Han er økonomisk i bevegelsene, bulkete i overkroppen, og den eneste måten å få ordentlig liv i ham på, er med en metode kalt «elektroejakulasjon». Ellers virker ikke «Ensomme George» spesielt preget av alderen. Verdens eldste elefantskilpadde – han er et sted mellom 50 og 200 år – gumler ivrig på noen blader i innhegningen sin hos Charles Darwin Research Center på Santa Cruz, en av øyene i Galápagos-arkipélet.

Ingen skjønner helt hvordan de endte opp her, men på et tidspunkt ble Galápagos kolonisert av hans art, Pinta-skilpaddene. Opp gjennom årene har de vært gjenstand for både jakt (de ble offsielt fredet i 1926, men bestemmelsen knapt overholdt: «Landpaddernes fedt smager omtrent som olivenolje, fin fint», skriver en av innbyggerne i et brev våren 1932), lynsjestemning (i 1993 okkuperte lokale fiskere forskningsstasjonen og truet med å brenne den ned, i protest mot reguleringen av sjøpølsefiske) og offentlig uthenging (senest i sommer forsøkte en turist å kle ham opp med damehatt og håndveske).

Bortsett fra at de ikke ble jaktet på, kunne dette også lært historien om nordmennnene som valfartet til Galápagos.

En gang var øya full av dem.

Nå er det bare én igjen.

 
En verden i seg selv. Inntil en biskop fra Panama seilte av kurs på vei til Peru i 1535, var elefantskilpaddene de største landskapningene på den vulkanske øygruppen utenfor Ecuador. I de neste tre århundrene fungerte øygruppen vekselvis som pirathavn, straffeleir og hvalfangstbase. I 1807 ble en skipbrudden irsk sjømann Galápagos’ første fastboende.

I 1835 kom den unge briten Charles Darwin, som etter avlagt teologieksamen hadde mønstret på ekspedisjonsskipet «HMS Beagle», og på Galápagos gjennomførte et femukers dyre- og plantestudium som senere dannet grunnlaget for hans megetsigende bok «Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen».

Deretter kom Kristiania-journalisten Finn Støren. Under sin søramerikanske reportasjetur i 1921 gikk han aldri i land på øya, men skrev fra fastlandet på Ecuador en artikkel som for omkring 200 vestfoldinger skulle ha en langt mer bevissthetsutvidende effekt enn Charles Darwins prosa.

Støren innledet reportasjen sin, som ble trykket som et sekssiders ekstrabilag av Sandefjords Blad, med å informere om at Ecuador var et land med to millioner innbyggere, hvorav cirka 100.000 er hvite, mens størsteparten er indianere.

«Disse hvite, hos hvem intelligensen er og hvor energien sitter, har av den grund godt land i overflod inden sine egne grænser», fortsatte han.

«Det er en utænkelighet for noen ecuadorianer at skulle søke over havet etter beskjæftigelse, saa meget mer som de ikke er sjøfolk og liten eller ingen forståelse har av havets værdi.»

Ting lå dermed til rette, avsluttet han, «for at overlate øerne uti havet til den sjøfarende nation, som først slaar sig ned på øerne, og hvorfor skulle ikke det bli nordmændene?»

 
Den siste av de første. Fire sjøløver døser på en brygge. På vulkanstenene omkring dem kravler Sally Lightfoot-krabber, karakteristiske, lynhurtige klippekrabber med lilla øyne. Bortenfor dem igjen: Et tyvetalls iguaner. Og i nabohuset: Miss Ecuador 2011.

Fra balkongen på Estrella De Mar, et lite hotell langs sjøsiden av administrasjonssentrumet Puerto Ayora, har man utsikt til alt som fikk Charles Darwin til å observere at han hadde kommet til «a little world within itself». Det mest eksotiske innslaget her er likevel kanskje hotelleieren. I motsetning til de fleste av byens innbyggere, er han 1,86 meter høy, har størrelse 45 i sko og en stadig lengsel etter brunost. Thorvaldo Kastdalen (41) påpeker det selv: Han passer ikke egentlig inn her.

