapelig tilhenger av denne frivillige foreningen av likeverdige stater, som har ofret en del av sin selvstendighet for å kunne jobbe sammen for fellesskapets beste. Eurokrisen gjør nå EU om til noe grunnleggende annet. Medlemslandene er delt inn i to klasser, kreditorer og debitorer, og kreditorene – med Tyskland i spissen – har all makt. Den gjeldende politiske kursen krever at debitorene betaler betydelige risikotillegg for å finansiere statsgjeld, og dette gjenspeiles i deres generelle finansieringskostnader. Debitorlandene har blitt dyttet ut i en depresjon, og sliter med en vesentlig konkurranseulempe, som står i fare for å bli permanent.
Nett:Project-syndicate.org
Dette er ikke resultatet av en overlagt plan, men av en rekke politiske feil som ble begått da euroen ble introdusert. Det var allment kjent at euroen var en ufullstendig valuta – den hadde en sentralbank, men ingen finansforvaltning. Medlemslandene visste imidlertid ikke at de gjorde seg selv sårbare for mislighold da de ga opp retten til å trykke egne penger. Finansmarkedene innså heller ikke dette før den greske krisen brøt ut. Finansmyndighetene forsto ikke problemet, og hadde derfor ingen løsning. De prøvde å kjøpe tid. Situasjonen forbedret seg imidlertid ikke – snarere tvert imot. Dette skyldtes utelukkende manglende forståelse og manglende samhold.
Handlingsforløpet kunne ha blitt stanset og reversert når som helst, men dette ville ha krevd en plan som alle var enige om, samt tilstrekkelige ressurser. Tyskland var det største kreditorlandet, og sto i spissen, men var ikke villig til å ta på seg flere forpliktelser. Resultatet var at hver eneste mulighet til å løse krisen gikk tapt. Krisen spredte seg fra Hellas til andre gjeldstyngede land, og omsider var hele euroens overlevelse i fare. En oppløsning av eurosonen er en risiko for alle eurolandene, og særlig Tyskland, som derfor fortsetter å gjøre så lite som mulig uten å risikere et sammenbrudd.
Politikken som føres under tysk ledelse vil mest sannsynlig være nok til å holde euroen sammen en stund, men ikke for alltid. Det varige skillet mellom kreditorer og debitorer i EU, der kreditorene tar alle bestemmelsene, er politisk uakseptabelt. Hvis og når euroen omsider blir oppløst, vil det ødelegge fellesmarkedet og EU. Europa vil være dårligere stilt enn før unionen oppsto, fordi en oppløsning vil etterlate seg gjensidig mistro og fiendtlighet. Dess senere det skjer, dess verre blir konsekvensene. Det er denne dystre fremtidsutsikten som gjør at det er på tide å vurdere alternativene, som inntil nylig har vært helt utenkelige.
Slik jeg ser det, er det beste alternativet å overtale Tyskland til å velge mellom å bli et samarbeidsvillig og velmenende overhode for Europa, eller å forlate eurosamarbeidet. Tyskland må med andre ord føre eller forlate. Det er avgjørende hvem som sitter igjen med ansvaret for euroen, fordi det samlede gjeldsbeløpet er i euro.¹ Hvis Tyskland trekker seg ut, vil euroen svekkes. Gjeldsbyrden vil opprettholdes nominelt, men realverdien vil reduseres. Gjeldslandene vil gjenvinne konkurransedyktighet, fordi eksportvarerene vil bli billigere og importvarene dyrere. Den nominelle verdien av fast eiendom i landet vil også stige, og eiendommene vil derfor være verdt mer i svekkede euro. Kreditorlandene vil derimot ta tap på sine investeringer i eurolandene, og også på sine fordringer innen euroens cle#229system. Omfanget av disse tapene vil være avhengig av størrelsen på euroens kursfall. Derfor vil kreditorlandene være interesserte i å holde kursen innen visse grenser.
Det endelige utfallet vil oppfylle John Maynard Keynes’ drøm om et internasjonalt valutasystem der både kreditorer og debitorer deler ansvaret for å opprettholde stabilitet. Europa vil slippe unna den truende depresjonen. Det samme resulatet kan oppnås, og med lavere kostnader for Tyskland, hvis landet velger å oppføre seg som et velmenende overhode. Dette vil medføre:
- 1. at skillet mellom kreditor- og debitorland må bli mindre enn det er i dag, og
- 2. et mål om å oppnå nominell vekst på opp til fem prosent. Europa må med andre ord tillates å vokse seg ut av gjelden. Dette vil innebære høyere inflasjon enn tyske Bundesbank vil godta
Uansett om Tyskland velger å føre eller forlate, vil det være bedre enn å fortsette på dagens kurs. Det aller vanskeligste er å overbevise Tyskland om at dagens politikk vil føre til en uthalt depresjon, politiske og sosiale konflikter, og omsider en oppløsning av ikke bare eurosamarbeidet, men også EU. Hvordan skal Tyskland overbevises om å velge mellom å akseptere ansvaret og gjelden som et velmenende overhode er villig til å ta på seg, eller å overlate euroen til gjeldslandene, som vil gjøre det bedre på egen hånd? Dette er spørsmålet jeg skal prøve å svare på.
Hvordan det skjedde
Da EU ikke var mer enn en ambisjon, var det det psykologer kaller et «fantastisk objekt», en attråverdig visjon som fanget mange menneskers fantasti, inkludert min egen. Jeg så på EU som selve symbolet på et åpent samfunn. Unionen besto av fem store stater og en rekke små, og alle sluttet seg til de samme prinsippene – demokrati, individuell frihet, menneskerettigheter og rettssikkerhet. Ingen nasjon eller nasjonalitet var dominerende. Byråkratiet i Brussel ble anklaget for å skape et «demokratiunderskudd», men de folkevalgte parlamentene var alltid nødt til å godkjenne store bestemmelser.
