Norge må gjennom et politisk og kulturelt jordskjelv før den London-baserte skipsrederen Jacob Stolt-Nielsen kan tenke seg å flagge sin formue på 4,5 milliarder hjem til Oslo.

- Norge er blitt en politistat. Jacob Stolt-Nielsen (70) sitter under en stråhatt på olivengården sin i Sør-Frankrike. Han har utsikt over vidstrakte olivenlunder og i det fjerne kan han skimte Middelhavet.

- Jeg er innbitt motstander av å gi norske politikere penger, når de bare søler dem bort. Over halvparten av nordmennene arbeider for å passe på de andre. Du kan skjønne at driften av Norge kan rasjonaliseres. Han snakker varmt om håpløse politikere og sin sans for Stein Erik Hagen og Egil Myklebust.

Pengebruken til Røkke har han ikke noe imot.

- Det er helt ok at vi har folk som bruker penger. Og gir blaffen i hva alle sånne misunnelige småfolk sier. Jeg foretrekker folk som bruker penger helt åpent heller enn folk som er feige og bare bruker penger når de er i utlandet.
Genser ikke dress
Kvelden før hadde vi ringt skipsrederen fra hotellet for å avtale tid og sted for middag. Fotografen hadde dressen klar, slik rederens sekretær hadde bedt om. Men Jacob Stolt-Nielsen hadde andre klesplaner.

- Nei, hør her. Dette er Frankrike. Ikke dress - slacks og en sportsskjorte er fint, og gjerne en genser over skuldrene. Jacob Stolt-Nielsen betaler ikke sin skatt til Norge. De siste tyve årene har han bodd i London, og har ingen planer om å flytte hjem.

- Jeg føler meg veldig norsk og hadde i mange år lyst til å flytte tilbake, men det er ikke mulig. Jeg kan ikke bo i Norge å betale formuesskatt. Jeg mener, herregud. Formuesskatten er den jævligste av alle skattene i Norge.

Som ung reiste Stolt-Nielsen til New York, etter å ha sett mulighetene i kjemikalietransport. 23-åringen fra Haugesund valgte seg ut noen skipsmeglere som mest sannsynlig ville gi ham jobb, og ga seg ikke før han sikret seg en telefon og et skrivebord, men ingen lønn.

En mannsalder senere er han gjennom selskapet Stolt-Nielsen S.A. blitt verdensledende innen kjemikaliefrakt, fiskeoppdrett og offshoretjenester. Formuen er ifølge tidsskriftet Kapital på rundt 4,5 milliarder kroner. Deler av året bor han her i Sør-Frankrike, resten i London, Oslo og Greenwich, Connecticut.

- Skatteflyktning må være noen som reiser med den hensikt å spare skatt. Jeg har aldri gjort det. Men når jeg tilbragte like mye av året i Oslo, London og Amerika, og det er mye bedre skattemessig å bo i England, så er jeg ikke så dum at jeg betaler skatt i Norge.

Nå skal han tilbringe mer tid på sin franske olivengård, bare hovedhuset blir ferdig. Det ligger riktignok et tre etasjer stenhus rett bak terrassen, men det er altså ikke noe hovedhus.

- Nei, er du gal. Hvorfor skulle vi bygge nytt, da? Nei, dette er gjestehuset, sier Stolt-Nielsen, og viser vei på eiendommen.

Anleggsarbeidere graver en stor dam i åssiden like ved som vil bedre utsikten enda et hakk. Bygningsarbeidere er i full sving med hovedhuset som skal bli på tre etasjer, bare bygningsmyndighetene er litt velvillige. Bak ligger portnerboligen. Det er ikke bare kulde og formuesskatt som står i veien for at Stolt-Nielsen flagger hjem.

- Det er helt vanvittig. Fiskekort, jaktkort, hundeavgift, båtavgift og nå sykkelavgift. Alt er forbudt. Bare se parkeringsvaktene i Oslo som står og lurer bakom hjørnet med stoppeklokke. Det forsurer tilværelsen. Det rare er at mine venner er blitt så vant til det at de ikke ser det, sier han. Og nevner ikke parkeringsvaktene som holder til i Grasse, nærmeste landsby. Langs gatene samme morgen hadde det krydd av dem.

Stolt-Nielsen synes den nye norske promillegrensen er tøvete og at bygningsloven burde brennes. Men snart må han dessverre dra i et møte for å forklare hvorfor de måtte rive det nesten 400 år gamle hovedhuset. Slikt krever rivningstillatelse.

- Når det gjelder å bygge, er alt forbudt i Norge. Det er utrolig hva byråkratene kan få til. Jeg skjønner ikke at dere ikke protesterer og kaster dem ut, sier Stolt-Nielsen og ber oss snakke med hans kone mens han er borte.

Leder med lynne
Amerikanske Nadia (66) og Jacob har vært gift i 45 år. De møttes i USA mens Nadia studerte. På flytende norsk forteller hun om parets fire barn. Niels Gregers (36) er blitt administrerende direktør etter far. I shippingmiljøet stusset de over at ikke Jacob B. (38) ble valgt, men ikke over at de eldre døtrene Siri (42) og Lise (40) elegant ble hoppet over. Siri bor i London. I norsk sladderpresse er hun blitt koblet sammen med Stein Erik Hagen, Norges rikeste mann.

Fru Stolt-Nielsen fnyser av oppmerksomheten og sier de bare er venner. Det ble ikke noe møte. Jacob Stolt-Nielsen er tilbake etter å ha ventet utenfor et offentlig kontor i en halvtime.