– På en by, man bare går på jobb, på gym, på internett, se på tv, og så ikke mer, sier han med sin karakteristiske syntaks, formet av både spanske konjugasjoner og Askim i Østfold.

– Mens når jeg vokste opp, på kvelden hele tiden jeg fant ting å gjøre. Derfor liker jeg mye bedre farmen min. Der skjer tings.

Derfor har Thorvaldo Kastdalen planer om å selge hotellet – «turisme, det er hele tiden competition» - og trekke seg tilbake dit han kom fra. Til en bondegård lengre inn i landet, som han har innredet med både et vaffeljern, en symaskin, noen Johan Borgen-bøker og et innrammet fotografi av Arendal anno 1920.

Du hadde sikkert blitt litt sentimental, du også, hvis du var den siste nordmannen på Galápagos.

 
Et friskt initiativ. På midten av 1920-tallet begynte man i de norske hovedstadsavisene å snakke om «galápagosfeberen». Øvre Richter Frich, journalist i Tidens Tegn og forfatter av bokserien om den stolte antikommunisten «Jonas Fjeld», jublet over «et friskt initiativ, et kjækt og dristig utslag av vor nationale, nedarvede trang til utfærd og daad» som viser at «vi endnu ikke [er] helt blottet for god, gammel vikingaand i dette land». En annen forfatter, Johan Falkberget, skrev en ukebladføljetong hvor lykkejegeren Bør Børson forlater Olderdalen til fordel for Galápagos, for å unngå futen.

15. mai 1925 seiler fullriggeren «Floreana» ut fra havnen i Sandefjord, med kurs mot ekvator. «Floreana» er kalt opp etter den nordligste øya på Galápagos; fire måneder senere går den første norske ekspedisjonen i land. I løpet av det neste året øker befolkningstallet fra 400 til 550, de aller fleste nordmenn. Med seg har de 300 tonn skipslast, kokefat til hvalspekk, en dampmaskin og utstyr til hermetikkproduksjon. «Forædling og utnyttelse av øernes naturherligheter» er nemlig en av mange mulige næringsveier på øyene, ifølge skuteeieren August Christensen, Ecuadors konsul i Norge siden mellomkrigsårene, som har forhandlet frem en avtale om at alle nybyggere får 200 mål land ved ankomst. Christensen lister opp flere muligheter: «kolonisasjon», «hval-, sæl- og andet fiske», «hotelvirksomhet i forbindelse med anlæg av bade-og rekreasjonssted ¿ og tilslut, fra et mere videnskapelig synspunkt at studere og utnytte øernes sjeldne og høist interessante flora og fauna».

Men først skal det kappes land. Sammen med zoologen Alf Wollebæk, bestyrer ved Oslo Museum, tegner han opp et kart over den norske øykolonien. Kartet, som senere blir godkjent av ecuadorianske myndigheter, har landemerker som Kamfjordbukten, Stubodden, Christensens Land og Hvalø. Underveis i oppmålingen får Alf Wollebæk øye på en sjøløve. Den har idag det latinske navnet Zalophus Wollebaeki.

 
«Alt vokser». Thorvald Kastdalen, farfaren til Thorvaldo, kom i 1935. Han hadde vokst opp på en gård i Askim, flyttet til Rjukan for å jobbe som snekker for Norsk Hydro, men hele tiden næret en drøm om egen gårdsdrift, som odelsrett og trange mellomkrigsår hittil hadde sperret adgangen til. Sammen med sin kone, arendalitten Marie, skrev han brev til noen av kolonistene fra de første Galápagos-ekspedisjonene. En av dem svarte at han hadde plantet nok appelsintrær til å mette hele Norge, en annen: «Etter hva jeg kan skjønne er dette verdens mest fruktbare sted. Alt vokser.» Hvis bare én av påstandene var sanne, resonnerte Thorvald Kastdalen, var det verdt turen. Han bosatte seg imidlertid ikke i strandkanten på Floreana, som de andre nordmennene, men i høylandet på naboøya Santa Cruz, hvor vegetasjonen var frodigere, jorden mer dyrkbar, landskapet alt i alt mer Askim-aktig. Her bygde Thorvald Kastdalen en gård han kalte Miramar, eller «havgløtt», selv om han på grunn av innlandståken sjelden hadde det.