Integrasjonsprosessen ble ledet av en liten gruppe forutseende statsmenn, som utøvet det Karl Popper kalte gradvis sosial manipulering. De anerkjente at perfeksjon var uoppnåelig, og derfor satte de seg begrensede mål og stramme tidslinjer, og deretter mobiliserte de den politiske viljen som trengtes til å ta et lite skritt fremover. De visste godt at så snart dette skrittet ble fullført, ville det bli åpenbart at det var utilstrekkelig, og et nytt skritt ville behøves. Fremgangsmåten livnærte seg på sin egen suksess, akkurat som en finansboble. Det var slik Det europeiske kull- og stålfellesskapet gradvis ble til EU – skritt for skritt.
Frankrike og Tyskland pleide å lede denne innsatsen. Da Sovjetunionen falt sammen, innså Tysklands ledere at en gjenforening bare var mulig i et forent Europa, og landet var villig til å ofre mye for å oppnå dette. Da det skulle forhandles, var Tyskland villig til å bidra litt mer og få tilbake litt mindre enn de andre, og tilrettela dermed for enighet. På denne tiden pleide tyske politikere å hevde at Tyskland ikke hadde en egen utenrikspolitikk, bare den europeiske. Dette økte farten på prosessen dramatisk. Resultatet var Maastricht-traktaten i 1992 og innføringen av euroen i 2002.
Maastricht-traktaten hadde flere grunnleggende mangler. Arkitektene bak euroen anerkjente at den var ufullstendig: Den hadde en felles sentralbank, men manglet en felles finansforvaltning som kunne utstede obligasjoner på vegne av alle medlemslandene. Fortsatt møter euroobligasjoner motstand i Tyskland og andre kreditorland. Arkitektene trodde imidlertid at den politiske viljen kunne manes frem når det trengtes, slik at de nødvendige stegene mot en politisk union kunne tas. Det var tross alt slik EU oppsto. Dessverre hadde euroen også mange andre feil, som ingen av medlemslandene eller arkitektene var fullstendig klar over. Disse ble ikke tydelige før finanskrisen i 2007-2008, som satte i gang oppløsningen av EU.
I ukene etter Lehman Brothers’ konkurs brøt de globale finansmarkedene sammen, og de trengte hjelp til å holde seg flytende. Dette innebar å la statlig kreditt (i form av sentralbanksgarantier og budsjettunderskudd) erstatte finansinstitusjonenes kreditt, som ikke lenger ble godtatt av markedene. Statlig kreditt måtte innta en sentral rolle, og dette avslørte en av de hittil skjulte manglene ved euroen, som fortsatt ikke har blitt fullstendig anerkjent. Da medlemslandene overførte det som tidligere hadde vært deres rett til å trykke penger til Den europeiske sentralbanken (ECB), gjorde de samtidig staten sårbar for mislighold. Utviklede land med kontroll over sin egen valuta har ingen grunn til å misligholde gjeld, de kan alltid trykke mer penger. Valutaen vil kanskje svekkes, men risikoen for mislighold er så godt som ikke-eksisterende. Mindre utviklede land som låner i utenlandsk valuta må derimot betale tillegg som gjenspeiler risikoen for mislighold. På toppen av det hele kan finansmarkedene dytte slike land mot mislighold gjennom markedsmanipulasjon – shortsalg av landenes obligasjoner som presser opp lånekostnadene, og forverrer frykten for mislighold. Statsobligasjoner ble sett på som risikofrie da euroen ble introdusert. Bankene fikk lov til å kjøpe ubegrensede mengder statsobligasjoner, uten å sette til side egenkapital, og Den europeiske sentralbankens stående utlånsfasiliteter godtok alle statsobligasjoner i eurosonen på lik linje. Dette gjorde det gunstig for bankene å samle opp de svakere medlemslandenes obligasjoner, som ga litt høyere avkastning, slik at de kunne tjene noen få ekstra basispunkter.
Etter Lehman Brothers-krisen erklærte Angela Merkel at hvert land separat, ikke EU som helhet, burde gi en garanti om at ingen andre livsviktige finansinstitusjoner kunne tillates å kollapse. Det var det første steget mot oppløsningen som nå truer med å ødelegge Den europeiske union.
Det tok finansmarkedene mer enn et år å innse betydningen av forbundskansler Merkels uttalelse, et tydelig bevis på at de opererer med langt fra fullstendig kunnskap. Det var ikke før sent i 2009 – da den nyvalgte greske regjeringen gjorde det kjent at den forrige regjeringen hadde jukset, og at underskuddet utgjorde mer enn 12 prosent av bruttonasjonalproduktet – at finansmarkedene innså at statsobligasjonene ikke var risikofrie, men bar med seg betydelig risiko, og faktisk kunne misligholdes. Denne oppdagelsen førte med seg en dramatisk økning i risikotilleggene, i form av høyere avkastning som myndighetene var nødt til å tilby for å selge sine obligasjoner. Forretningsbankene hvis balanseregnskap var fulle av disse obligasjonene, ble potensielt betalingsudyktige. Dette skapte et statsgjeldsproblem og et bankproblem, som er tett forbundet, og som påvirker hverandre negativt. Dette er krisens to hovedelementer som Europa må takle i dag.
Det er store likheter mellom eurokrisen og den internasjonale bankkrisen i 1982. Den gang ble banksystemet reddet av Det internasjonale pengefondet og de internasjonale bankmyndighetene, som lånte ut akkurat nok penger til at de gjeldstyngede landene kunne unngå mislighold. Prisen var en langvarig depresjon, og Sør-Amerika led i et tiår.
I dag har Tyskland samme rolle som IMF hadde den gang. Omgivelsene er annerledes, men konsekvensene er de samme. Kreditorene flytter i virkeligheten hele byrden over på debitorlandene, og unngår sitt eget ansvar for ubalansene. Det er interessant å merke seg at begrepene «sentrum» og «periferi» har sneket seg inn i debatten nesten ubemerket, selv om det åpenbart ikke er hensiktsmessig å beskrive Italia og Spania som perifere land. Innføringen av euroen degraderte noen medlemsland til en lavere status, uten at hverken EU eller medlemslandene selv var klar over det. I ettertid er det tydelig at dette er hovedårsaken til eurokrisen.
