Da jeg vokste opp hadde vi tre visesangbøker stående i hylla hjemme, en rød, en gul og en blå. I en av dem var det en sang om en dame som jobbet fulltid (!). Men fordi butikkene stengte akkurat da hun var ferdig på jobben, så sultet hun sakte, men sikkert ihjel. Den røffe historien fra det moderne arbeidslivet gjorde inntrykk. Men allerede på 70-tallet var den absurd i sin rigiditet. Og nå for tiden? Ifølge en fersk doktorgrad fra Universitetet i Lund lar ikke arbeidstagere anno 2014 seg sjenere nevneverdig av det faktum at noen betaler for arbeidskraften deres innenfor et gitt tidsrom. Stikk i strid med tesen om det stadig mer brutale arbeidslivet bruker nemlig en gjennomsnittlig arbeidstager mellom halvannen og tre timer på helt andre ting enn jobb, mens de er på jobb. De bedriver blant annet det som engelsk kalles «cyber-loafing», det vil si de shopper på nettet eller oppdaterer facebook-siden sin. Eller ser porno. I 2009 ble det avslørt at enkelte ansatte i det svenske luftfartsdirektoratet hadde brukt tre fjerdedeler av arbeidstiden på internettpornografi. Det hender også at folk somler bort verdifull arbeidstid ved simpelthen å dø på jobben uten å si fra, som den finske skatteinspektøren som i 2004 segnet livløs om på plassen sin. Han ble ikke oppdaget før to dager senere da en venn kom for å spørre om de skulle spise lunsj sammen.
Sosiolog Roland Paulsen stiller i sin doktoravhandling spørsmålet om det å ha en jobb nødvendigvis innebærer at man arbeider. Og hva skal til for at arbeidstagere skal bli mindre late?
Materialet hans består blant annet av dybdeintervjuer med 40 dedikerte unnasluntrere. De oppgir alle at de bruker mer enn halvparten av tiden på jobben på det Paulsen kaller «tomt arbeid» (empty labour). De fleste av de intervjuede jobber på kontor, har høyere akademisk utdannelse, og en god slump frihet og selvstendighet i jobben. Det siste må til for god skofter å bli. Blant de intervjuede er en arkivar som bruker arbeidstiden til å skrive masteroppgave. En annen skriver blogg. En bankansatt får unna dagens gjøremål på et kvarter, og opplyser at da han fortalte det til sjefen og ba om flere oppgaver, ble stillingen i stedet halvert. Hendelsen gir et hint om hvorfor mange arbeidstagere vil vegre seg fra å lage et stort nummer av at de nyter godt med fritid på jobben.
Paulsen finner nemlig at unnasluntrere ikke nødvendigvis alltid er latsabber. Snarere er det slik at en majoritet av dem som hengir seg til tomt arbeid gjør det fordi de ikke har nok arbeidsoppgaver, og fordi ingen følger med. Tomt arbeid kan dermed vise seg å handle like mye om slett ledelse og irrasjonell organisering som om lav arbeidsmoral (selv om denne fort vil dale hvis du merker at det ikke spiller så stor rolle om du jobber hardt eller ikke). Samtidig fører mye tomt arbeid til et utstrakt spill for galleriet på alle nivå i arbeidslivet. Fenomenet tåler ikke dagens lys, og det kan være i alles interesse å skjule det. En vellykket arbeidsplass er fremfor noe definert av fulle timeplaner, høy etterspørsel, « mange baller i luften» og en «hektisk hverdag». Det er i dette gapet mellom ideal og virkelighet at humor-tv-serier som «The Office» og tegneseriestriper som «Lunch» og «Dilbert» finner mye av sitt innhold. Trolig finner vi også årsaken til at arbeidsliv- og business-lingo er så utsatt for svada og innholdsløse fraser. All forestillelse krever felles aksepterte former for tåkelegging for ikke å bli avslørt.
Kanskje gjør vi flere private ærend på dagtid nå enn før. Men hva med all jobbingen som gjøres frivillig på kvelder og i helger? Det nye «grenseløse arbeidslivet» ser ut til å være borte fra Paulsens perspektiv. Borte er også effekten av Google- og Facebookinspirerte selskap som nettopp legger opp til at arbeidstagernes skal ta seg pauser og leve også sine private liv på jobben, ved å tilby barnevakt og flipperspill og avslapningsrom og alle helsetjenester og gratis måltider.
Selv om de færreste jobber i fullt så karikerte selskaper som dette, så opplever mange at skillet mellom fritid og arbeid er blitt mer utydelig, godt hjulpet av ymse smarte enheter som får plass i vesken. Man kan også (mot) argumentere med at det i «kunnskapssamfunnet» myldrer av innovative jobber der pauser og «tomt arbeid» er en nødvendig ingrediens, der det ikke bare er å skru opp tempo for å øke produksjonen, fordi oppgavene handler om å skape nye ideer, ikke produsere langs et samlebånd. Mangel på analyse av disse fenomenene er muligens en svakhet ved Paulsens doktorgrad og bok. Men mest av alt er den interessant fordi den minner om noe vi ser hver dag at er sant. De færreste har så intenst kreative og givende jobber som teoriene om kunnskapsarbeidere forutsetter. Og at mange later som de har mer å gjøre enn de egentlig har, og at det noen ganger handler om bedagelig anlagte som nyter å slite minst mulig. Vel så ofte handler det om mangel på rasjonell organisering og god ledelse.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.