– Min bestefar hadde karakter. Han var sterk. Sa han en ting, gjennomførte han det, sier Thorvaldo Kastdalen.

Han forteller om en gang farfaren ble forlatt av jaktlaget sitt og pakkeslene deres i en fangstbukt, to–tre timers marsj unna sivilisasjonen.

– Så han tok en skilpadde på ryggen, gikk med sin machete, rett gjennom jungelen. Sånn var han.

 
Balladen om Grise-Johansen. Alle de norske kolonistene var ikke like standhaftige. August Christensen, Ecuador-konsulen, legger allerede i 1927 sitt hvalfangstanlegg på Floreana ut for salg. «Nu gjelder det bare å finne kjøper», skriver avisen Vestfold Fremtid, og legger til, noe sarkastisk: «Gi bud!»

Brakkvann, feilslåtte avlinger (det ble insistert på «norsk» jordbruk), overfiske (særlig av havskilpadder, langusterhummer og bacalaoingrediensen sagabbor), for ikke å nevne smørmangel: Ingen av delene har styrket vikingånden.

Den planlagte hermetikkfabrikken, som skal utgjøre en hjørnestensbedrift, er et kapittel for seg. Overskuddet fra prøvesendingene til fastlandet, 16 kasser à 96 bokser, blir borte i distribusjonskjeden, noe som utløser protestaksjoner blant kolonistene. Etter 15 måneder legges produksjonen på is, senere brenner fabrikken av uklare årsaker ned.

Talende for stemningen er en mann fra Porsgrunn som i alle nedtegnelser bare er omtalt som «Grise-Johansen»: Når han i 1930 forlater øya, slipper han fri grisene sine, som går fra å være en viktig matreserve til en mannevond villsvinstamme.

En annen Porsgrunn-mann, Gordon Wold, skaper imidlertid mer varige verdier. Sammen med sin forretningspartner Kristian Stampa fra Larvik blir han en av Galápagos’ største fiske- og kaffeaktører. Når han i 1983 flytter hjem til Grenland, etterlater han seg et stykke dyrket mark som i dag utgjør fotballbanen Estadio Gordon Wold. I mellomtiden har han og Kristian Stampa gått hver til sitt – blant annet ved å sage opp deres felles hus i to – og Stampa blitt rammet av den største tragedien i den norske kolonihistorien.

 
Den nye Galápagos-feberen. Sammen med kone og tre barn dro Kristian Stampa i 1948 til Norge på ferie, ifølge avisen Vestfold «som en søkkrik mann». Inspirert av hans suksess, var en ny Galápagos-ekspedisjon da på gang, med den USA-registrerte lystyachten «Thalassa», som skulle seile fra Stavanger i november. Kristian Stampa ble med som kontaktmann, han skulle uansett tilbake til øya. Men ettersom «Thalassa» ikke var sertifisert av Skipskontrollen, besluttet han å sende resten av familien med hvalbåten «Kosmos» fra Sandefjord.

– Og det er egentlig det første jeg husker, at jeg springer rundt på dekk på «Kosmos», sier hans sønn Knut Harald Stampa (66).

Under en storm utenfor spanskekysten forliste «Thalassa». 18 personer omkom, deriblant hans far. Moren tok med barna hjem til Norge for godt, og forbød dem å fortelle venner om de tropiske barneårene. Først i 2004 var han, som tilbrakte sine spedbarnsår i en vugge av skilpaddeskall, tilbake på Galápagos.

– Mora mi, hu ... For henne ble det gærent å snakke om det. Men for meg var det sjelelig godt å komme tilbake, sier Knut Harald Stampa, som i dag jobber som spesiallærer i hjembygda Kodal utenfor Larvik.

– Da jeg var i flyet, tårene bare spratt ut. Ikke fordi jeg tenkte på tragedien, sier han.

– Jeg tenkte bare: «Dette her har faren min vært med på å bygge opp».