Akkurat som på 1980-tallet faller all skyld på «periferien», og «sentrum» har fortsatt ikke erkjent ansvar. I denne sammenhengen er det tyske ordet «Schuld» avslørende – det betyr både gjeld og skyld. Det tyske folk mener at de gjeldstyngede landene selv har skylden for sitt uhell. Men Tyskland kan ikke slippe unna sin egen del av ansvaret. Jeg skal prøve å vise at «sentrums» ansvar eller «Schuld» er større nå enn det var under bankkrisen i 1982. Da euroen ble skapt, fulgte «sentrum» de samme feilaktige økonomiske doktrinene som var ansvarlige for finanskrisen i 2007-2008. Maastricht-traktaten tok det for gitt at bare offentlig sektor kan produsere varige underskudd. Den antok at finansmarkedene alltid vil rette opp sine egne utsvevelser. Disse markedsfundamentalistiske antagelsene ble motbevist av finanskrisen i 2007-2008, men det har ikke hindret de europeiske myndighetene i å fortsette å tro på dem. De behandlet for eksempel eurokrisen som om den utelukkende var et budsjettproblem. Men bare situasjonen i Hellas kan sies å være en genuin budsjettkrise. Resten av Europa lider under bankproblemer og avvikende konkurransedyktighet, som fører til problemer med utenriksregnskapet. Myndighetene forsto ikke hvor kompleks krisen var, og så dermed ingen løsning. Derfor prøvde de å kjøpe tid.
Vanligvis fungerer dette godt. Finanspanikken gir seg, og myndighetene tjener på å ha grepet inn. Men ikke denne gangen, fordi finansproblemene inntraff samtidig med en politisk oppløsning. Da EU ble grunnlagt, tok de politiske lederne stadig initiativ til å ta skritt fremover; etter finanskrisen holdt de seg til status quo. De innså at folket hadde blitt mer skeptisk til integrasjon. Under presset fra finanskrisen var hvert land mer opptatt av å beskytte sine egne smale, nasjonale interesser. Enhver lovendring ville ha flyttet makt bort fra EUs myndigheter i Brussel og tilbake til nasjonale myndigheter. Derfor ble Maastricht-traktaten og Lisboa-traktaten behandlet som om de var skrevet i sten, for eksempel artikkel 123, som forbyr Den europeiske sentralbanken å låne ut penger til stater. Dette har gjort at mange av dem som mener at status quo er uholdbar og uutholdelig, har tatt til seg anti-europiske holdninger. På denne måten er den politiske dynamikken som har skapt EUs oppløsning like selvforsterkende som prosessen som skapte EU.
Angela Merkel tolket det tyske folkets holdninger rett da hun insisterte på at hvert land skal ta seg av sitt eget banksystem. Dette er bevis på den helomvendingen Tyskland har tatt siden gjenforeningen. Landet var villig til å ofre mye for at gjenforeningen skulle kunne skje, men siden den gang har det vært mer opptatt av å opprettholde et balansert budsjett. Tyskland vil ikke lenger alltid bidra litt mer enn de andre og være hele Europas finansieringskilde. Ingen sier lenger at Tyskland ikke har en annen politikk utover den europeiske. Tyske medier rakker i stedet ned på EU, og kaller det en «overføringsunion», som vil tappe Tyskland for penger.
For å gjøre vondt verre fortsetter tyske Bundesbank å følge en foreldet pengepolitikk, som har dype røtter i tysk historie. Etter første verdenskrig ble Tyskland traumatisert av inflasjon. Derfor blir all inflasjon sett på som en trussel mot stabilitet, og deflasjon, som er den virkelige trusselen i dag, blir ignorert.
Etter gjenforeningen svulmet Tysklands gjeld. Det ble derfor satt i gang omfattende reformer i blant annet arbeidsmarkedet, og en grunnlovsendring som krever at det føderale budsjettet blir balansert innen 2016 ble vedtatt. Dette gikk som smurt. Tyskland kunne glede seg over en eksportbasert oppgang, godt hjulpet av eiendoms- og forbruksbobler i resten av Europa. Nå fremmer Tyskland innstramminger og strukturelle reformer som et universalmiddel for kriselandene. Hvorfor skal ikke dette virke for Europa nå, når det virket for Tyskland den gang? Det er det en veldig god grunn til: Den økonomiske situasjonen er en helt annen. Det globale finanssystemet reduserer sin enorme gjeldsgrad, og over hele verden svekkes eksporten. Innstramminger i Europa forverrer den globale trenden, og fanger eurolandene i en deflatorisk gjeldsfelle. Når for mange gjeldstyngede stater reduserer sine budsjettunderskudd på samme tid, vil økonomiene deres minske, og gjeldsbyrden som prosentandel av bnp vil faktisk øke. Pengepolitiske myndigheter over hele verden anerkjenner denne faren. Sentralbanksjef i Amerika Ben Bernanke, Bank of England-sjef Mervyn King, og selv Japans sentralbanksjef Masaaki Shirakawa har alle tatt i bruk uvanlige pengepolitiske tiltak for å unngå gjeldsfellen.
Det tyske folk synes at det er ekstremt vanskelig å forstå at det er Tyskland som prakker feil politikk på resten av Europa. Den tyske økonomien er ikke i krise. Helt til nå har Tyskland faktisk dratt nytte av eurokrisen, som har holdt valutakursen nede og hjulpet eksporten. Tyskland har tjent på eksepsjonelt lave renter, og kapitalflukten fra debitorlandene har oversvømt Tyskland med kapital. På samme tid har «periferien» vært nødt til å betale store risikotillegg for å få tilgang til finansiering.