- Jeg finner meg ikke i å vente lenger, sier han irritert. I gjestehuset ringer telefonen. Hans kone kan så roe ham ned med at det var bygningsmyndighetene som beklaget. Han har fått nytt møte i morgen tidlig.

- Hvorfor valgte du Nils Gregers?

- Begge sønnene mine har et godt hode, men det som gjorde utslaget var lynnet. Du må være leder. Folk behøver ikke like deg, men de må ønske å følge deg, sier Stolt-Nielsen.

Derfor beundrer han ledere som Fred. Olsen, Stein Erik Hagen, Kjell Inge Røkke og Jan Reinås. Mens nordmenn bare sitter og klager over at utledninger kjøper opp norsk næringsliv, har Reinås gått aggressivt ut med Norske Skog. Det synes Jacob Stolt-Nielsen det står respekt av, og han skulle han ønsket at Idar Kreutzer hadde lært noe av Reinås.

- Egentlig burde Storebrand i stedet kjøpt Sampo, men jeg ser problemene. I de over 50 årene som er gått siden krigen, har vi stort sett hatt sosialisme i Norge. Men det var ikke en komité som oppfant hjulet. Alltid er det individer som har skapt, og du må legge grobunn for slike individer. I Norge med sosialismen i spissen er individet blitt jagd ut. Vi har mistet tilgangen til kapitaleiere, fordi alle nordmenn skal være like. De forlater landet og reiser ut, og jeg skjønner dem. De må være ønsket. De må bli sett opp til. Og de må få lov til å ha store hus. Røkke og folk som ham må få lov til å bygge hytter på fjellet. Hva pokker spiller det for noen rolle om de bruker noen millioner kroner på det. Det er jo de som bringer fremgang, sier rederen og skarrer på r-ene.

Husholdersken har satt frem grillede kyllingvinger, oppskårede tomater, mozarellaost og ferske franske baguetter.

Bare en lat høstveps forstyrrer under olivenrankene. Men livet har ikke alltid vært like fredfylt. Og heller ikke Stolt-Nielsens sypresser vokser inn i himmelen.

Kommunisme.
I 1977 var Stolt-Nielsen i alvorlige økonomiske vansker. Han ble reddet av et lån fra BP. Nå er det Kværner som trenger hjelp, men Stolt-Nielsen synes ikke hvem som helst skal redde selskaper:

- Staten bør holde seg unna Kværner. Det som er i ferd med å dø, bør få lov til å dø. Det dummeste en kan gjøre er å forsøke å holde liv i noe som ikke har livets rett. For ut av asken vokser det noe nytt. Hvis Kværner går konk, er det fordi de gjør noe gæren't der. Og da må noen andre overta. Sånn som Røkke.

En butikkjøpt formkake kommer på bordet.

- Jeg synes synd på Almskog, at han fikk en slik uriaspost. Jeg tror ikke folk er klar over hvor store vanskeligheter Erik Tønseth etterlot seg. Men apropos staten. Stolt-Nielsen mener ikke bare staten bør holde seg unna Kværner. Staten bør ikke drive business i det hele tatt, spesielt reagerer lakseoppdretteren i ham på at staten har gått inn i oppdrettsnæringen.

- Det er rene, skjære kommunismen. Lakseoppdrettsnæringen i Norge trenger hverken statsstøtte eller statskonkurranse. Jeg synes ikke staten burde engasjere seg i økonomisk virksomhet i det hele tatt, overhodet ikke.

Han skyr aksjer som Statoil og Telenor.

- En delprivatisering er bare et kompromiss for svake mennesker som ikke har klart å bestemme seg for om de vil være sosialister eller privatisere.

- Så du har ingen Statoil-aksjer?

- Du kan vel skjønne at jeg ikke har kjøpt det.

Fiktive hull.
Vi går en runde på eiendommen. Et villsvin har stukket nesen sin ned i den grønne gressmatten rett overfor tennisbanen og etterlatt seg store hull. Stolt-Nielsen mumler om villsvinjakt. Noen som tidligere har fått erfare hvor lite den norske rederen liker at noen lager hull på hans eiendom, er sjefen for det koreanske verftet Daewoo.

- Det nærmet seg leveringsfristen på skipene, men verftet var forsinket. Koreanerne hevdet vi hadde forandret spesifikasjonene og at de derfor måtte ha mer tid. Vi sa at hvis vi ikke får skipene innen tidsfristen, kansellerer vi. Så kom selve storsjefen for Daewoo til Europa og spurte om vi kunne komme og møte ham i Brussel 2. juledag. Jeg gikk med på å møte ham, men sa vi feiret jul så det måtte bli 3. juledag. Daewoo-sjefen sendte flyet sitt opp for å hente meg. Vi kom inn i et værelse. Han ser ut som en samurai, og sier ingenting. Heller ikke jeg sier noe. Så sier hans høyrehånd: What do You hage to say? Da sier jeg til min mann: Hva er det han sier for noe? Spørheller hva de vil. Så satt vi henimot en halvtime. Ett minutt er lenge når du ikke sier noe. En halvtime er en livstid. Ingen av oss sa ett ord, det var helt stille. Jeg kan ikke huske om jeg blunket. Så sa jeg at vi ikke hadde bruk for båtene. Da ga han opp. Det endte med at jeg fikk ett av de fire skipene gratis.

I shippingmiljøet sies det at koreanerne ved en feiltagelse hadde helt saltvann i tanken på skipet, og at det hadde laget små hull. Slik kunne den drevne Stolt-Nielsen slå til.

- Så skipet begynte ikke å bli ødelagt og spist opp av dette saltet?

- Nei, da. Men vi sa jo det.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.