 
Potetgjengen. La Noruega heter et melkeutsalg i utkanten av Puerto Ayora. Ikke fordi det er norskdrevet, men fordi den første som begynte med meieriproduksjon på øya, var Thorvald Kastdalen fra Askim. Da USA under Andre verdenskrig opprettet en flybase der og plasserte ut 4000 soldater, fikk han en forsyningsavtale for gårdsdriften sin som ga ham det lokale tilnavnet «El Rey de Patatas», potetkongen. Ved sin død, 92 år gammel – han overlevde sin sønn Alf, Thorvaldos far, som mistet livet i en ulykke – etterlot han seg et av de største landområdene på øya.

«Vi må ha lov til å håpe at unge Thorvaldo Kastdalen fører gården og slektsnavnet videre», skriver forfatteren og eventyreren Stein Hoff i sin bok «Drømmen om Galápagos: En ukjent norsk innvandrerhistorie» (1985), som mange av de historiske opplysningene i denne artikkelen er hentet fra. «Han sier han vil», avslutter Hoff, «og ser ut som om han kan».

– Og jeg har gjort det. Jeg har gjort det, sier Thorvaldo Kastdalen.

17 år gammel overtok han gårdsdriften, sammen med sin mor og søster. I dag har de utvidet eiendommen med en gård nummer to, Miramar II. I gamlestuen til den opprinnelige Miramar har de kuratert et lite kolonihistoriemuseum: Farens Viking-produserte gummistøvler, et norsk flagg, en utgave av Thor Heyerdahls «Kon-Tiki»-ekspedisjonen, signert av forfatteren. Omkring på eiendommen har de et hundretalls kyr og griser og en bananplantasje. De er også del av et lokalt kaffeoperativ og produserer yoghurt med kokossmak, som markedsføres under mottoet «Hvis du drikker produkter fra Kastdalen, lever du lenger enn ‘Ensomme George’».

– Alle folk her vil ha en farm, men de forstår ikke alltid hvordan man skal få penger ut av farmen, sier Thorvaldo Kastdalen.

– Jeg hadde, som vi sier på spansk, kaldt hode. Jeg forstår litt mer.

 
Restaureringsprosjekt. – De gjorde kanskje ikke så mye godt for fisket, nordmennene, men siden har de åpenbart skjønt ett og annet, sier Roslyn Cameron.

Den australske utviklingssjefen for Charles Darwin Research Center har bodd her i 20 år, administrert senteret i 15. På den tiden har hun både sett Kastdalen-familien bygge seg opp igjen – «en historie i seg selv» – og befolkningstallet øke fra 1000 til dagens rundt 30.000 innbyggere. Blant dem er stadig nye lykkejegere som ønsker å slå mynt på Galápagos’ økosystem. Ikke lenger i form av hermetikkproduksjon, så mye som i form av cruiseindustri, haifinnetyvfiske eller hva hun kaller «voluntourism», frivillighetsturisme – de som vil «tilbringe en uke med å hugge ned bjørnebær eller whatever, for å føle at de hører til».

– Det er en balanse, for vi vil at folk skal komme og ha glede av dette. Men hva vi vil at de skal skjønne, er at de ikke kommer til Sea World, sier hun.

– Dette er ikke en turistattraksjon, det er et restaureringsprosjekt, en naturens pensjonistlandsby.

Hun legger til at hun nylig hadde en diskusjon med sin sønn, som snart er ferdig med videregående, om veien videre.

– Han har både dykkersertifikat og fiskelisens, så det skal være nok av muligheter for ham. Men som en mor vil jeg ikke at han skal bo her mens han er ung. Det er en stor verden der ute; unge mennesker burde reise og utforske den, sier hun.

– Min sønn er dessuten en kreativ sjel. Så jeg sender ham til Berlin. Det er visst der alt skjer.

 
Etterord . Da Knut Harald Stampa i 2004 for første gang returnerte til Galápagos, oppsøkte han forresten Thorvaldo Kastdalen. Sammen dro de til Charles Darwin-senteret, slik at de på en måte var samlet, de to mest seiglivede artene på øya.

– Se, sa Thorvaldo Kastdalen da han pekte ut «Ensomme George» for Knut Harald Stampa.

– Han der møtte sikkert faren din.

 
 
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.