Dette er ikke et resultat av en ond sammensvergelse, men en utilsiktet konsekvens av et uventet handlingsforløp. Tyske politikere har imidlertid begynt å innse hvilke fordeler krisen har gitt Tyskland, og dette påvirker deres politiske avgjørelser. Tyskland befinner seg nå i en posisjon der hele EUs politikk er avhengig av dets holdninger. Så hovedansvaret for innstrammingspolitikken som dytter Europa ut i en depresjon, ligger hos Tyskland. Etter som tiden går, finnes det stadig flere grunner til å klandre Tyskland for politikken som tvinges på Europa, mens det tyske folk føler seg urettferdig kritisert. Dette er virkelig en tragedie av historisk betydning. Akkurat som i greske tragedier har misoppfatninger og manglende forståelse utilsiktede, men skjebnesvangre konsekvenser.
Hellas kunne ha blitt reddet, hvis Tyskland fra starten av hadde vært villig til å gi den samme kreditten som ble tilbudt senere. Men Europa gjorde det minste det kunne for å unngå at finanssystemet kollapset, og det var ikke nok til å snu situasjonen. Det samme skjedde da krisen spredte seg til andre land. Hver nye fase ga nye muligheter til å stanse og reversere krisen, men Tyskland var ikke i stand til å se fremover og gjøre mer enn et minimum.
En oppløsning av euroen var utenkelig da krisen først brøt ut. Eiendelene og gjelden i fellesvalutaen var så sammenfiltret at et brudd ville ha ført til en ukontrollert kollaps. Men i løpet av krisens gang har finanssystemet i økende grad gått tilbake til å bli ordnet etter landegrenser. Regulatorene har hatt en tendens til å foretrekke lån innen landet, bankene har kvittet seg med eiendeler i utlandet, og risikoforvaltere har prøvd å avstemme eiendeler og gjeld innen hvert land, i stedet for innen hele eurosonen. Hvis dette fortsetter, kan en oppløsning være mulig uten kollaps, men sentralbankene i kreditorlandene vil sitte igjen med store fordringer mot sentralbankene i debitorlandene, og disse vil bli vanskelige å hente inn.
Dette er skyldes et intrikat problem i eurosonens cle#229system, TARGET2. I motsetning til den amerikanske sentralbankens cle#229system, som gjøres opp årlig, akkumulerer TARGET2 ubalansene mellom bankene i eurosonen. Dette var uproblematisk så lenge interbanksystemet fungerte, fordi bankene gjorde opp seg i mellom gjennom interbankmarkedet. Men interbankmarkedet har ikke fungert ordentlig siden 2007, og siden sommeren 2011 har de svakere landene sett stadig økende kapitalflukt. Når en gresk eller spansk kunde overfører penger fra en konto i en gresk eller spansk bank til en nederlandsk bank, vil dette gi den nederlandske banken TARGET2-kreditt, oppveid av en TARGET2-fordring mot den greske eller spanske sentralbanken. Disse fordringene har vokst stadig raskere. Mot slutten av juli i år hadde tyske Bundesbank fordringer på omtrent 727 milliarder euro mot sentralbankene i periferilandene.
Bundesbank har etterhvert blitt klar over den mulige faren, og det tyske folk har motatt lidenskapelige, men villedede advarsler fra den tyske økonomen Hans-Werner Sinns. Sentralbanken er stadig mer bestemt på å begrense tapene som en eventuel oppløsning vil føre med seg. Dette fungerer som en selvoppfyllende profeti. Med en gang én sentralbank ruster seg mot et sammenbrudd, er alle andre nødt til å gjøre det samme.
Derfor blir krisen bare verre. Spenningene i finansmarkedene har økt til nye høyder, noe den historisk lave avkastningen på tyske statsobligasjoner er et bevis på. Enda mer avslørende er det at avkastningen på britiske tiårsobligasjoner ikke har vært lavere i løpet av de 300 årene de har eksistert, mens avkastningen på spanske obligasjoner er rekordhøy.
Eurosonens realøkonomi går tilbake, mens Tyskland gjør det relativt godt. Dette betyr at forskjellene bare blir større. Både politiske og sosiale krefter bidrar til oppløsningen. Folkets mening, slik den har blitt uttrykt i den siste tidens valgresultater, er i økende grad imot innstramminger, og denne utviklingen vil mest sannsynlig fortsette helt til politikerne snur. Så noen er nødt til å gi etter.
Hvor er vi nå?
EU-møtet i juni virket som den siste sjansen til å snu innen det nåværende juridiske rammeverket. I løpet av forberedelsene til møtet innså EU-myndighetene, ledet av Herman Van Rompuy, presidenten for Europarådet – som består av alle statslederne i EU – at dagens kurs leder mot katastrofe. De var bestemt på å utforske andre alternativer. De forsto også at bankproblemene og statsgjeldskrisen er så tett forbundet at de ikke kan løses separat. De prøvde å utforme en omfattende evaluering av EUs politikk, men de var selvsagt nødt til å konferere med Tyskland hele veien. Tyskland støttet planene om en bankunion, fordi Tyskland er bekymret for risikoen som kapitalflukt fra «periferien» fører med seg. Så den delen av programmet var langt bedre utformet enn løsningen på gjeldsproblemet, tross den tette sammenhengen mellom de to.
