To ferske debattinnlegg i DN tar opp den aktuelle strømpriskrisen (noen strømkrise har vi ikke). I det ene blir kraftdirektør Ørjan Svanevik i Arendals Fossekompani belært av professor i samfunnsøkonomi ved UiO, Nils-Henrik M. von der Fehr. Kraftdirektøren vil begrense eksporten av strøm, for å få ned strømprisen her i landet til nivåer som industrien vår kan leve med. Von der Fehr mener dette blir helt feil, og skriver: «For hvis virksomheten ikke kan betale kraftprisen, er ikke verdien av det den produserer, større enn verdien av innsatsfaktorene den forbruker. Og da er det ikke verdiskaping.»

von der Fehr ser tydeligvis strøm på linje med pizza, poteter, biler og sydenturer. Men strøm er ikke en hvilken som helst «vare» – energi er en innsatsfaktor i omtrent all annen produksjon, enten det er varer eller tjenester.

Det er nesten ingen som bruker «produktet» strøm direkte. I de aller fleste anvendelsene blir strøm foredlet på en eller annen måte, til lys i lyspæra og varme i panelovnen, for eksempel. I den grad vi har råd til det nå. Strøm gjør det mulig via komfyren å koke potetene og steke pizzaen, eller å gi motoren krefter til å drive elbilen og dra toget til Gardermoen når vi skal på sydentur.

Eller også til å produsere for eksempel aluminium. For oss ikke-økonomer gir det å bruke strøm i industrien et ikke uvesentlig «biprodukt», som helt mangler i professorens analyse: Sammen med andre innsatsfaktorer gir strøm arbeidsplasser her i landet.

Så var det juristens bidrag i strømprisdebatten. Adele Os er advokat og partner i Os Advokater. Hun går i rette med Marit Arnstad, som vil det samme som kraftdirektøren. Os mener som professor von der Fehr at vi ikke må begrense eksporten av norsk kraft, tvert imot. Hun lanserer følgende forslag: «Målet bør være at vi skal klare å erstatte noe av de tapte oljeinntektene, med inntekter fra fornybar energi.»

I en situasjon der mange mener vi ikke har nok strøm til å elektrifisere vårt eget land, er dette pent sagt et spenstig forslag. Os har oppskriften: «Oppgrader samtlige vannkraftverk, hvor dette kan gjøres uten nye naturinngrep. Noe vindkraft på land har vi fortsatt plass til, såfremt det ikke ødelegger urørt natur.» Os mener også at vindkraft på havet skal gi store eksportinntekter.

Så langt går det milliarder i subsidier til havvind. De inntektene Os ser for seg, må derfor i svært mange år komme fra oppgradert vannkraft og eventuelle nye vindkraftverk på land.

Oppgradering av vannkraften kan gi 10–20 TWh, alt etter hvem man spør. Så har vi nå 63 vindkraftverk på land, med totalt 1298 turbiner. De leverer ifølge NVE noe over 15 TWh strøm årlig.

Til sammenligning: Ifølge SSB eksporterer vi nå energi fra sokkelen tilsvarende over 2200 TWh strøm pr år. Hvis Os vil erstatte for eksempel en tredjedel av energieksporten fra sokkelen med vindkraft fra land, vil det kreve rundt 62.000 nye vindturbiner. Lykke til med de konsesjonssøknadene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.