Refinansieringskostnadene av statsgjelden var et avgjørende spørsmål for Italia. Før møtet i juni erklærte statsminister Monti at Italia ikke vil gi sitt samtykke i andre saker ved mindre dette punktet ble løst. Forbundskansler Merkel ville unngå fiasko, og lovet derfor at Tyskland ville overveie alle forslag som falt innenfor det nåværende juridiske rammeverket. Møtet var reddet. Det ble avgjort at planene om en bankunion skulle ferdigstilles, slik at de europeiske redningsfondene, ESM og EFSF, kunne rekapitalisere bankene direkte. Etter forhandlinger som varte hele natten, ble møtet hevet. Mario Monti kalte det en seier. I de påfølgende forhandlingene viste det seg imidlertid at ingen av forslagene om reduksjon av risikotilleggene falt innenfor det juridiske rammeverket. Planene om å la ESM rekapitalisere de spanske bankene ble også endret til det ugjenkjennelige, fordi forbundskansler Merkel var nødt til å forsikre tyske Bundestag om at Spania fortsatt vil være ansvarlig for eventuelle tap. Finansmarkedet svarte med å øke risikotilleggene på spanske obligasjoner til rekordnivåer. Avkastningen på italienske obligasjoner økte i sympati. Krisen var tilbake med full kraft. Den tyske grunnlovsdomstolen skal avgjøre om ESM er lovlig den 12. september, men uten denne avgjørelsen var Tyskland handlingslammet. Den europeiske sentralbanken var nødt til å rykke inn.
Mario Draghi, den nåværende sjefen for ECB, kunngjorde at sentralbanken vil gjøre alt i sin makt for å bevare euroen. Presidenten for Bundesbank, Jens Weidmann, har etter den tid vært uttalt om ECBs juridiske begrensninger. Den tyske representanten i ECBs styre, Joerg Asmussen, gikk derimot ut og støttet ubegrenset intervensjon, på det grunnlag at euroens overlevelse sto i fare. Dette var et vendepunkt. Forbundskansler Merkel støttet Mario Draghi, og lot dermed Bundesbank-presidenten sitte igjen som den eneste av sin oppfatning i ECBs styre. Sentralbanksjef Draghi utnyttet situasjonen til fulle. Finansmarkedene fattet mot, og tok seg opp i påvente av ECBs avgjørelse 6. september. Dessverre kan selv ikke intervensjon hindre at skillet mellom eurosonens debitor- og kreditorland blir permanent. Det vil ikke fjerne risikotilleggene, bare gjøre dem mindre, og betingelsene som EFSF påla gjeldslandene vil mest sannsynlig fange dem i en deflatorisk gjeldsfelle. Konsekvensen av dette er at debitorlandene ikke vil være i stand til å gjenopprette konkurransedyktighet, før forsøket på å redusere gjelden gjennom innstramminger gies opp.
Minste motstands vei fører ikke til en snarlig oppløsning av euroen, men til en endeløs forlengelse av krisen. Et kaotisk brudd vil være en katastrofe for eurosonen, og indirekte for resten av verden. Tyskland, som har gjort det bedre enn de andre eurolandene, er på sikrere grunn enn de andre. Derfor vil landet fortsette å gjøre det lille det anser for å være nok til å forhindre et sammenbrudd.
Denne prosessen vil avle en union som vil være den rake motsetningen til det EU som var symbolet på et åpent samfunn. Det vil være et hierarkisk system basert på gjeldsforpliktelser, ikke frivillighet mellom likemenn. Det vil finnes to klasser, kreditorer og debitorer, og kreditorene vil ha ledelsen. Det sterkeste kreditorlandet, Tyskland, vil tre frem som et europeisk overhode. Klasseskillet vil bli permanent, fordi debitorlandene er nødt til å betale store risikotillegg for å få tilgang til kapital. Det vil bli umulig for dem å ta igjen kreditorlandene. De økonomiske resultatene vil gå i motsatte retninger. Både menneskelige og finansielle ressurser vil trekkes mot sentrum, og periferien vil gå inn i en varig depresjon. Tyskland vil til og med oppleve en lettelse av sine befolkningsproblemer, hvis godt utdannede immigranter fra Sør-Europa erstatter noen av de mindre kvalifiserte «Gastarbeiter» fra Tyrkia og Ukraina. Men periferien vil syde av bitterhet.
Verdensmakt kan føre med seg mange fordeler, men makten må erverves gjennom beskyttelse av de mindre mektige landene. USA trådde frem som leder for den frie verden etter andre verdenskrig. Bretton Woods-systemet etablerte landet som det første blant likemenn. Men USA var et velmenende verdensoverhode, som gjorde seg fortjent til Europas takknemlighet ved å sette i gang Marshallplanen. Dette er den historiske muligheten som Tyskland går glipp av ved å holde de gjeldstyngede landene til deres «Schuld».
Det er verdt å huske på at krigsskadeerstatningen som ble krevd av Tyskland etter første verdenskrig, var blant faktorene som førte til nasjonalsosialismen. Og Tysklands Schuld ble redusert ved tre anledninger: Dawesplanen i 1924, Youngplanen i 1929 – som var for sent ute til å stanse Hitler – og Gjeldsavtalen i London i 1953.
Tyskland har ingen ambisjoner om å oppnå slik verdensmakt i dag. Ønsket om å unngå å dominere Europa er paradoksalt nok grunnen til at Tyskland ikke har gjort alt i sin makt for å løse krisen, og ikke har oppført seg som et velmenende overhode. Tiltakene som ECB varslet 6. september vil ikke være mer enn det minimum som er nødvendig for å holde euroen samlet, og de vil også føre oss nærmere et todelt Europa. Debitorlandene vil være nødt til å underordne seg EUs kontroll, men det vil ikke kreditorlandene. Forskjellene i økonomiske resultater vil forverres. Men en uthalt depresjon og et varig skille mellom kreditorer og debitorer er en så dyster fremtidsutsikt at det ikke kan tolereres. Hva er alternativene?
Veien ut
Tyskland må bestemme seg for om det vil være et velmenende overhode for Europa, eller forlate eurosamarbeidet. Det førstnevne er absolutt det beste alternativet. Hva vil dette medføre? For å si det enkelt vil det kreve to nye mål, som strider imot den gjeldende politikken:
- 1. Det må skapes likeverdighet mellom debitor- og kreditorlandene. Det betyr at alle land vil være i stand til å refinansiere statsgjeld på likt grunnlag.
- 2. Det bør settes mål om nominell vekst på opp til fem prosent, slik at Europa kan vokse seg ut av gjelden. Dette vil kreve høyere inflasjon enn hva Bundesbank vil godta. Traktatene og den tyske grunnloven vil muligens måtte endres.
Begge disse målene er oppnåelige, men bare etter at det har blitt gjort betydelig fremgang på veien mot en politisk union. De politiske bestemmelsene som blir tatt det kommende året, vil avgjøre EUs fremtid. Tiltakene som ECS kunngjorde 6. september kan vise seg å være opptakten til fremveksten av et todelt Europa; på den annen side kan de vise seg å føre til en tettere politisk union, der Tyskland godtar forpliktelsene som kommer med ledelse.
En todelt eurosone vil omsider ødelegge EU, fordi de tapende landene etter hvert vil trekke seg ut av samarbeidet. Hvis en politisk union ikke er oppnåelig, er det nest beste alternativet en ryddig separasjon mellom kreditor- og debitorlandene. Hvis eurolandene ikke kan leve sammen uten at unionen går inn i en langvarig depresjon, vil det være bedre for begge parter om de ble enige om separasjon.
I tilfelle av en vennskapelig avslutning av eurosamarbeidet vil det være avgjørende hvem det er som forlater unionen, fordi all gjeld er lydende i fellesvalutaen. Hvis et debitorland trekker seg ut, vil dets gjeld øke i verdi, med en stinging basert på valutakursens fall. Landet vil bli konkurransedyktig, men det vil også være nødt til å misligholde all gjeld, og dette vil skape utallige finansielle forstyrrelser. Markedene og EU er kanskje i stand til å takle et lite lands konkurs, som for eksempel Hellas, og særlig hvis det er forventet. Men de kan ikke overleve at et større land, som Italia eller Spania, forlater. Selv en gresk konkurs kan vise seg å være dødelig for unionen. Det vil føre til kapitalflukt, og oppmuntre finansmarkedene til å presse ned prisen på andre lands obligasjoner. Euroen står i fare for å løses opp på samme måte som Den europeiske vekslingsmekanismen gjorde i 1992.
Hvis på den annen side Tyskland skulle trekke seg ut og overlate valutaunionen til debitorlandene, vil eurokursen falle, og det samlede gjeldsbeløpet vil nedskrives på linje med valutaen. Alle dagens tilsynelatende uløselige problemer vil løses. Debitorlandene vil gjenvinne konkurransedyktighet, fordi gjeldens realverdi vil minske. Frykten for mislighold forsvinner helt, fordi ECB er i debitorenes kontroll. Uten Tyskland vil ikke eurolandene ha noen vanskeligheter med å gjennomføre u-svingen som i dag er avhengig av forbundskansler Merkels godkjennelse.
Det innskrenkede euroområdet vil kunne etablere en egen finansautoritet og et eget gjeldsreduksjonfond, som jeg skal gå nærmere inn på nedenfor. Det nye euroområdet kan også gå mye lenger, ved å gjøre om medlemslandenes gjeld i sin helhet til euroobligasjoner, ikke bare den delen av gjelden som overskrider 60 prosent av bnp. Når euroens valutakurs har stabilisert seg, vil risikotillegget på euroobligasjonene falle til de samme nivåene som obligasjoner utstedt i andre flytende valutaer, som for eksempel britiske pund eller japanske yen. Dette høres kanskje utrolig ut, men det er bare fordi misforståelsene rundt krisens årsaker er så utspredte. Det vil kanskje komme som en overraskelse, men eurosonen, selv uten Tyskland, vil fortsatt score høyere på indikatorer for finansiell bærekraft enn land som Storbritannia, Japan og USA.²
En tysk uttreden av valutaunionen vil være en forstyrrende, men håndterlig engangforeteelse, i motsetning til den kaotiske og uttrukne dominoeffekten som, med spekulasjoner og kapitalflukt, vil presse debitorlandene én etter én ut av euroen. En tysk utgang vil ikke føre til noen gyldige søksmål fra skadelidende obligasjonseiere. Selv eiendomsproblemene vil bli enklere å håndtere – den betydelige kursforskjellen vil få tyskere til å flokke til Spania og Irland for å kjøpe eiendommer. Etter de innledende forstyrrelsene vil eurosonens depresjon bli til vekst.
Fellesmarkedet vil overleve, men Tyskland og eventuelle andre kreditorland som velger å trekke seg ut vil befinne seg på den tapende side. De vil møte hard konkurranse fra eurosonen på sine hjemmemarkeder, og eksportmarkedene vil bli mindre lønnsomme. De vil også måtte ta tap på både eiendelene de har i euro og fordringene i TARGET2-cle#229systemet. Størrelsen på tapene vil være avhengig av hvor mye euroen svekkes.³ Disse landene vil derfor ha sterke interesser i å begrensene euroens kursfall. Overgangsfasen vil føre med seg mange vanskeligheter, men det endelige resultatet vil være en oppfyllelse av Keynes’ drøm om et valutasystem der både kreditorer og debitorer er interessert i å opprettholde stabilitet.
Etter det innledende sjokket vil Europa omsider komme seg ut av dagens deflatoriske gjeldsfelle. Verdensøkonomien generelt, og særlig Europa, vil komme seg på fote. Når Tyskland har fått tid til å omstille seg etter tapene, vil det gjenoppta sin stilling som en av verdens store produsenter og eksportører av foredlede varer. Tyskland vil nyte godt av den generelle forbedringen i verdensøkonomien. Men på grunn av de umiddelbare finansielle tapene og den reduserte stillingen i markedet er det likevel urealistisk å forvente at Tyskland vil forlate euroen frivillig. Dyttet må komme utenfra.
Det vil være mye enklere for Tyskland å velge å oppføre seg som et velmenende overhode, og dette vil også skåne resten av Europa for kaoset som Tysklands uttreden vil medføre. Men veien mot de to målene – likeverdighet og vekstøkning – vil være langt mer innviklet. La meg vise hvordan.
Det første steget vil være å opprette en Europeisk finansmyndighet (EFA), som vil ha makt til å ta viktige økonomiske bestemmelse på vegne av medlemslandene. Det er dette som trengs for å gjøre euroen om til en fullt utviklet valuta med en reell siste låneinstans. Finansmyndighetene kan samarbeide med sentralbanken, og sammen kan de gjøre det ECB ikke kan oppnå på egen hånd. ECBs mandat er å holde valutaen stabil; ikke under noen omstendigheter har sentralbanken lov til å finansiere medlemslandenes underskudd. Men det er ingenting som hindrer medlemslandene i å opprette en finansmyndighet. Det er bare Tysklands frykt for å bli Europas pengekilde som står i veien. Dette er forståelig, krisens størrelse tatt i betraktning. Det forsvarer imidlertid ikke det varige skillet mellom debitor- og kreditorland. Kreditorenes interesser kan og bør beskyttes, ved å gi dem vetomakt over bestemmelser som vil berøre dem mer enn andre. Dette prinsippet er allerede tilstede i ESMs valgordning, som krever 85 prosent flertall for å vedta viktige tiltak. EFA bør ta til seg dette prinsippet. Men når medlemslandene bidrar proporsjonalt, for eksempel ved å bidra med en prosentandel av inntektene fra merverdiavgiften, bør det holde med et enkelt flertall.
EFA vil automatisk ta over EFSF og ESM. Fordelen ved å ha en finansmyndighet er at den vil være i stand til å ta avgjørelser daglig, akkurat som ECB. En annen fordel er at EFA vil gjenopprette det viktige skillet mellom finansielt ansvar og monetært ansvar. EFA bør for eksempel overta solvensrisikoen på alle statsobligasjoner kjøpt opp av ECB. Det ingen grunn til å protestere mot at ECB gjennomfører et ubegrenset antall åpne markedsoperasjoner. (ECB vil kanskje bestemme seg for å gjøre det på egen hånd 6. september, men det blir i såfall under kraftig protest fra Bundesbank.) Først og fremst vil det være mye enklere for EFA enn ECB å tilby offentlig sektor detagelse i å restrukturere den greske gjelden. EFA kan si seg villig til å gjøre om alle greske obligasjoner holdt av offentlig sektor til nullkupongobligasjoner, med ti års løpetid, gitt at Hellas’ primæroverskudd når et mål på omtrent to prosent. Dette vil gi et lys i enden av tunnelen for Hellas, selv på et såpass sent stadium.
Det neste steget vil være å bruke EFA til å skape et likere utgangspunkt for alle medlemslandene enn ECB kunne tilby alene 6. september. Jeg har foreslått at EFA bør opprette et gjeldsreduksjonsfond, en modifisert form av Gjeldsavskrivningspakten som ble foreslått av forbundskansler Merkels eget økonomiske ekspertråd, og som mottok støtte fra Sosialdemokratene og De grønne. Gjeldsreduksjonsfondet vil ta over offentlig gjeld som overskrider 60 prosent av bnp, på den betingelse at de gjeldende landene gjennomgår strukturelle reformer godkjent av EFA. Gjelden vil ikke annulleres, men holdes av fondet. Fondet vil pålegge en passende straff hvis gjeldslandet ikke oppfyller de avtalte betingelsene. Den europeiske finanspakten krever at debitorland reduserer overskridende gjeld med fem prosent årlig etter fem års betalingsutsettelse. Dette er grunnen til at Europa må jobbe mot en årlig nominell vekst på fem prosent.
Gjeldsfondet vil finansiere obligasjonsoppkjøp enten gjennom ECB eller ved å utstede gjeldsreduksjonsveksel –en fellesforpliktelse for alle medlemslandene – og videreføre godene ved billig finansiering til de gjeldende landene. Uansett vil gjeldslandets kostnad reduseres til én prosent eller mindre. Vekslen vil klassifiseres som risikofri av finansmyndighetene, og bli betraktet som den beste sikkerheten for gjenkjøpsavtaler ved ECB. Banksystemet trenger desperat slike risikofrie likvide midler. Da jeg foreslo denne ordningen, hadde bankene mer enn 700 milliarder euro i overskuddslikviditet i ECB, som ga 0,25 prosent rente. Siden den gang har ECB redusert innskuddsrentene ytterligere, til null. Dette sikrer at det er et stort og klart marked for vekslen til mindre enn én prosent.
Dessverre ble denne planen øyeblikkelig avvist av tyskerne da den ble foreslått, fordi den går imot den tyske grunnlovsdomstolens retningslinjer. Etter min mening var disse innsigelsene uberettigede, fordi grunnlovsdomstolen forbyr forpliktelser uten begrensninger i tid eller størrelse. Gjeldsreduksjonsvekslen er begrenset i begge retninger. Tyskland kunne med letthet ha godkjent planen, om viljen til å handle som et velmenende overhode for Europa hadde vært tilstede. Planen kunne til og med ha blitt vedtatt uten å endre traktatene. Omsider vil gjeldsreduksjonsvekslen fungere som en overgang til euroobligasjoner. Dette vil skape en permanent likeverdighet mellom eurolandene.
Da gjenstår bare det andre målet: en virkningsfull vekststrategi, som sikter mot en nominell vekst på opp til fem prosent. Dette er strengt nødvendig for at de gjeldstyngede landene skal kunne oppfylle kravene satt av finanspakten, uten å bli fanget av en deflatorisk gjeldsfelle. Men så lenge Tyskland velger å følge Bundesbanks asymmetriske tolkning av stabilitet, er det ingen sjanse for at dette målet kan oppnås. Hvis Tyskland har lyst til å forbli i euroen uten å ødelegge EU, må det godta inflasjonsrater høyere enn to prosent i et begrenset tidsrom.
Hvordan skal vi komme dit?
Hva kan få Tyskland til å bestemme seg for å enten bli i euroen uten å ødelegge EU, eller å forlate den og la debitorlandene løse problemene alene? Press utenfra kan gjøre det. Med François Hollande som ny president er Frankrike den mest opplagte kandidaten til å lede en ny politisk linje i Europa. Frankrike kan danne felles front med Italia og Spania, og dermed presentere en økonomisk overbevisende og politisk tiltalende plan, som kan redde fellesmarkedet og den idealistiske visjonen av EU som fanget folkets fantasi. Disse tre landene kan gi Tyskland et valg: før eller forlat. Målet er ikke å ekskludere Tyskland, men å få frem radikale endringer i landets politikk.
Dessverre er ikke Frankrike i en sterk nok posisjon til å danne felles front med Italia og Spania så lenge de møter besluttsom motstand fra Tyskland. Forbundskansler Merkel er ikke bare en sterk leder, men også en begavet politiker, som vet hvordan hun skal holde sine fiender splittet. Frankrike er spesielt sårbart, fordi det ikke har gjort like mye som Spania og Italia når det kommer til budsjettkonsolidering og strukturelle reformer. Franske statsobligasjoner har for tiden relativt lave risikotillegg, men dette skyldes nesten utelukkende Frankrikes tette forbindelse til Tyskland. Asiatiske sentralbanker har begynt å kjøpe opp franske obligasjoner, særlig etter at de tyske obligasjonene begynte å gi negativ avkastning. Franske obligasjoner vil også påvirkes av en tett allianse med Italia og Spania, og risikotilleggene vil derfor kanskje stige hvis en slik forening blir virkelighet.
Det er riktig nok slik at fordelene ved å være i samme båt som Tyskland fort kan forsvinne når Europa går inn i en langvarig depresjon. Etter hvert vil de grunnleggende forskjellene mellom Tyskland og Frankrike bli mer åpenbare, og da er det sannsynlig at finansmarkedene vil klassifisere Frankrike sammen med Italia og Spania, uavhengig av dets lojalitet til Tyskland. Frankrikes virkelige valg er derfor mellom å enten bryte med Tyskland nå – slik at Europa kan reddes og veksten gjenopprettes – eller å late som om det er i den samme harde valutabåten som Tyskland i en liten periode, for deretter å bli kastet over bord senere. Frankrike kan velge å ta debitorlandenes side og sette spørsmålstegn ved innstrammingspolitikken, og dermed gjenoppta lederposisjonen som landet hadde under president Mitterand. Dette vil være en langt mer verdig posisjon enn å være Tysklands passasjer. På kort sikt vil imidlertid et brudd med Tyskland kreve stort mot fra Frankrike.
Italia og Spania har andre svakheter. Italia har vist seg å være ute av stand til å styre godt nok på egen hånd. De nåværende gjeldsproblemene ble akkumulert før landet ble medlem av euroen; som medlem hadde landet faktisk bedre primærbalanse enn Tyskland – selv i perioder da Berlusconi var ved makten. Det virker imidlertid som om Italia trenger en utenforstående autoritet som kan kvitte seg med dårlig ledelse. Derfor har italienere stort sett vært entusiastiske for EU. Politisk står det bedre til i Spania, men den sittende regjeringen er altfor underordnet Tyskland. I tillegg vil ECBs obligasjonsoppkjøp redusere risikotilleggene nok til å fjerne landenes motivasjon til å gjøre opprør mot Tysklands kontroll.
Dagens forhandlinger mellom medlemslandenes myndigheter vil ikke bidra stort til å endre tyske holdninger. Det europeiske sivile samfunn, næringslivet og befolkningen er nødt til å mobiliseres og engasjeres. For tiden er befolkningen i de fleste land bekymret, forvirret og sint. Dette blir uttrykt gjennom fremmedfrykt, anti-europeiske holdninger og ekstreme politiske bevegelser. De latente Europa-vennlige holdningene, som for tiden mangler en ventil, må vekkes til livet, slik at EU kan reddes. En slik bevegelse vil møte støtte i Tyskland, der flertallet fortsatt er vennlig innstilt overfor Europa, dog trollbundet av feilaktig budsjett- og pengepolitikk.
For øyeblikket gjør den tyske økonomien det godt, og den politiske situasjonen er relativt stabil. Krisen er intet mer enn bakgrunnsstøy fra utlandet. Bare et virkelig sjokk vil rive Tyskland bort i fra dagens fordommer, og tvinge landet til å innse konsekvensene av dets nåværende politikk. En bevegelse som tilbyr et brukbart alternativ til tysk dominans, kan utrette nettopp dette. Kort og godt er dagens situasjon et mareritt, som bare kan avsluttes ved å vekke Tyskland, og gjøre det klar over misforståelsene som ligger til grunn for dets politiske beslutninger. Vi kan håpe at når Tyskland blir stilt overfor et valg, vil det velge velmenende lederskap, heller enn å rammes av tapene som er knyttet til å forlate det.
Oversatt av Ingrid Fagernes Ivarsen
George Soros er styreformann i Soros Fund Management og i Open Society Institute.
Fotnoter:
¹ Gjeld utstedt under et lands nasjonale lovverk kan bli omgjort til landets valuta, i motsetning til gjeld utstedt under utenlandsk lov. Betydningen av dette har blitt grundig analysert av Jens Nordvig i hans Wolfson Economic Prize Paper.
² Budsjettunderskudd som prosentandel av bnp: Eurosonen ekskludert Tyskland 5,3; Storbritannia 8,7; Japan 10,1; USA 9,6; eurosonen inkludert Tyskland 4,2.
Statsgjeld som prosentandel av bnp: Eurosonen ekskludert Tyskland 91; Storbritannia 82; Japan 230; USA 102; eurosonen inkludert Tyskland 88.
³ Tyskland vil kanskje foretrekke å forbli medlem av TARGET2-cle#229systemet, slik at balansene kan utjevnes gradvis gjennom interbanklån, heller enn å ta umiddelbare tap.
Copyright: Project Syndicate, 2012.
www.project-syndicate.org (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.